'Sssh- det er en hemmelighet'

Øydis: "Det var en hemmelighet som det ikke var så lett å holde inne i meg. Den holdt nesten på å unnslippe"
Mareile: “Så hvordan klarte du å holde på hemmeligheten?”
Øydis: “Jeg forsøkte å ikke bevege på munnen min".

Øydis har nettopp begynt på barneskolen. Hun beskriver hemmeligheten nesten som den er en egen person med en egen vilje. Hun er en av mange barn som førsteamanuensis ved Institutt for kriminologi og rettssosiologi, Mareile Kaufmann har intervjuet i et forskningsprosjekt som forsøker å forstå nettopp hemmeligheter og overvåkning.

- Barns forhold til overvåkning og hemmeligheter forteller oss noe grunnleggende om hva hemmeligheter er, og hva de gjør med et samfunn, forteller Kaufmann.

- Det viser oss at det hemmelige er noe mer enn kun å forsøke unngå overvåkning og avsløring. Hemmeligheter gjør noe med oss.

Det hemmeliges kriminologi

Mareile Kaufmann forsker på digitale teknologier. Hun er opptatt av hvordan vi bruker de, og hvordan det digitale påvirker overvåkning. Hun er i ferd med å starte med et prosjekt om digitalisering av DNA i politiet finansiert av Det Europeiske Forskningsrådet (ERC), og har forsket på hacking, kunstig intelligens og prediktive analyser i politiarbeid.

- Så hvorfor er du som kriminolog interessert i hvordan, og hvorfor, barn har hemmeligheter?

- I kriminologifaget så blir overvåkning og 'hemmelighold' ofte holdt fram som et problem. For eksempel problematiseres staters bruk av overvåkning og å skjule informasjon. På den annen side så påpekte samfunnsforskeren Georg Simmel allerede i 1906 at samspillet mellom det å vite noe, og det å ikke vite, er helt grunnleggende for å skape mellommenneskelige relasjoner. Om en kunne tenke seg et samfunn uten at noe var skjult så ville det jo da ikke være noe å være nysgjerrig på, ærlig om eller å finne ut av. Simmel advarte mot å se på hemmeligheter som noe utelukkende negativt eller etisk problematisk. Hemmeligheter, og det å holde på en hemmelighet, kan også oppleves som og være noe positivt, spennende og givende, forklarer Kaufmann.

- Barn er en interessant gruppe å forske på når det kommer til overvåkning. På den ene siden så er det en menneskerett for barn å ha et privatliv, som er nedfelt blant annet i FN-konvensjoner, og her i Norge i barneloven. På den annen side er det få andre grupper i samfunnet som er utsatt for like mye overvåkning som barn er. Voksne passer på dem fra de våkner til de legger seg, men de er også overvåket av andre barn som for eksempel forteller hva som er lov og ikke lov å gjøre.

'Sssh - det er en hemmelighet'

Kaufmann intervjuet barn mellom 6 og 12 år, hvor de fleste nettopp hadde begynt på skolen. Hun innrømmer at det å intervjue barn om hemmeligheter medførte både noen metodiske og etiske utfordringer.

- Ikke bare kan det være vanskelig i begynnelsen å finne måter å intervjue barn på, men når de begynner å fortelle, så reiser det spørsmål om hvordan bruke informasjonen barn formidler. Det var ingen som fortalte om overgrep eller vold, men noen av barna snakket om andre ting de syntes var vanskelige og vonde. Det var ikke min rolle å videreformidle denne informasjonen til foreldre eller lærere, og det var heller ikke min rolle å bestemme om barna ønsket at dette skulle tas tak i. Det fantes barn som ønsket å dele hemmelighetene sine med meg, men det var også de som ikke ønsket å dele hemmeligheter. Her lot jeg også vær å spørre de mer.

Hva barns opplevelser av hemmeligheter kan fortelle oss om overvåkning

- I arbeidet med digital overvåkning er det også viktig å utforske hvordan "ikke-digitale sammenhenger" er fortsatt med på å forme overvåkningdynamikker i samfunnet. Informasjon er viktig for alle, og alle kan være med på å forme informasjon. Strategier for å svare på og utfordre overvåkning, som hackere gjør på nettet, finner en også i andre sosiale sammenheng. I mine samtaler med barna fant jeg igjen at hemmeligheter er deres svar på sine opplevelser med overvåkning.

Å gi tilbake

- Det var viktig for meg å gi noe tilbake til barna, forteller Kaufmann.

Hun samarbeidet med illustratøren Magnhild Winsnes og lagde et informasjonshefte til barn på engelsk og tysk som forklarte forskningsfunnene. Barna fikk også et merke som de kunne klistre hvor de ville for å se hva som skjer. På klistremerket stod det: "Dette er en hemmelighet." (Das ist ein Geheimnis/This is a secret).

- Det var min måte å formidle til barna hvordan hemmeligheter gjør noe med oss og verden rundt oss.

Du kan lese mer om Mareile Kaufmanns forskningsprosjekt i tidsskriftet Cultural Studies - Critical Methodologies.