Kronikk

Aggressivt språk kan gå i arv

Nå er det forbudt å straffe barn med fysisk vold. Men vi lever i et samfunn der vi har stor tro på straff. Har den verbale straffen derfor tatt over for den fysiske straffen i noen familier? spør Anne Birgitta Nilsen i denne kronikken.

En av deltakerne i NRK-programmet "Jeg mot meg" forteller at hun er blitt kalt drittunge. Jenta er ikke alene om å bli møtt med aggressiv språkbruk fra sine nærmeste.

En undersøkelsen fra Høgskolen i Oslo og Akershus viser at så mange som tolv prosent blant unge mennesker i Norge opplever at foreldrene synes de er håpløse og dumme. De siste ukene har jeg tenkt mye på barna i disse familiene.

Hva er det foreldrene sier til barna sine ved hjelp av verbale og ikke-verbale signaler? Hvilke språklige virkemidler er det foreldrene tar i bruk?

«Du er håpløs og dum!»

Sier foreldrene det på denne åpenlyse måten? Jeg tror ikke det.

Åpenlys og skjult språkbruk

Det er mange måter å fortelle folk at de er dumme og håpløse på. Mer eller mindre direkte. Vi kan skille mellom åpenlys og mer skjult språkbruk. Eksempler på åpenlys språkbruk er negative navnelapper som blir brukt over tid, slik som drittunge, rotehue, selvopptatte fjols, idiot, tulling og bortskjemte unge.

Navnelappene er godt egnet til å få barn til å føle at foreldrene synes de er håpløse og dumme. De kan også gjøre at barna føler seg små og verdiløse, og påvirke selvfølelsen negativt. Men det er ikke bare ordene som betyr noe, også stemmeleie har mye å si for hvordan vi oppfatter det som blir sagt. Om vi blir kritisert med en forakt eller med en munterhet i stemmen. Med kulde eller med varme. Negative navnelapper i kombinasjon med en spottende stemme kan ramme et barn veldig hardt.

Er det slik at noen foreldre mobber barna sine? Det er mye som tyder på det. Mobbing handler nettopp om en aggressiv språkbruk, verbal eller ikke-verbal, som over tid får noen til å føle seg dumme og håpløse.

Den vanligste nedvurderingen er nok ikke å si at barna er dumme og håpløse, slik man kanskje skulle tro. Som oftest handler det trolig om en kombinasjon av ulike typer aggressiv språkbruk. Å utelukkende påpeke feil hos barnet eller ungdommen er et eksempel på en slik aggressiv språkbruk. En overveiende negativ kritikk er over tid egnet til å få mennesker til å føle seg dumme.

Ironi og sarkasme er ingen god strategi

Ironi er en type ytringer der man sier det motsatte av det man mener. Det er en indirekte måte å ytre sine holdninger og meninger på. Ironi er populært. Språkbruken gir status og anseelse, men veien fra ironi til hån kan være kort.

En lite gjennomtenkt bruk av ironi kan gjøre at barn føler seg dumme og håpløse.

Noen foreldre bruker ironi som en mer eller mindre bevisst eller ubevisst måte å oppdra barna på. Et eksempel på en slik bruk av ironi kan være en ungdom som ikke har ryddet etter seg på kjøkkenet.

«Så flott at du har ryddet opp etter deg på kjøkkenet i dag også», sier mor foraktfullt.

Her har moren beveget seg inn i sarkasmen, den slemme ironien. Sarkasmen har neppe noen oppdragende verdi. Ytringen i kombinasjon med den foraktfulle stemmen er best egnet til å få den unge til å føle seg dum og håpløs. Jeg er i det hele tatt skeptisk til å bruke ironi som en opplærende strategi.

Viktig å følge opp innspill

Selve samtalekulturen i familien kan også være egnet til å få barn til å føle seg mindreverdige. Det er i familier der barn avbrytes ofte, mens det samme ikke skjer med de voksne. I de samme familiene er det også gjerne slik at barns innspill i samtalen sjeldnere blir fulgt opp enn det de voksnes innspill gjør.

Den skjulte beskjeden barna får i slike familiekulturer er at det de sier, ikke er interessant. Det er ikke verdt å høre på. En annen måte foreldre kan uttrykke denne beskjeden på er ved å riste på hodet og himle med øynene.

Fysisk straff går over i verbal straff

Som et ledd i oppdragelsen har det inntil for ikke alt for lenge siden vært vanlig å straffe barn med fysisk vold. Nå er det forbudt ved lov. Men vi lever i et samfunn der vi har stor tro på straff. Har den verbale straffen derfor tatt over for den fysiske straffen i noen familier? Er tanken at den aggressive språkbruken skal virke oppdragende og at barna skal hånes, latterliggjøres, såres og ydmykes til å oppføre seg slik foreldrene vil?

Den aggressive språkbruken kan gi foreldre en opplevelse av makt og kontroll over barnet, men er ikke bærekraftig på sikt. Den kan gjøre at barna våre tror vi synes de er dumme, og den kan få unge til å tenke plagsomme negative tanker om seg selv.

I oppdragelsesøyemed bør vi kanskje alle se på hvordan vi snakker til barna våre og hvordan vi inkluderer dem i samtalen i og utenfor familien. Hvordan omgås vi barna? Hva er det vi sier til dem? Og på hvilken måte sier vi det vi sier?

Så kan vi spørre oss hvor foreldre som mobber barna sine, har utviklet sine aggressive språkferdigheter. Mange av dem har lært det hjemme. De har lært det av mamma og/eller pappa. Det betyr at den aggressive språkbruken kan gå igjen i generasjoner. Det er noe av forklaringen på hvorfor mobbingen er så vanskelig å få bukt med.

Forfatterbilde

Anne Birgitta Nilsen

Anne Birgitta Nilsen er språkforsker og førsteamanuensis ved Institutt for internasjonale studier og tolkeutdanning ved Høgskolen i Oslo og Akershus. Hun har skrevet boka Hatprat og flere vitenskapelige artikler om Osama bin Ladens retorikk.

Foreslåtte artikler