Bokstavbarna

Ingrid 30 år, diagnostisert med AD/HD da hun var 22 år, forteller:

Og jeg husker følelsen i magen, at dette blir helt feil. Dette skal jeg ikke gjøre. Men du klarer ikke å stoppe det! Og det husker jeg både fra barnehage og skole og fortsatt i dag, at jeg kan bli sint på meg selv for at jeg gjør som jeg gjør.

Når jeg virker sint, så er det jo ikke det at jeg alltid er så sint på andre, men jeg er sint på meg selv, og frustrert, fordi jeg ikke klarer å styre meg. Fordi jeg merker og tenker og skjønner at dette er feil, så hvorfor skjer det da? Hvorfor stopper jeg ikke? Men det er bare sånn at du blir så gira at du klarer det ikke!

Og når man da bare møter kjeft, så blir jo det en bekreftelse på at du ikke er bra nok. Og når du selv går med en følelse av at du ikke er bra nok, eller at du ikke klarer og ikke mestrer og ikke får til, så går det ut over selvbildet og hele følelsen din av å være verdt noe. Jeg tror at barn med atferdsvansker eller hva man skal kalle det, de er sine verste kritikere. Jeg tror at uansett hva de møter av kritikk fra andre, kan det ikke bli verre enn den de gir seg selv.

Bokstavbarna er en samlebetegnelse på barn med bokstavforkortede diagnoser som AD/HD, (Attention Deficit Hyperactivity Disorder), ADD (Attention Deficit Disorder), MBD (Minimal Brain Dysfunction), DAMP (Dysfunction in Attention Motor Control and Perception), AS (Asperger syndrom), OCD (Obsessive Compulsive Disorder, eller tvangslidelser) og TS (Tourette syndrom) (Gilberg, 1998, Kvilhaug 1998, Bruce 2003). Dette er barn med en atferd som ofte preges av oppmerksomhets- og konsentrasjonsvansker med eller uten hyperaktivitet, hyppige konflikter, opposisjonell atferd, rigid atferd, asosiale trekk, kommunikasjons- og samhandlingsvansker osv.

Barna blir ofte ikke diagnostisert før i skolealder. Ansatte i barnehagen vil derfor ofte måtte leve med å ikke forstå bakgrunnen for barnets vansker ettersom det kan skjule seg så mange ulike årsaker til at barnet strever med oppmerksomhet og konsentrasjon eller med sin kommunikasjon og samhandling med andre.

På den annen side vil vi kunne se at barn som blir diagnostisert med AD/HD, Asperger eller lignende i skolealder, har hatt klare symptomer allerede i førskolealder. Noen ganger vil én diagnose følges av en tilleggsdiagnose. For eksempel er det ikke uvanlig at barn med AD/HD også kan få Tourette eller Asperger som en tilleggsdiagnose, eller at et barn med Asperger i tillegg vil kunne få diagnosen AD/HD.

Barnas atferd i møte med omgivelsene

Disse barna, de såkalte bokstavbarna, kan vekke mange motsetningsfylte følelser i oss. De kan forvirre oss ettersom de ofte er intelligente barn med godt språk og mye kunnskap, samtidig som de også gjør så mye galt. De kan så mye, og de kan mestre godt i enkelte situasjoner, mens i andre synes alt å gå galt. For eksempel kan de i strukturerte situasjoner som samlingsstunder ha alle de «rette» svarene, og like etterpå handler de stikk i strid med avtalte spilleregler. De kan være somlete, glemsomme og vanskelige «å komme inn på».

Men de kan også være svært hyggelige å være sammen med på tomannshånd eller i små grupper. Samtidig kan de opptre svært utfordrende i større grupper og i en travel hverdag. De kan nesten synes å være «to forskjellige barn». Generelt i hverdagen kan de være rastløse, atspredte og vanskelige å snakke med. De kan opptre flyktig og unnvikende og ofte skifte aktivitet. De oppsøker ofte vår oppmerksomhet, de forstyrrer når vi ønsker ro, de bryter inn og ødelegger andres lek, de vil ofte selv styre, kontrollere og bestemme innholdet i leken og blir derfor en del avvist av andre barn.

De sitter urolig i samlingsstunder og plukker gjerne på sidemannen slik at uro kan spre seg også i gruppen. De løper unna i overgangssituasjoner og kan finne på å gjøre mange rare ting når vi snur ryggen til. De kan være benektende, påståelige og argumenterende når vi snakker til dem. Det er sjelden deres «skyld» når noe har gått galt, og de kan være svært overbevisende i sin argumentasjon. De kan derfor ofte anklages for «å lyve».

«Bokstavbarna» kan i noen tilfeller protestere mot å skulle ta på seg klær. De kan holde seg for ørene når det er støy i rommet rundt dem, samtidig som de ofte selv bråker mer enn andre. De har vansker med å vente på tur, å dele med andre og jukser ofte i spill ettersom de tåler dårlig å tape. De kan ha svært skiftende humør og reagere brått og uventet når noe synes å gå dem imot. De kan virke uforutsigbare og impulsstyrte, og slag, spark, dytting osv. kan komme «som lyn fra klar himmel». Og så videre. Listen kan sikkert gjøres lenger. De vil med sin atferd ofte provosere oss, framkalle utilstrekkelighetsog avmaktsopplevelser hos oss, vi forstår dem ikke og vi vil ofte oppleve at vi «har prøvd alt».

Vi har sjelden det, men ofte gjør vi mer av det som ikke virker, som for eksempel kjeft, forklaringer og strengt tilsnakk («nå har jeg sagt det tusen ganger!»), advarsler, avtaler med avtalte konsekvenser dersom avtalen ikke blir fulgt opp, osv. De kan utfordre, irritere og ergre og få fram sider i oss som vi ikke liker å erkjenne i møte med små barn.

Det kan derfor være nødvendig å forstå disse barna og deres følelser og opplevelser av sin situasjon, for å få fram godheten i oss, omsorgen, motivasjonen og overskuddet til å støtte og hjelpe heller enn å straffe, til å komme dem i møte heller enn å avvise dem.

Carl og Karis historier

Carl er 5 år og førskolegutt, med et svært urolig og utagerende atferdsmønster. Han ble henvist til PPT (Pedagogisk Psykologisk rådgivningstjeneste) fra barnehagen. Han lekte da mye for seg selv, var til dels stemplet av de andre barna (og voksne). Han hadde et voldsomt temperament og var mye i konflikt med andre, både barn og voksne. Dette mønsteret hadde vært sånn helt fra han begynte på småbarnsavdelingen. Både barnehagen og foreldrene ønsket nå bistand til å forstå hvordan de kan håndtere dette tildels krevende barnet, som ofte opptrådte urolig, utfordrende og til dels sterkt provoserende.

Han ble beskrevet som en gutt med mye uro, oppmerksomhets og konsentrasjonsvansker og han lagde høye lyder. Han hadde vansker med å vente på tur, han hadde mye uro i kroppen og han hadde en til dels voldsom atferd. Han ble beskrevet som «hyperaktiv» og med klare overreaksjoner når noe skjedde med ham. Han forvirret personalet en del ettersom han syntes å være en intelligent gutt som forsto mye og kunne mye.

Han var verbalt sterk og han brukte språket mye og aktivt. Han ble beskrevet som nesten manipulerende. I hvert fall argumenterte han med de voksne på en måte som gjorde dem usikre. De opplevde at han stadig ble sittende med «det siste ordet». Han syntes å ha argumenter for det meste og han ga seg ikke. Han kunne være rituell. Han måtte liksom ha ting på sin måte. Han var styrende og kontrollerende i leken, og forstod ikke hvorfor de andre barna avviste ham og ikke vil ha ham med i leken. Han hevdet ofte at dette var urettferdig, og at det var de andre barna som var dumme. Det var alltid
«de andres» skyld.

Han var også svært styrende og bestemt i forhold til de voksne. De voksne hadde erfart at det var vanskelig å gi ham valg og alternativ ettersom han raskt angret på eget valg i ettertid og kunne få enormt sterke reaksjoner av frustrasjon, raseri og fortvilelse. Han kunne da sparke og slå de voksne. Han hadde i en slik situasjon også bitt en av de voksne, én han for øvrig hadde et godt forhold til og satte stor pris på. Følelsene hans syntes da å ta overhånd og førte til situasjoner der han selv kunne bli forskrekket over konsekvensene.

Han hadde en del uforutsigbare reaksjoner som for eksempel i samlingsstund når han plutselig kunne rope ut at; «det er så mye bråk her!», mens han holdt seg for ørene og selv lagde høye lyder. Eller han kunne slå løs på sidemannen, fordi han ifølge ham selv satt for nær, stirret på ham el.lign.. Ellers var Carl også en positiv og hyggelig gutt, og de voksne skrøt av ham når de hadde ham på tomannshånd. Da var han så grei å ha med å gjøre.

Han var både hjelpsom, positiv, hyggelig å snakke med og atskillig mer samlet, rolig og konsentrert.

Barna blir ofte ikke diagnostisert før i skolealder.

Beskrivelsen av Carl kan være «typisk» for et barn som får en «bokstavdiagnose», selv om atferdstrekkene til disse barna vil variere sterkt i styrke og omfang. Carl ble diagnostisert med AD/HD da han var 5 år. Etter hvert fikk han diagnosen Asperger Syndrom i tillegg. Dette skjedde delvis mens han enda gikk i barnehagen, delvis i 1. klasse på barneskolen. Dette er uvanlig tidlig. Diagnose blir ofte ikke stilt før langt opp i skolealder.

Oftest må vi som møter barna i førskolealder leve med å måtte observere barns atferd og reaksjonsmønster uten å forstå og uten å vite årsaken. Mange vil kunne oppleve dem som «bare» vanskelige.

Dette er imidlertid en forhastet konklusjon som ser bort fra at barn til enhver tid gjør så godt de kan, og at barns væremåte, reaksjoner atferd til enhver tid er det beste barnet makter i den bestemte situasjonen.Barna vil være enda mer forvirret enn det vi er. De vil være forvirret og uforstående til egne reaksjoner, egne følelser, behov og egne utbrudd. Og de vil trenge vår innlevelse, vår forståelse og vår milde tilnærming.

Kari ble henvist til PP-tjenesten da hun var 5 ½ år, et halvt år før hun skulle begynne på skolen. Da var foreldrene opprådd, og barnehagen støttet foreldrenes bekymring med tanke på skolestart. Kari var intenst oppmerksomhetskrevende og ellers generelt intens i det meste. Hun ble beskrevet som «en skravlebøtte». Hun kunne snakke folk «i senk», og mor beskrev det som at «hun sugde livskraften ut av henne». Hun fikk på en måte aldri nok!

I barnehagen opplevde foreldrene og spesielt moren forståelse, selv om de i barnehagen ikke opplevde Kari som like krevende. Sannsynligvis kan dette skyldes at i barnehagen var de voksne flere til å gi oppmerksomhet. I tillegg opplevde de Kari i «små doser».

De kunne imidlertid klart gjenkjenne mønsteret som foreldrene beskrev hjemme, og de opplevde henne som intens og oppmerksomhetskrevende. Hun tok generelt «mye plass» og var den første som ville være med på ting når noe skulle skje. Hun var også en «skravlebøtte» i barnehagen, snakket mye om smått og stort, og hun tok for eksempel ofte ordet i samling selv om det ikke var hennes tur. Hun hadde vansker med å vente og lytte til andre, og avbrøt gjerne.

Hun kunne innta en dominerende rolle i leken og var ofte den som bestemte lekens innhold, hvem som skulle være med, hva de andre skulle si og gjøre i leken, osv. Hun hadde lett for å klage på de andre når de trakk seg unna eller ikke ville være med på hennes lek. Hun reagerte med sinne og kunne sparke og ødelegge leken til de barna som trakk seg unna. Allikevel ville ikke personalet beskrive at hun manglet venner. Hun ble generelt beskrevet som en sosial og utadvendt jente. Hvordan hun selv opplevde dette og ville ha beskrevet sin situasjon, er imidlertid mer usikkert.

Barnas selvbilde

Barn vil alltid utvikle sitt selvbilde i samspill med andre, barn og voksne. Erfaringer som gjøres i dette samspillet, vil danne grunnlaget for barnets oppfatning av egen verdi og betydning. Barn med avvikende atferd og reaksjonsmåter blir derfor så ekstra sårbare i dannelsen av dette selvbilde. De vil trenge vår voksne klokskap, veiledning og positive bekreftelser mer enn andre, for små barn klarer ikke å sette ord på hvordan de har det, hva de trenger og har behov for. De er avhengig av at vi forstår mer enn dem, og at vi gjennom denne forståelsen kan bidra til at de forstår seg selv bedre.

Dermed kan vi avlaste dem for en evig følelse av forvirring, mislykkethet, utilstrekkelighet og selvbebreidelser. I en informasjonsbrosjyre utgitt av MBD-foreningen i Norge, heter det: «Vår anerkjennelse, vår forståelse, tillit og respekt, kan være av avgjørende betydning for deres utvikling av eget selvbilde, deres opplevelse av egen verdi og tro på egne ressurser, kvaliteter og mestringsmuligheter».

Ingrid, som vi møtte i begynnelsen av denne artikkelen, er i dag en voksen dame som fikk diagnosen AD/HD da hun var 22 år. Når hun i dag tenker tilbake, har hun en diffus følelse av at voksne i barnehagen ikke likte henne. Hun tror de opplevde henne som brysom, urolig, konfliktskapende og vanskelig, og hun følte sterkt på at hun ikke var som de andre. Mens det eneste hun ønsket seg, var å være som dem! Ingrid forteller:

Barna kan provosere og vekke utilstrekkelighets- og avmaktsopplevelser hos oss.

Det tidligste jeg husker er generelt følelsen av å være annerledes. Som voksen kan en kanskje kalle det å være stemplet, men som barn forstår en ikke så mye. Jeg følte bare at jeg var annerledes. Og i dette ligger det at jeg var mer urolig, mer hissig enn andre og veldig oppmerksomhetssyk, tror jeg! Jeg husker ikke så mye fra barnehagen, men noe av det jeg husker godt er at jeg ikke fikk være med på skuespill som de andre fikk være med på.

Og hver gang var jeg en av de som hoppet høyest i været foran den voksne og ville så gjerne! Jeg husker spesielt en gang at de skulle ta ut noen til julespill, og den voksne kom inn og lurte på om noen ville være med på det. Og de fleste ville jo. Jeg var én av dem stod langt framme. Og jeg ropte; «jeg har lyst, jeg har lyst!!» Og fikk ikke være med.

Det er kanskje naturlig nok, man kan jo ikke ta med alle hver gang, men ... jeg husker ikke om jeg noen gang var med i det hele tatt. Jeg har en følelse av at jeg ikke var det. Og jeg kjente på det at jeg var lei meg for at jeg aldri ble valgt ut (Kinge, 2009).

Kan det være sånn vi møter barns initiativ, iver og engasjement? Det smerter å tenke på det. På hvor mange «Ingrid’er» (og «Kari’er») som i sin iver og impulsivitet er blitt møtt med avvisning, irritasjon og moralsk indignasjon. Barn som hopper opp og ned og vil så gjerne, i gledesfylt iver, men kanskje for anmasende for oss voksne? «Den som maser får ikke!» Hadde vi reagert annerledes hvis vi visste årsakene til Ingrid og Karis «anmasethet», eller intense atferd? I tilfelle; hvorfor ikke opptre «annerledes» med en gang? Være «etterpåklok på forhånd»? Uten å vite, men med villighet til å overse klønete uttrykk som «mas», intensitet og pågående iver.

Barn gjør så godt de kan. Barns væremåte og reaksjonsmåter er alltid det beste barnet klarer i øyeblikket. Så får vi arbeide for å øke vår egen innsikt og utvide vår forståelse for barnets behov. Vi får sammen med barnet jakte på de gode ideene til hva vi kan gjøre for å gjøre livet lettere for dem og støtte dem i deres utvikling.

Vennskap

Flyktige vennskap og skiftende venner er typiske trekk for mange AD/HD-barn. Mange av dem vil være attraktive lekekamerater grunnet sin kreativitet, sitt engasjement og sin iver, men de kan lett trette ut andre barn ved sin høye aktivitet, sitt styringsbehov og manglende smidighet i samhandling og samarbeid. Deres intensitet kan føre til at andre barn trekker seg tilbake, derfor kan det se ut som om de har mange venner.

Ser vi nærmere etter, kan det imidlertid være lite stabilitet og kontinuitet i disse vennskapene. Mange savner nok en «bestevenn» som de kan ha over tid. Mange opplever sannsynligvis at de er mer utenfor enn det kan se ut som. Ingrid, som selv er og var en utadvendt og sosial jente med gode evner, kreativitet og iver, hevder at hun ikke husker noen gode venner fra denne tiden i barnehagen.

Om diagnostisering

Å diagnostisere barn er en omdiskutert sak. Det reises mange viktige og helt sentrale spørsmål om hvorvidt en diagnose tjener barnet. Vil diagnosen føre til bedrete tiltak basert på en utvidet innsikt og forståelse av barnets vansker og behov, eller vil barnet kunne stigmatiseres slik at det fører til rituelle og forenklede tiltak overfor barnet? Vi lever i en tid der vi utsettes for stort press på å ville forenkle og effektivisere. Med dette følger en stor fare for å innsnevre «normalitetsbegrepet». Det er derfor berettiget med et kritisk blikk på motivene for og betydningen av diagnostisering.

Mange foreldre opplever riktignok en frigjøring av «skyldspørsmålet» når diagnosen blir stilt. «Da er det altså ikke bare meg som er umulig, utilstrekkelig, udugelig». Samtidig er det viktig å kunne se foreldres lettelse og frigjøring av «skyld» i lys av omgivelsene, dvs. våre holdninger og tilnærming. Ettersom det er i dette samspillet utilstrekkeligheten og skyldspørsmålet oppstår i utgangspunktet, kan økt toleranse fra oss profesjonelle kanskje gjøre at behovet for «frigjøring» bortfaller?

Med henvisning til og tanker om, Carl og Kari og deres selvopplevelse, kan det være nyttig å høre mer fra Ingrid. Hvordan opplevde hun seg selv og hva har diagnosen betydd for henne? Som barn følte Ingrid seg annerledes. Det plaget henne, og hun strevde hardt for å være som «de andre». Hun sier:

Når jeg nå vet at jeg har ADHD, og har satt meg inn i hva dette innebærer, så forstår jeg mer av hvorfor ting var som de var. Utgangspunktet for utredningen var for meg først og fremst å forstå hvorfor jeg var så urolig og hvorfor ting ble som de ble. Jeg husker fra jeg var ganske liten at jeg prøvde å være annerledes, at jeg jobbet med meg selv hele tiden for å prøve å være roligere, søtere og snillere, og at jeg ikke likte meg selv for at jeg ikke fikk det til. Og da gir det jo et svar å vite at det ikke er jeg som har vært vanskelig på en måte, men at det er noe som har vært med på å forstyrre og gjøre meg til det jeg var.

Følelsen av skyld, skam og utilstrekkelighet synes for Ingrid å vike plassen for en utvidet forståelse, med en mulighet til å plassere «skylden» for egen atferd på noe utenfor henne selv; i diagnosen. Den altomfattende opplevelsen av «å være feil» vil kunne endres og selvrespekt gjenvinnes. Den totale følelsen av utilstrekkelighet og avmakt vil kunne ta livskraften fra oss. I en slik tilstand trenger vi andre til å hjelpe oss med å rydde, sortere og sette i sammenheng, slik at en selv kan se en mening i forvirringen. Dette gjelder både barn og voksne. Moren til Kari, som ble diagnostisert med AD/HD sent i tenårene, sier:

Da hun fikk diagnosen, skjedde det bare en forandring med meg over natta! Det at jeg begynte å se på Kari med den forståelsen at kanskje er det ikke meg som er en så ubrukelig mamma, kanskje er det ikke henne som er så vill og gæren og vrang og pyton. Kanskje skyldes dette noe helt annet! Da forandret det seg. Der hvor jeg før reagerte med irritasjon og oppgitthet, så jeg nå på Kari på en annen måte. I stedet for å se på henne som en vanskelig unge som skaffet meg mye bråk, så jeg nå på henne som en som trengte hjelp. Hun var ikke en vanskelig jente, men hun hadde det vanskelig!

Diagnoser kan være med på å oppklare forhold der en føler seg alene og annerledes, og gi ord og årsaksforklaringer som kan skape mening og gi avlastning for selvfordømmelsen. Samtidig må det være lov å drømme om et samfunn som har åpenhet, toleranse og romslighet for ulikhet og mangfold, der en ikke skulle trenge slike «merkelapper» for å bli tålt av andre og dermed også tålt av seg selv.

«Det er veldig mange følelser som ligger i magen»!
Ingrid beskriver illustrerende hvordan det kan kjennes å ha AD/HD:

Alle følelsene mine sitter i magen min eller mellomgulvet. Jeg tror at det skal mye erfaring til og at jeg har hatt mye ubehag i magen uten å skjønne at det er ubehag i magen. Og jeg tror du skal være ganske erfaren for å kunne klare å lese de signalene som kroppen forteller deg. Og som barn er det helt umulig.

Mange barn kan sannsynligvis gi beskrivelser av denne typen dersom de får hjelp til å kjenne etter, og tid og ro til å finne sine egne ord. Det handler om å åpne opp for de gode, utforskende samtalene (Kinge 2006). Igjen er det viktig å dele vår merforståelse med barnet, slik at de kan oppleve seg forstått og ikke fordømt, anerkjent og ikke kritisert, støttet og ikke avvist. Ingrid forteller videre:

Det jeg kjente veldig på noen ganger før jeg begynte på medisiner, var følelsen av å være speeda. Det går på høyt turtall i hodet, og det bare spinner i vei og du klarer ikke å stoppe det. Når det er mye jeg må tenke på, mye stress, mye lyd, mange ting, så føler jeg fortsatt at det er akkurat som om jeg henger en halvmeter over bakken og at jeg ikke egentlig henger med i virkeligheten. Det er vanskelig å ta tak i konkrete ting når jeg er der. Jeg hopper på en måte fra tema til tema til tema uten å kunne gå dypt inn på noen ting. Og når hodet går rundt i 120, så er det vanskelig å sitte stille! Du må liksom holde på! Det setter seg i magen og i hodet.

Og hvis jeg får en innskytelse eller assosiasjon, og det skjer jo hele tiden, da knyter det seg i magen til jeg har fått det ut. Og når du da samtidig møter en skepsis ved at de rundt deg blir irritert, for eksempel for at du prater så mye, så blir det en ekstra belastning på en måte. Man merker jo selv at man snakker for mye, og vil gjerne slutte selv, men så klarer man ikke!

Ingrid minnes seg selv når hun i dag opplever andre barns konflikter seg imellom. Hvordan det føltes å være henne, frykten for å tape ansikt, vanskene med å innrømme egne feil og mangler. Det var så mange av dem. Og innsikten er så viktig når en så møter disse barna i barnehagen, i hverdagen, i deres egen hverdag. I dag jobber Ingrid med barn. Små barn. Og hun gjenkjenner seg selv i mange av de barna hun møter. Og med gjenkjennelse, forståelse, innsikt oppnår hun deres tillit. Fra en gjensidig respekt og tillit er veien ikke lang til naturlig og intuitivt å se barnas behov, slik at en kan iverksette de tiltakene som hjelper. Ingrid forteller:

Jeg tror at det generelt er sånn at hvis en føler seg annerledes på den ene eller andre måten, blir en ekstremt opptatt av hva andre tenker, synes og føler hele tiden! Og du er som barn også veldig oppmerksom på hvordan de voksne reagerer på deg. Du merker det veldig fort hvis de voksne ikke er 100 % fornøyd. Så tar du det på din egen kappe. At det er din skyld. En tar på en måte til seg alt som skjer i rommet, og tar ansvar for det, og legger det på seg.

Det kan for eksempel være en voksen som har en dårlig dag og som ikke har noe som helst med meg å gjøre i det hele tatt. Men hvor jeg føler at det sikkert er min skyld. At hvis jeg hadde vært stille og rolig, så hadde det ikke vært noen grunn for den voksne til å være i dårlig humør. For du tolker jo hele tiden signalene. De kan jo også mistolkes selvfølgelig, det vet jeg jo i dag, men den gang tok jeg mye på meg. Jeg tror jeg gjorde veldig mye for at de voksne skulle like meg og akseptere meg.

Kanskje er dette noe av grunnen til at mange av disse barna ofte er så spesielt hjelpsomme? At deres bevissthet om egen «dårlige» oppførsel og skyld knyttet til dette, fører til et behov for å gjøre en slags «avlat»? Med en dyp lengsel om å oppleve seg verdsatt, likt, elsket må de «kjøpe seg» vår kjærlighet, vår aksept og anerkjennelse gjennom «gode gjerninger» og hjelpsomme handlinger? På denne måten vil smerten over å være annerledes kunne lindres noe av den positive oppmerksomheten som følger de gode handlingene?

Kari var en sånn jente. Hun var til tider det en kan kalle «pleasing», dvs. hun kunne snakke den voksne «etter munnen», som om hun lette etter måter å glede den voksne på. Dermed ble hun også likt av de voksne, selv om de også anså henne for å «skape» sine egne vansker. «Når hun er så styrete, bestemmende og lite samarbeidsvillig i leken, så kan hun ha det så godt. Hun må smake sin egen «medisin», osv.»! Men hun hadde sine kvaliteter og gode sider, og de voksne satte pris på dem. Hun var hjelpsom og ofte en de kunne satse på når det gjaldt å følge med på yngre barn eller bistå med praktisk hjelp.

Barna trenger voksnes forståelse og anerkjennelse

Barn trenger imidlertid vår ubetingete kjærlighet. De trenger vår ubetingete anerkjennelse for hva de er og at vi ser hele barnet, ikke bare hva de gjør. De trenger at vi voksne forstår mer enn dem. De trenger vår hjelp til å forstå seg selv bedre. Det er av stor betydning for deres opplevelse av seg selv og tro på egen verdi og kvaliteter, at de også får hjelp til å få innsikt i egne vansker.

For når barn ikke forstår, vil de lage sine egne forklaringer. Og de vil ofte være sterkt preget av skam, selvanklager og skyldfølelse. De gode samtalene, dialogen, er så viktig for nettopp disse barna som forstår så lite av seg selv og hvorfor ting stadig roter seg til. De må bli møtt på sine intensjoner mer enn sine handlinger, og de må oppleve vår tilgjengelighet og oppriktige ønske om å forstå. Ofte starter de nemlig en handling med de beste hensikter, men så skjer det ting underveis som gjør at det hele ender i mislykkethet.

Jeg minnes en gutt i småskolealder som opplevde dette ofte. Han sukket en dag til sin lærer som han pratet med jevnlig: «Det har alltid gått gærent for meg, vet du. Det har gått gærent for meg helt fra starten!» Viktig er det derfor å finne ut; Hva gikk gærent? Når gikk det gærent? Og hvorfor? Og hva skal til for å unngå at ting blir feil? Denne innsikten, denne forståelsen kan utvikles i samarbeid med hovedpersonen, nemlig barnet selv, og barnets omsorgspersoner.

Gevinsten er redusert ensomhets- og avmaktsopplevelse og økt håp og optimisme. En åpen dialog vil kunne lære barn til å stole på seg selv, ha tillit til seg selv og utvikle nysgjerrighet i forhold til egen væremåte og reaksjonsmåter. Og dette vil igjen være god medisin mot selvfordømmelse og skyldfølelse. Ingrid forteller:

Jeg tror at selvbildet kan endres dersom man blir møtt på sine premisser, at man tross alt blir akseptert og likt, at man blir satt pris på og at det er helt i orden å ikke alltid lykkes. Det er greit dersom du har en vanskelig dag, sånn er det, vi er glad i deg allikevel! Hvis du møter en del sånne holdninger, så kan det kanskje komme til å bryte mønsteret som du selv legger opp til og som på en måte kommer innenfra og som forsterker seg ved omgivelsenes reaksjoner og bekreftelser (….).

Barn trenger voksne som på en måte kan «oversette» for dem til de andre barna. Forklare hvorfor du sitter og tapper med blyanten på bordet, hvorfor du sitter og tygger på blyanten eller alltid må fikle med noe.

Frykt for å mislykkes

Kan selvbildet og frykten for å «tape ansikt» også være grunnen til at så mange har vansker med å tape i spill? At det å tape i spill blir nesten som «å tape ansikt», og et slikt nederlag er nesten ikke til å bære? Det er for lite overskudd. Det er for lite trygghet og sikkerhet på egen verdi og mestring til at et slikt «nederlag» kan tåles? I tilfelle vil det være både logisk, naturlig og forståelig med barns reaksjoner av påståelighet, desperasjon og fortvilelse knyttet til dette. En rektor med lang erfaring fra arbeid med barn og unge som strever i samspill, mange av dem pga AD/HD, sier det sånn:

Dette er ofte barn med så store frustrasjoner at de ser kun sin egen nød», slik at når de mislykkes i en liten situasjon så går verden i stykker! De har så lite å gå på at selv Ludo blir for sterkt! I møte med disse barna er det nødvendig å begynne med «jeg liker deg», samtidig som det er nødvendig med kjærlig grensesetting (Samtale med Nils Morten Hagen, jan. 2005. Her: Kinge, 2006, s. 83).

Vil en slik innsikt og forståelse gjøre oss mindre moraliserende og fordømmende? Sannsynligvis og forhåpentligvis. For disse barna trenger alt annet enn kritikk. De trenger vår overbærenhet. De trenger å vite at «jeg liker deg». Og de trenger vår vilje til å nedtone utbruddene og legge inn ro når fortvilelsen tar overhånd. Fordi de er selv sine verste kritikere. De kjenner selv på nederlagene knyttet til egne utbrudd og sammenbrudd. Vi behøver verken å påpeke dem eller forsterke dem ved våre reaksjoner.

Og så syns jeg jo at jeg prater for mye og jeg kan si til meg selv at; «nå må jeg snakke mindre!» Men hvis jeg ikke får sagt det, setter det seg i magen, Men når jeg får sagt det, setter det seg liksom i magen da også! Fordi jeg da syns at «uff, nå ble det for mye». Når jeg for eksempel forteller noe, så må alle detaljene være med, så jeg kan være sikker på at de skjønner hva jeg snakker om. Alt blir liksom veldig viktig. (…) Jeg blir så frustrert over dette at det ikke alltid er samsvar mellom hodet og kroppen. Du vet med hodet at det du gjør er feil, eller at du burde være annerledes, du burde gjøre annerledes. Men det kommer ut feil allikevel.

Ingrid gir oss gjennom sine beskrivelser og sin historie fra barnehage og skoletiden, innblikk i den fortvilte kampen barn kan føre med seg selv for å oppnå vår kjærlighet og forståelse. Jo mer de strever, jo større blir avmakten og bekreftelsen på egen «håpløshet» dersom deres forsøk på å endre seg ikke blir registrert, bekreftet, verdsatt og delt. Det å være alene om strevet må oppleves mer enn energitappende, ja noen ganger vil det kunne ta fra mennesker troen på mulighetene, egen verdi, framtidsoptimisme og etterlate seg dyp fortvilelse og avmakt.

Ingrid fikk diagnosen etter mange års forsøk på å leve opp til andres forventninger og å stagge egen uro. Det var aldri noen som tenkte på at hennes intensitet, hennes skravling og motoriske uro kunne skyldes biologiske forstyrrelser i hjernen før hennes mor hørte en fysioterapeut holde kurs om muskelspenninger hos AD/HD barn. Ingrid hadde da slitt med muskulære spenninger av til dels alvorlig karakter i en årrekke.

Muskelsmertetilstanden antas å ha utviklet seg bl.a. grunnet mange års anstrengelser for å tilpasse seg krav og forventninger fra omgivelsene og hennes kamp med indre krefter for «å bli rolig», «sitte stille», «ikke skravle så mye», osv.

Hjelp og tilrettelegging

Jeg har tro på at dersom vi lar oss styre av troen på at barns reaksjonsog atferdsmønster er logisk for barnet selv, vil vi som profesjonelle og foreldre kunne se med mildere øyne både på barnet og oss selv. Barnets reaksjonsog atferdsmønsteret kan ha sin opprinnelse i forhold som vi kanskje ikke kjenner, men det danner like fullt bakgrunn for barnets handlinger. Dette kan gjøre at vi intuitivt kan vite bedre hvordan vi skal forholde oss. En far sier følgende etter en smertefull prøving og feiling med sitt AD/HD-barn:

Vi foreldre begynte å føle oss mer inn i hvordan vi skulle behandle ham. Vi skjønte at vi måtte føle oss mye mer inn i hans situasjon, og alltid gi ham tillit, godhet og varme som en forutsetning for å veilede ham inn mot de riktige tingene. Og dette må være hovedtonen i oppdragelsen. Du kan ikke gjøre sånn som med andre unger; bare gi dem alminnelige streite beskjeder. Du må hele tiden vise og demonstrere at du er på hans side. Innlevelse er det eneste som hjelper (Kinge, 2009).

Vanlige oppdragelsesmetoder som grensesetting, korrigering, forklaringer av årsak og virkning, straff og belønning osv., har ofte begrenset virkning på disse barna. Dette kan bare komme til å øke konfliktspiralen, barnets uro og den utilstrekkelighetsog avmaktsopplevelsen som barna allerede opplever. De trenger imidlertid kjærlige grenser og rettledning som andre barn. Ro ned er et nøkkelbegrep. Situasjoner trenger å roes ned for at barnet skal kunne være tilgjengelig for rettledning.

Det kan være meningsfylt å legge inn kontakt og veiledning i «fredstid» når barn og voksen ikke er preget av pågående konflikter. Både stemme, kroppsspråk og den voksnes holdninger er av betydning for om rettledning skal fungere. Videre trenger disse barna stor grad av forutsigbarhet. De trenger å vite hva som skal skje, og når. Uforutsette hendelser virker forstyrrende og forvirrende. De trenger oversikt, både over dagens gjøremål, men også helt konkret over hvor barn og voksne befinner seg i rommet.

Det kan være nyttig å tenke på bordplassering, plass i garderoben og hvor barnet bør sitte i samlingsstund. Små grupper gir også større oversikt enn større. Dessuten vil dette føre til at det blir mindre støy og redusere antall stimuli som ellers kan virke utmattende på en oversensitiv hjerne som allerede mottar en mengde sanseinntrykk uten det filteret som vi andre er utstyrt med. Jo mer en kan redusere sanseinntrykk og skape ro og oversikt, jo bedre vil barnet kunne fungere. Det er derfor en bedre løsning å redusere barnegruppen, enn å sette inn en ekstra voksen til støtte i stor gruppe.

Dette vil evt. bare tilføre gruppen en ekstra støysender og ikke redusere presset barnet befinner seg i. Voksen støtte og hjelp i overgangssituasjoner kan være et viktig tiltak ettersom overgangssituasjoner kan oppleves uoversiktlige, «flytende» og stressende. Når først uroen tar overhånd, kan den være vanskeligere å roe ned etterpå. Å investere i noe ekstra oppmerksomhet her kan altså spare alle for større påkjenninger i ettertid. Samtale og dialog med barnet er avgjørende, og dette bør gå som en rød tråd gjennom alt en foretar seg.

Det å sette ord på egne tanker, vurderinger, refleksjoner og spørsmål, knytte dette opp til det en faktisk gjør konkret i øyeblikket og dele det med barnet, kan være med på at barnet selv opplever seg sett og tatt med i prosessen rundt forståelsen av egne reaksjoner og behov (Kinge 2006).

Avsluttende refleksjon

Barns uro, oppmerksomhets- og konsentrasjonsvansker, evt. impulsstyrte og konfliktpregete atferd eller tilbaketrukne atferd i barnehagealder, kan som nevnt ha mange årsaker. Det vil være nødvendig å ha mange åpne hypoteser om hva barns uro og reaksjoner kan skyldes. Uttalt åpenhet om egen tvil og undring kan være mer utviklingsstøttende for barnet enn vår handlingsiver. Det å ta barn med i refleksjonsprosesser, kan gi barn en stor gevinst i prosessen med å lære seg selv å kjenne.

Vi ser også at barnet i relasjon til en anerkjennende voksen, kan komme til å oppleve redusert stress, redusert uro og definitivt mindre ensomhet om ansvaret for å mestre de mange ulike forventningene som det møter fra omgivelsene. Derfor kommer vi ikke bort fra at i mylderet av foreslåtte tiltak i forhold til denne gruppen barn, er det måten vi gjør det på, som er viktig.

Til syvende og sist er det våre holdninger, vår innlevelse og forståelse av barnets behov som blir avgjørende for om barnet vil oppleve seg hjulpet eller ikke. Gjennom vår støttende og innsiktsfulle tilstedeværelse kan vi bidra til at barnet frigjør sine egne ressurser. Med dette kan selvrespekten vokse, og troen på egne muligheter kan gi håp for fremtiden for små barn, som ellers tidlig vil kunne oppleve at selvbilde rammes og skyldfølelsen tapper krefter. For som Ingrid sier det:

«Jeg tror at en som barn trenger hjelp av erfarne voksne til å forstå hva man føler og hvordan en har det! Og ved å oppleve seg forstått, slipper en det psykiske presset.»