Lite oppslutning om praksis

Mange praksislærere i lærerutdanningen opplever for lite støtte og samarbeid om praksis på egen skole.

Førstelektor Kirsten E. Thorsen ved Institutt for grunnskole- og faglærerutdanning og professor II Kåre Heggen ved Senter for profesjonsstudier har undersøkt samarbeidet internt på praksisskolene og om praksisopplæring er et felles prosjekt mellom høgskoler og praksisskoler.

Praksisopplæringen er en viktig læringsarena for lærerstudentene. Her skal kunnskaper en har tilegnet seg i studiet prøves mot yrkesfeltets krav og ferdigheter.

– Vi finner at praksislærere ofte blir for alene om ansvaret for praksisperiodene, selv om øvingslæreravtalen fra 2005 sier at hele skolen skal være en praksisskole, sier Thorsen. – Det er rektor som er faglig ansvarlig for praksisopplæringen, og alle lærerne ved skolen skal være delaktige.

– Skolene omtaler seg som praksisskoler, men det å være praksisskole er ofte mer en formalitet enn en del av skolens felles pedagogiske profil. Det kan se ut til at rektor har en for tilbaketrukket rolle og involverer seg for lite.

– Rektorene er ofte mer administrative tilretteleggere enn faglige mentorer for lærerne, sier Heggen. –I en del kommuner kan det se ut til at rektorrollen er mer preget av administrative oppgaver for kommunen enn å være faglig og pedagogisk leder i praksisskolen. Rektorene bruker derved i liten grad det å være en praksisskole som del av en faglig diskusjon.

De to har brukt data fra NYMI-prosjektet ved Senter for profesjonsstudier og i tillegg intervjuet praksislærere, lærere og rektorer ved ulike praksisskoler og høgskolelærere ved to ulike lærerutdanningen, en stor urban og en liten småbyutdanning.

De finner stor variasjon mellom skolene. Der fagmiljøet er engasjert, mener praksislærerne at dette har betydning for kvaliteten av praksis.

Samarbeid med utdanningen

Undersøkelsen viser også at samarbeidet mellom lærerutdanningen og praksisskolene er en stor utfordring.

– Praksislærerne ser på seg selv mer som gjester i høgskolen enn reelle deltakere, sier Thorsen. – De blir informert, men det er lite gjensidig dialog.  De synes lærerutdanningen lite etterspør deres kunnskap fra feltet. De har relevant og aktuell kunnskap om grunnskolen å tilby, men de blir sjelden brukt som ressurser i samarbeidet.

– Samtidig ønsker praksislærerne at de visste mer om hva studentene lærer ved høgskolen og hva de kan forvente de har kunnskap om og prøver ut i praksis, sier Heggen.

De to ser også stor avstand i kunnskapssynet mellom faglærerne ved lærerutdanningen og praksisfeltet. Faglærere er mer akademiske, praksislærerne er mer sosialisert gjennom yrkesfeltet enn utdanningen.

– Om lærerutdanningen er liten eller stor, ligger i by eller mer landlig, spiller liten rolle. De har like utfordringer, sier Thorsen.

De to stiller spørsmål om praksisavtalene bør være mer forpliktende og knyttes rundt fellesprosjekter for å styrke samarbeidet. Dette blir viktig nå i forberedelsen til femårig lærerutdanning.

– Kanskje bør også høgskolelærerne mer systematisk følge opp studentene i praksisopplæringen, sier Heggen. – Praksislærerne opplever at det er stor variasjon i praksisoppfølging og at det virker ganske tilfeldig og personavhengig. For noen er det selvsagt fristende å endelig få tid til å forske og skrive den tiden studentene er i praksis.

Undersøkelsen er en del av et prosjekt i Prakut programmet som ledes av professor Finn Daniel Raaen ved Senter for profesjonsstudier.

Tekst; Kari Aamli

Litteraturhenvisninger

Heggen, K. og Thorsen, K. (2015). Praksisopplæring - et felles prosjekt mellom høgskole og praksisskole.Norsk pedagogisk tidsskrift, 5/2015 volum 99.

Foreslåtte artikler