Noen ganger putter barn og voksne inn en liten vokal mellom to konsonanter selv om ordet ikke skrives slik

Førsteamanuensis Nina Gram Garmann (t.v.) og høgskolelektor Elisabeth Holm har sett på uttalen av konsonantgrupper hos voksne og barn. Foto: Kari Aamli

– Når barn sier «belå» i stedet for «blå» og «terikk» i stedet for «trikk», er det da feil eller finner vi dette hos voksne også, undret førsteamanuensis Nina Gram Garmann ved Institutt for barnehagelærerutdanning.

Sammen med høgskolelektor Elisabeth Holm og kolleger på Universitetet i Oslo, har hun undersøkt uttalen av konsonantgrupper hos barn og voksne.

Med opptaksutstyr dro Holm hjem til familier for å snakke med mor og barn. Hun fikk dem til å si ulike ord med konsonantgrupper. Deretter målte og tolket Holm det hun hørte. Hun delte ordene i stavelser og ord. Hun hørte på lyder og så på lydbølgene til de ulike ordene.

På utskriften av lydbølgene kan man se at det er sneket seg inn en vokal mellom konsonantene hos voksne også selv om man ikke alltid legger merke til det når de snakker. Man ser tydelig konsonantene i hvitt og vokaler i svart nederst på utskriften av lydbølgene.

– Det kan se ut til at de ekstra vokalene er en del av norsk, selv om ordene ikke skrives slik, sier Holm. – I rundt halvparten av konsonantgruppene hos de voksne kan vi se en slik inneklemt vokal mellom konsonantene.

Tydeligere hos barna

– Dette ser vi også hos barna, men der er det mye tydeligere når barna prater, sier Garmann.

– Det høres lettere hos barn fordi vokalen mellom konsonantene varer lengre. Barna uttaler også vokaler inne i flere forskjellige konsonantgrupper enn voksne. Det gjør at vi blir mer oppmerksomme på når barna uttaler en ekstra vokal i for eksempel «felagg» når de skal si «flagg».

Både to- og fireåringers språk er nå undersøkt, og før de sammen med forskerkollegaer ved Universitetet i Oslo publiserer en vitenskapelig artikkel, skal de også se på seksåringene. Samtidig har språkkollegaer ved universitetene i Cambridge og Oxford samlet inn data for konsonantgrupper i engelsk.

Konsonantene er i hvitt og vokaler i svart nederst på utskriften av lydbølgene. I den norske ser man den lille ekstra vokalen, mens den engelske er sammenhengende. Foto: Illustrasjon: Hanne Gram Simonsen, UiO

– Dette språkfenomenet finner vi nesten ikke i engelsk, sier Garmann.

– I engelsk uttaler man konsonantene i konsonantgrupper nesten samtidig, mens mange i norsk tar en konsonant av gangen. Det kan hende at dette skjer fordi blant annet østnorsk «r» er kjempekort, og dersom vi ikke har en kort vokal foran, hører vi den ikke. Kanskje vokalen er nødvendig for å få fram alle lydene. På engelsk er «r»-en helt annerledes, og den trenger ikke vokal foran for å høres.

– Når barn har oppdaget vokalen, lærer de seg i hvilke ord de skal bruke den og hvor den ikke skal settes inn i konsonantgruppen, sier Garmann.

Prosjektet er en del av ACT-prosjektet (Acquisition of Consonant Timing) der fagfolkene ved barnehagelærerutdanningen samarbeider med kollegaer ved Universitetet i Oslo og universitetene i England.

Barnespråksymposium

Forrige uke var Institutt for barnehagelærerutdanning vertskap for det 14. nordiske barnespråksymposiet. Her deltok forskere fra Skandinavia og de baltiske statene med teoretiske og mer praktiske foredrag om språkbruk.

– Gjennom symposiet møter vi forskere fra eget land og nabolandene og bygger nettverk, sier Garmann. – Vi er få personer som forsker på barnespråk, så det er fint at vi kan møtes og utveksle erfaringer.

I tillegg til Garmann og Holm, la førstelektor Elena Tkachenko på symposiet fram en oversikt over forskning på språkutvikling for tospråklige barn i barnehagen, og sammen med Ruth Elisabeth Fuentes Arends, snakket hun også om hvilke råd foreldre til flerspråklige barn med særlige behov får om språkbruk hjemme.