Det er en sammenheng mellom språk og sosial fungering hos norske barn helt nede i to-tre-årsalderen, viser Elisabeth Brekke Stangelands Ph.d.-arbeid. Dette er viktig kunnskap for alle som jobber i barnehagen, slik at vi kan fange opp de barna som strever, mener hun.

Film/videoredigering: Trond Egil Toft, kommunikasjonsrådgiver, Lesesenteret

– Hva handler doktorgraden din om?

Jeg har studert variasjon i og sammenhenger mellom språk og sosial fungering i barnehagen hos omlag 1000 to-treåringer.

– Hva førte deg til Ph.d-studiene?

– Interessen for språk og språkvansker har jeg hatt siden jeg begynte å studere psykologi. Gjennom jobben min som spesialpedagog fikk jeg erfaring med hvordan språkvansker utarter seg i praksis: De er ofte «forkledd» som atferdsproblemer. Denne overlappingen mellom språklige og sosiale vansker er svært interessant, med tanke på hvordan vi kan identifisere og avhjelpe språklige utfordringer.

Jeg tok en master for å lære mer, og oppdaget at det finnes lite forskningsbasert kunnskap om sammenhenger mellom språk og sosial fungering hos barn under tre år. Ønsket om å lære mer og bidra til mer kunnskap på dette området, gjorde at jeg ville ta en Ph.D.

– Hva har du funnet ut?

– Da vil jeg gjerne fremheve to funn. Det første er at det er enorm variasjon i barns deltakelse i lek i barnehagen ved to-treårsalder. Det er de barna som har aller svakest språk – flerspråklige, flere gutter enn jenter, og barn med svært svake språkskårer – som faller utenfor sosialt i barnehagen. Barn på samme alder som har sterke språklige ferdigheter, er aktive i lek og andre aktiviteter som krever at de må ta i bruk språket sitt.

Gjennom lek og samspill gjør barn seg erfaringer som bidrar til å utvide de språklige og sosiale ferdighetene deres. Aktiv deltakelse i lek bidrar med andre ord til at språket til barna styrkes ytterligere. Derfor kan man tenke seg at forskjellen mellom barna kan bli enda større, når de som er svakest språklig, i tillegg deltar minst i aktiviteter som krever og stimulerer til et godt språk.

Det andre funnet er at det er en klar statistisk sammenheng mellom språk og sosial fungering allerede før treårsalder. Man har ikke studert dette i barnehagen hos så små barn tidligere, så dette er spennende kunnskap.

Det er interessant å se at sammenhengen mellom svakt språk og svak sosial fungering synes å være et generelt fenomen, da det ikke bare gjelder barna som har spesifikke språkvansker. For jeg fant at også barn som har lave språkferdigheter fordi de er flerspråklige, også strever sosialt i barnehagen.

Derfor kan vi si at uansett hva som er grunnen til at man har lave språkferdigheter, er dette forbundet med svakere sosial fungering. Det er dermed en tematikk som ikke bare hører hjemme i spesialpedagogikken, men som har stor betydning i det daglige arbeidet i barnehager og skoler.

Det er viktig å ha kunnskap om at det er en sammenheng mellom språk og sosial fungering allerede rundt to-treårsalder, for å kunne gi barn som trenger det hjelp og støtte så tidlig som mulig i utviklingen. Samtidig kan denne kunnskapen være en innfallsport til hvordan man kan oppdage vansker tidlig. I noen tilfeller vil man kunne unngå at noe som starter som en utfordring, utvikler seg til å bli en vanske.

– Hvordan har du gått frem?

– Jeg har brukt data fra Stavangerprosjektet, som følger over 1000 barn i Stavanger fra de er 2 ½ år til de går i 5. klasse. Det er opplærte ansatte i barnehagen som har gjort observasjonene i tre måneder fra den dagen barna i studien fylte 2 år og 6 måneder.

Dette er en annerledes måte å samle informasjon om barn på, i forhold til hva som er vanlig innenfor psykologi – der har mer standardiserte og normerte metoder vært mest vanlig. Men metoden i Stavangerprosjektet er i ferd med å bli mer utbredt, for ved å observere og kartlegge på denne måten, får vi ikke bare et øyeblikksbilde av hva barna mestrer i en spesifikk situasjon, men snarere et helhetlig og dynamisk bilde av hvordan de faktisk fungerer i sin hverdag.

– Hva håper du forskningen din vil bidra til?

– Avhandlingen min velter ingen store teorier, men den synliggjør noen av prosessene som skjer i barnehagen, og vi har fått litt mer kunnskap om de yngste barna. Jeg håper forskningen vil være med på å tilføre feltet et nytt perspektiv på sammenhengen mellom språk og sosial fungering.

Jeg er også opptatt av at denne kunnskapen må ut til allmennpedagogene – i barnehager og skoler. Tidligere forskning på dette området har ofte tatt utgangspunkt i barn som er i en klinisk sammenheng, altså barn som har diagnoser, og som man typisk finner i språkklinikker eller i barne- og ungdomspsykiatrien. Derfor har dette i hovedsak blitt et felt for spesialpedagogikken, eller for den kliniske praksisen.

Kunnskap fra spesialpedagogisk forsking har i aller høyeste grad relevans for allmennpedagogisk praksis, men det er ikke alltid så god kunnskapsoverføring mellom allmennpedagogisk og spesialpedagogisk forskning. Funnene jeg har gjort viser at sammenhengen mellom språk og sosial fungering er et generelt fenomen, som gjelder barn som har svakere språk enn sine jevnaldra, ikke bare de barna som etter hvert vil bli identifisert med språkvansker. Funnet gir indikasjoner for praksis blant annet fordi dette handler om lærings- og utviklingsmulighetene barn med språklige utfordringer faktisk har i barnehagen.

– Hva kan funnene dine ha å si for barnehagene?

– Ofte blir barn med språklige utfordringer tatt ut av for eksempel frileksituasjoner eller uteaktiviteter, for å øve og trene på språket sammen med en voksen. Men det er nettopp disse barna som trenger å være en del av det sosiale, og en del av leken. De har behov for hjelp og støtte til å komme inn i, og bli værende i lek, men leken gir mulighet til å jobbe med språk og sosial kompetanse parallelt. Det språklige utbyttet barna får ved å delta aktivt i aktiviteter som gir mening for dem, vil være langt større enn om de skal sitte inne og trene på ord og begreper.

Ikke minst er det viktig at vi fanger opp og gir disse barna hjelp så tidlig som mulig. Man har lett for å tenke at det er de barna som tydelig utagerer eller viser negativ adferd, som har vansker. Men det å trekke seg tilbake kan også være et atferdsproblem. Vi ser at mange av disse barna får lov til å bare tusle rundt i barnehagen uten å delta i leken og det sosiale fellesskapet – de blir ikke fanget opp.

Hvis vi får mer kunnskap om dem, kan vi hjelpe dem tidligere. For disse vanskene følger barna inn i skolen og helt opp i voksen alder.

Samtidig som man må gi god hjelp tidlig slik at barna skal få et bedre utgangspunkt for skolegang og deltakelse senere i livet, så er det viktig å huske på at dette ikke bare handler om at barna skal bli flinke på sikt. Det viktigste for barnehagebarn er hvordan de har det her og nå. Barnehagen må ha kunnskap og redskaper til å støtte disse barna, fange dem opp og gi dem en trygg og god barnehagehverdag. Derfor håper jeg at bidraget fra mitt avhandlingsprosjekt kommer ut til barnehagene.

– Hvordan har prosessen med avhandlingen vært for deg?

– Det har selvfølgelig vært krevende – men også veldig kjekt. Det har skjedd mye siden jeg startet med dette arbeidet. I begynnelsen av prosjektet var det kliniske perspektivet utgangspunktet mitt, siden jeg er spesialpedagog. Men underveis tok prosjektet en dreining. Resultatene fra den første artikkelen min pekte i retning av at en klinisk tilnærming var for snever i møte med den enorme variasjonen som finnes der ute i barnehagen. Det ble åpenbart for meg at jeg måtte utvide kategoriene mine og peile prosjektet inn på det allmennpedagogiske. Dette fikk følgelig konsekvenser for den teoretiske innrammingen av prosjektet.

Det er jo også selvsagt til tider utfordrende å kombinere det å skrive en doktorgrad og jobb med et familieliv med tre barn. Det krever litt disiplin, og periodevis har det vært mye armer og bein!

– Ja, for det kan jo være krevende å arbeide med en doktorgrad. Hva har motivert deg underveis?

– Det å få skrive en avhandling på et sted som Lesesenteret, med så mange dyktige kolleger, har vært enormt inspirerende. Her har jeg fått gjort meg mange spennende erfaringer, blant annet gjennom pliktarbeidet mitt, som bidratt positivt inn i prosjektet mitt.

Ungene der ute i barnehagen, og det at arbeidet mitt kanskje kan ha betydning for noen av dem har nok vært den aller viktigste motivasjonen min. I den forbindelse har det vært inspirerende å møte «kunnskapssultne» barnehageansatte og studenter med en genuin interesse for å drive et godt språkarbeid der ute i barnehagene.

Man må ha dedikerte ansatte med høy kompetanse som ser verdien av den enormt viktige jobben de gjør. Hvis forskningen min kan bidra til å skape større bevissthet rundt barn med språklige utfordringer, og på denne måten bidra til at flere barn får tidlig hjelp og støtte, så blir jeg veldig glad!