Elever som frykter skolen

Elever som viser tegn til skolevegring trenger mye sosial støtte og forutsigbarhet for å mestre skoledagen. De må trygges i overganger etter ferier og fravær og oppstarten må forberedes godt og tilrettelegges.

Har du flyskrekk, kan du la være å fly. En elev med skolevegring må derimot møte det han frykter aller mest: skolen. Ikke vent og se om vegringen går over, da kan den være vanskelig å snu. Kartlegg årsaker og sett tidlig i gang tiltak sammen med elev og foreldre – og hent profesjonell hjelp ved behov.

De fleste elever gleder seg til å begynne på skolen etter helg, ferie, sykdom eller andre avbrudd fra skolen. Mest til å møte venner, men også til å møte læreren. Noen opplever oppstarten som svært vanskelig og enkelte klarer ikke å gå på skolen. Dette kan være elever som er i ferd med eller har utviklet skolevegring.

Sårbare elever kan være elever som er sjenerte, sosialt utrygge, mangler sosial kompetanse og/eller har symptomer på prestasjonsangst, eksponeringsangst, sosial angst, separasjonsangst eller har angst generelt. Disse har større risiko enn andre for å utvikle skolevegring, særlig når sårbarheten oppstår sammen med andre risikofaktorer i skolen eller i familien. Skolevegring kan også oppstå uavhengig av angst eller emosjonell sårbarhet (1, 2). Nyere forskning tyder på at alle elever kan utvikle skolevegring om læringsmiljøet er utrygt og uforutsigbart, og derfor har skolen en sentral rolle i skolevegring (3).

Skolevegring opptrer uavhengig kjønn, alder, evnenivå og lærevansker. Lærevansker og språkvansker fører ikke til skolevegring alene, men kan oppstå om manglende tilrettelegging fører til stress og frustrasjoner hos eleven (4). I tillegg kan lærevansker være en konsekvens av mye fravær, men en like viktig konsekvens er manglende sosial og emosjonell læring.

Kan opptre i hele skoleløpet

I korthet har elever med skolevegring et emosjonelt ubehag knyttet til noe eller noen på skolen (5). Med denne definisjonen kan 1–2 prosent ha skolevegring (6). I tillegg er det flere som er i faresonen for å utvikle skolevegring. Det finnes trolig mørketall, fordi noe fravær skjules i lovlige grunner med melding fra foreldre eller lege. I en norsk studie antydes det at minst en elev i hver klasse kan utvikle skolevegring (7).

Skolevegring er ingen diagnose og betegnelsen brukes ulikt med hensyn til lengden av fravær. Den kan forekomme på alle trinn i skolepliktig alder. Vegringen kommer oftest snikende, men kan også forekomme akutt. Tidlige tegn er ofte vondt i magen eller hodet.

Sammensatte årsaker

Årsakene til skolevegring er mange og sammensatte, spesielt når skolevegringen har vart over tid. Noen elever er redde for det ukjente og uforutsigbare. Frie og morsomme aktiviteter og fag som de aller fleste ser frem til med glede, kan for skolevegrere oppleves helt motsatt: det vekker ubehag, kanskje også angst (5). Det uforutsigbare kan føre til vondt i hodet, i magen og kvalme. Ubehaget eller angsten blir mindre i helger og ferier, for så å bli enda sterkere etter lange skoleopphold, slik som sommerferien. Angsten starter gjerne noen dager før skolen begynner, og siste kvelden kan være fryktelig for hele familien.

Noen elever opplever et utrygt og urolig læringsmiljø, uforutsigbare lærere og lærere som ikke ser elevenes behov og heller ikke gir emosjonell støtte. Andre kan være utsatt for mobbing, utestenging, bli oversett og være ensomme, uten tilhørighet eller venner. Vegringen kan også henge sammen med redsel for ikke å prestere, redsel for å stille læreren spørsmål, for å lese høyt i klassen eller å snakke med andre barn og voksne.

Samarbeid hjem og skole

Årsakene til hvorfor eleven ikke vil gå på skolen må kartlegges og tas tak i slik at det ikke utvikler seg til langvarig fravær. Finn også ut om det er noe som opprettholder fraværet på hjemmebane. Tett samarbeid mellom skole og foreldre er helt vesentlig. Ofte er det behov for hjelp fra støtteinstanser som pedagogisk-psykologisk tjeneste (PPT), helsesøster, lege, barnevern og barne- og ungdomspsykiatri (BUP). Flerfaglig samarbeid gjør det lettere å identifisere og iverksette tiltak fra flere innfallsvinkler, gi veiledning og konkret hjelp.

Det er først når foreldrene er trygge på at skolen ivaretar barnet, at de vil og kan legge press på å få barnet til skolen – selv om de har plikt til å få barnet på skolen. Noen foreldre trenger hjelp. Det kan dreie seg om støtte og veiledning for å takle barnets redsel. Barnets angst kan smitte over på mor og far, og også på lærere, og føre til usikkerhet og handlingslammelse der ingen makter å ta tak i problemet. Angst for noe eller noen på skolen kan ødelegge forholdet til venner, slite på familien og på lærerne. Angst kan også gi konsentrasjons- og prestasjonsvansker og kan føre til somatiske symptomer.

Hva kan vi gjøre for å hindre skolevegring?

Elever som viser tegn til skolevegring trenger mye sosial støtte og forutsigbarhet for å mestre skoledagen. De må trygges i overganger etter ferier og fravær og oppstarten må forberedes godt og tilrettelegges. Blir de presset i situasjoner de frykter, kan rolige og snille elever bli både hysteriske og aggressive. Angst kan bare reduseres ved å la elevene gradvis tilnærme seg det de frykter.

Elever som er stille og sjenerte kan slite med sosial angst og ha behov for ekstra forståelse og tilrettelegging, kanskje også hjelp til å utvikle sosial kompetanse. Det er også viktig å legge merke til elever som endrer atferd, som er mye alene, som blir mobbet, som ikke tør å lese høyt i timene, som ofte klager på «vondter», som kommer for seint på morgenen, går hjem i løpet av skoletiden eller som er mye borte fra skolen.

Vente og se er ingen løsning

Høyt skolefravær og angst begrenser muligheter til faglig, sosial og følelsesmessig utvikling. På lang sikt kan det føre til frafall i videregående skole, reduserte muligheter for utdanning og arbeid, og kan i sin ytterste konsekvens føre til at de unge blir avhengige av offentlige stønader (8). Skole og hjem må derfor kontakte hverandre med en gang bekymringen oppstår. Vente og se er ingen løsning. Om det er manglende forståelse og kunnskap eller for liten kapasitet på skolen til å ta tak i problemet, bør støttesystemene kontaktes. Hjelp må gis tidlig slik at atferden ikke befester seg og terskelen for å gå på skolen blir for stor.

Risikofaktorer

  • Store omveltninger, for eksempel ved skolestart, skolebytte og overgang mellom skoleslag
  • Mobbing, utestenging og trakassering
  • Elever med store sosiale utfordringer og som har manglende sosiale ferdigheter, for eksempel barn med diagnoser i autismespekteret
  • Dårlig forhold til lærere og medelever
  • Ensomme, sjenerte og forsiktige barn
  • Uforutsigbar skolehverdag/-aktivitet
  • Stress med langvarig overbelastning, særlig når flere belastende faktorer opptrer samtidig
  • Rollemodeller som har negative erfaringer med skolen, som har angst og unngår situasjoner de er engstelige for
  • Traumatiske opplevelser: dødsfall, samlivsbrudd, nye familiemedlemmer, familieforhold med fysisk og psykisk sykdom, vold og rus osv.

Tiltak

  • Kartlegg grunnene tidlig, helst første dag.
  • Involver foreldrene og ikke gi dem «skyld».
  • Søk profesjonell hjelp ved behov (helsesøster, PP-tjeneste, BUP osv.).
  • Sørg for god sosial støtte fra lærer, medelever og foreldre.
  • Skap situasjoner som gir eleven opplevelse av tilhørighet og det å ha noen å være sammen med.
  • Skap forutsigbarhet, spesielt ved ustrukturerte skoledager, skoletimer og aktiviteter.
  • Sørg for et trygt og forutsigbart læringsmiljø der skole og hjem har et godt samarbeid
Forfatteravatar

Trude Havik

Trude Havik er postdoktor ved Læringsmiljøsenteret, Universitetet i Stavanger. Hun har doktorgrad i spesialpedagogikk, med tema skolens rolle i skolevegring. Hun har erfaring fra PP-tjenesten og har jobbet i grunnskolen som lærer og spesialpedagog. Havik har vært tilsatt ved Læringsmiljøsenteret i flere år i ulike prosjekter og stillinger.

Litteraturhenvisninger

Havik, T. (2015). School non-attendance. A study of the role of school factors in school refusal (doktorgradsavhandling), Det humanistiske fakultet, Universitetet i Stavanger.

Egger, H. L., Costello, J. E. & Angold, A. (2003). School Refusal and Psychiatric Disorders: A Community Study. Journal of the American Academy of Child & Adolescent Psychiatry, 42(7), 797–807.

Havik, T., Bru, E. & Ertesvåg, S. K. (2015). School factors associated with school refusal- and truancy-related reasons for school non-attendance. Social Psychology of Education, 18(2), 221–240.

Naylor, M. W., Staskowski, M., Kenney, M.C., King, C. A. (1994). Language Disorders and Learning Disabilities in School-Refusing Adolescents, Journal of the American Academy of Child & Adolescent Psychiatry, 33(9), 1331–1337.

King, N. J., Tonge, B. J., Heyne, D., Pritchard, M., Rollings, S., Young, D., et al. (1998. Cognitive-behavioral treatment of schoolrefusing children: A controlled evaluation. Journal of the American Academy of Child & Adolescent Psychiatry, 37(4), 395–403.

Havik, T., Bru, E. & Ertesvåg, S. K. (2013 online). Parental perspectives of the role of school factors in school refusal. Emotional and Behavioural Difficulties, 19(2), (2014), 131-153.

Havik, T., Bru, E. & Ertesvåg, S. K. (2014 online). Assessing reasons for school non-attendance. Scandinavian Journal of Educational Research, 59(3), (2015), 316–336.

Thambirajah, M. S., Grandison, K. J. & De-Hayes, L. (2008). Understanding school refusal. A Handbook for Professionals in Education, Health and Social Care. Jessica Kingsley Publishers. London and Philadelphia.

Foreslåtte artikler