Rundt påske stiftet jeg bekjentskap med begrepet sherpaforeldre. Ett nytt tilskudd i en lang rekke økenavn på foreldre som vaker rundt i den norske offentligheten. Hvem trenger egentlig flere slike?

Sherpaforeldre kommer i tillegg til klassikere som curlingforeldre, helikopterforeldre, tigerforeldre og snøplogforeldre. Og sikkert mange andre. En sherpaforelder er visstnok en betegnelse på de som tar de tunge løftene for sine barn og bærer dem fram. Eller noe slikt – jeg greier ikke helt å henge med i flommen av moralisme. Hvem er disse foreldrene egentlig? Det er det litt vanskelig å finne ut av. Det eneste som er sikkert er at det aldri er skribentene. Det er alltid noen andre; de unnfallende andre som forderver den oppvoksende generasjonen gjennom sin skakke oppdragergjerning. Det er de som beskytter sine barn for mye, eller for lite. De som stiller for store krav til sine barn, eller for små. Det er de som elsker sine barn for lite, eller for mye. De som hjelper sine barn for mye, eller for lite. Oppdragelse er sannelig den smale sti. Uansett, det som er felles er at de ikke lever opp til forventningene fra denne moralistiske opinionen som sutrer om hvor dårlige dagens foreldre er og at alt var bedre før.

Som far og fagperson har jeg herved fått evig nok av dette. Denne offentlige produksjonen av dårlig samvittighet og uoppnåelige idealer er det ingen som tjener på. Verken foreldre eller barn. Det ligner svært mye av den moderne livsstilsideologien med sin uendelige strøm av snusfornuftige råd og smålige tips til hvordan oppnå fotoperfekte liv. Det transformerer en aktivitet som bokstavelig talt er like gammel som menneskeheten (oppdragelse) til en esoterisk øvelse som bare mestres av noen få perfekte eksperter. Det framstiller barna som høysensitivt skjøre porselensfigurer som alltid kunne ha vært enda dyktigere, enda ryddigere, enda mer pliktoppfyllende og ikke minst lykkeligere bare foreldrene hadde vært enda mer proaktive: Gitt dem flere læringsmuligheter, satt seg tydeligere mål, lest flere bøker på sengekanten og fulgt enda bedre med på det siste kunnskapen fra nevrobiologien. Og i denne skogen av pekefingre forsvinner det som egentlig er viktig; Som forelder skal du være glad i dine barn og du skal være på deres side. Verken du eller dine barn er perfekte, og dere trenger heller ikke å være det. Det gode liv er ikke et liv uten motstand, nedturer eller tabber. For i barneoppdragelse er sannelig det perfekte, det godes fiende.

Dette betyr ikke at kunnskap er uviktig, men hvis målet er livsmestring for våre barn, tjener ingen på at målestokken for gode liv er som tatt fra størrelsesmålene på kvinneklær: bare vagt relatert til vanlige, levende mennesker. Det finnes prinsipper for oppdragelse som det er viktig å kjenne til, men dette betyr ikke at vi skal aksepter enkle merkelapper fra folk som ikke selv nylig har stått i en situasjon hvor familiens solstråle ligger og hyler på gulvet fordi han ikke vil ha på seg regnbuksen, samtidig som du skal være i et møte om ti minutter og det eneste som aksepteres på matpakken er nugatti – til tross av barnehagens forbud. Dette er ikke en situasjon for perfekte, veloverveide løsninger. Det er en situasjon for overlevelse. Gi både deg selv og barna rom for det uperfekte og det pragmatiske; det som fungerer og som er godt nok.