Fagfellevurdert

Fagbrev i voksen alder

Praksiskandidatordningen er en vei til å fullføre videregående utdanning for en gruppe med lav sannsynlighet for å fullføre videregående. Den bidrar også til å utjevne sosiale forskjeller blant hvem som fullfører videregående opplæring.

Yrkesfag og fagopplæring står sentralt i det norske utdanningssystemet.1 Fire av ti søker yrkesfag etter ungdomsskolen (Nyen, Skålholt & Tønder 2015:180). Ikke alle disse fullfører yrkesfag som unge, noen går over til studieforberedende videregående opplæring, andre slutter. Færre enn to av ti i et ungdomskull står derfor med fullført og bestått yrkesfag etter fem år (Vibe, Frøseth & Hovdhaugen 2013:160).  

Fotnote: det norske utdanningssystemet.1

Takk til Anna Hagen Tønder ved Fafo for gode kommentarer. Artikkelen inngår i prosjektet «Adult Learning, Vocational Skills and Labour Market Outcomes» finansiert av Norges forskningsråd og benytter data stilt til disposisjon av Statistisk sentralbyrå.

Gjennomføringen blant unge gir imidlertid ikke det fulle bildet, verken av yrkesfagenes stilling, eller av hvor mange som fullfører videregående opplæring. Mange fullfører videregående opplæring som voksne, og mange av dem tar fagbrev, enten som voksne lærlinger eller gjennom praksiskandidatordningen. Om lag 170 000 fagbrev har blitt utstedt til voksne over 25 år i perioden 1998–2015. Viktigst er praksiskandidatordningen der voksne som kan dokumentere lang og variert praksis innenfor et fag kan gå opp til fagprøve og få fagbrev. 

Mens statistikken viser antall tildelte fagbrev, knytter vi i denne artikkelen disse til personer. To av tre voksne over 25 år som tar fagbrev som praksiskandidater, fullfører videregående opplæring for første gang som voksne. Ordningene for å ta fagbrev som voksen treffer derfor i stor grad andre grupper enn dem som fullfører videregående opplæring som unge, og kan således bidra til at flere fullfører videregående utdanning.

Hovedformålet med artikkelen er å studere rekrutteringsmønsteret til ordningene gjennom å besvare spørsmålet: Har personene som tar fagbrev som voksne en annen sosial bakgrunn enn dem som fullfører videregående opplæring som unge? Eller har ordningene det samme sosiale rekrutteringsgrunnlaget som videregående opplæring/yrkesfag for øvrig?  

Det er velkjent at sosial bakgrunn preger ungdoms utdanningsvalg. Den sosiale bakgrunnen har sammenheng med ungdommenes tilbøyelighet til å avslutte skolegangen tidlig, valg av studieforberedende utdanning eller yrkesfag, og valg av høyere utdanning. Vår studie av rekrutteringsmønsteret etter sosial bakgrunn for dem som tar fagbrev som voksne, kompletterer bildet fra tidligere forskning på sosiale forskjeller i utdanningskarrierer.  

Artikkelen er delt i tre analyser: (i) hvem tar fagbrev som voksen som første fullførte videregående opplæring? (ii) hvem tar fagbrev som voksen blant dem som ikke har fullført videregående ved alder 25 år? og (iii) hvem tar fagbrev som voksen etter å ha fullført videregående opplæring som unge? Hovedvekten i denne artikkelen ligger på de to første analysene. For en mer omfattende framstilling, viser vi til Bratsberg, Nyen & Raaum (2016)

Voksnes muligheter i det norske fagopplæringssystemet

Fagopplæringen skjer både i skolen og på arbeidsplassen. Fagopplæringen er en viktig del av utdanningssystemet, men er også en måte å drive grunnleggende opplæring i arbeidslivet på, der læringen er systematisert, og kompetansen blir prøvd (ved fagprøver) og sertifisert med formelle kompetansebevis (fagbrev). Dette sikrer at kompetansen som utvikles gjennom fagopplæringen har en verdi i flere virksomheter enn bare den som står for opplæringen. Etter Reform 94 har yrkesfagene vært basert på to års opplæring i skole fulgt av to års læretid i bedrift med avsluttende fagprøve som leder til fagbrev. Med Reform 94 ble lærlingordningen integrert i videregående opplæring innenfor de aller fleste yrkesfaglige fagfelt, også innen fagfelt som før i liten grad hadde lærefag og lærlingordninger. Lærlingordningen gir bedriften et betydelig ansvar for at den ansatte lærlingen får en opplæring som gjør ham/henne i stand til å ta fagbrev. For en nærmere beskrivelse av den norske fagopplæringsmodellen i et internasjonalt perspektiv, se grunnlagsnotatet for denne artikkelen samt tidligere forskning (Bratsberg mfl. 2016; Olsen, Høst & Michelsen 2008; Nyen & Tønder 2014).

Imidlertid finnes også andre veier til fagbrev enn læretid i ungdomsårene. Voksne har muligheter til å ta fagbrev på to måter: enten kan de gjennomføre som voksne lærlinger, med mulighet for full opplæring i bedrift for dem som er over 21 år, eller de kan gå opp til fagprøve som såkalte praksiskandidater. For å kunne gå opp som praksiskandidater, må de kunne dokumentere at de har lang og variert praksis i faget i arbeidslivet. Før de går opp til fagprøve må de gjennomgå en egen teorieksamen for praksiskandidater. De fleste gjennomfører også et teorikurs (ofte rundt 100 timer) innenfor faget for å forberede seg til eksamen og fagprøve. Praksiskandidatordningen har eksistert siden 1952 og ble før ofte omtalt som § 20-ordningen, etter paragrafen i den tidligere lov om fagopplæring der ordningen var hjemlet.

Tabell 1 viser at over en tredel av alle fagbrev i perioden 1998-2015 er tatt gjennom praksiskandidatordningen. Svært mange tok fagbrev som praksiskandidater i 1998–99, av to viktige grunner. Det var usikkerhet om framtiden til ordningen da Reform 94 ble introdusert. Samtidig åpnet det seg mulighet for å ta fagbrev og formalisere sin kompetanse innenfor de nye Reform 94-fagene. Siden 2001 har antallet fagprøver som praksiskandidat svingt noe fra år til år, uten at vi kan spore en klar trend. Det er ingen tegn til utfasing i bruken av ordningen.

Tabell 1. Fullførte yrkesfaglige videregående utdanninger, 1998–2015, etter grunnlag
Kilde: Nasjonal Utdanningsbase, egne beregninger pr 1.10.2015 hvilket innebærer at 2015 kun dekker ¾ av året. Enhet er fullførte fagprøver, ikke personer.

  Med fagprøve Uten fagprøve
År Praksis-kandidat Lærling før alder 25 Voksenlærling Elev Før alder 25 Voksen
1998 19786 8501 2886 321 5839 2980
1999 12074 9959 2655 513 4378 1798
2000 7905 10429 2242 435 3486 1645
2001 6795 9765 1873 307 3724 2090
2002 6604 99695 1644 264 3548 3545
2003 6063 9228 1579 265 3191 3434
2004 5733 9059 1502 454 3254 5170
2005 5365 9315 1586 506 3114 4440
2006 5351 9722 1552 439 2884 4089
2007 5677 10955 2085 311 2890 4185
2008 6031 11630 1986 241 2864 3901
2009 6468 12228 2059 358 2093 1229
2010 6369 12118 1672 508 2057 819
2011 7561 11062 2024 384 2410 932
2012 6374 11527 1764 523 2071 812
2013 6809 12118 1672 508 2057 819
2014 7877 12362 2076 486 2083 850
2015 5380 9890 1557 394 2327 996
I alt 134222 189271 34837 6895 54128 45450

Færre tar fagbrev som voksenlærling, men likevel er om lag ett av ti fagbrev tatt av voksne lærlinger i perioden 1998–2015. I tillegg til lærlinger og praksiskandidater tar noen få fagbrev som elever i alternative tilbud i regi av videregående skole. Denne gruppen består både av ungdom som ikke har fått læreplass og voksne innenfor enkelte fag. Det finnes også noen få yrkesfaglige utdanninger som gir yrkeskompetanse, men som er skolebaserte uten lærlingordning og fagbrev. I dag dreier dette seg om kun omkring 1 500–1 600 elever per årskull ettersom blant annet hjelpepleierutdanningen er avviklet og erstattet med helsearbeiderfaget som har læretid og gir fagbrev.2

Fotnote: læretid og gir fagbrev.2

I tabell 1 innbefatter kategoriene fullført yrkesfaglig utdanning «uten fagprøve» også elever som har fullført skoledelen av yrkesfaglige videregående løp der skoledelen er lengre enn 2 år, men som har læretiden igjen. Det er også andre, mindre feilkilder i data som gjør at det registrerte antallet uten fagprøve i tabell 1 er for høyt. Feilkildene berører imidlertid i svært liten grad 1973-kullet som vi konsentrerer oss om i regresjonsanalysene.  

Med et gjennomsnitt på 28 år i 2012 er Norge blant landene i OECD-området med høyest fullføringsalder i yrkesfaglig videregående opplæring (OECD 2014). Den høye gjennomsnittsalderen må sees i sammenheng med mulighetene i det norske systemet for å ta fagbrev som voksen, særlig gjennom praksiskandidatordningen. En tilsvarende ordning finnes ikke i de andre nordiske landene, og så vidt vi kjenner til, heller ikke i andre europeiske land. Imidlertid har noen land fleksible yrkesutdanningstilbud som gjør det lettere å delta i voksen alder (OECD 2015).

Utdanning og sosial bakgrunn

Det er vel etablert i samfunnsforskningen at det er en skjev sosial rekruttering til de ulike nivåene i utdanningssystemet og at gjennomføringsgraden avhenger av sosial bakgrunn, og da særlig foreldrenes utdanningsnivå (se for eksempel Hernes 1974; Black, Devereux & Salvanes 2005; Hansen & Mastekaasa 2006; Bakken & Elstad 2013; Hægeland, Kirkebøen, Raaum & Salvanes 2013). Det er mange grunner til dette, herunder ulik sosialisering og grad av oppfølging hjemme. Sosial bakgrunn har også effekter via skoleprestasjoner og utdanningsmålene man setter seg. En drivkraft bak skjev sosial rekruttering kan være et ønske om å opprettholde sosial posisjon ved å unngå et lavere utdanningsnivå enn sine foreldre (Stocké 2007).

Utdanningsmobilitet mellom generasjoner varierer mellom land, men forskjellene er relativt små blant rike land (Hertz, Jayasundera, Piraino, Selcuk, Smith & Verashchagina 2008). Betydningen av foreldrenes utdanning varierer etter hvor tidlig de ulike utdanningsveiene skiller lag i utdanningssystemet. Jo tidligere splittelsen i ulike utdanningsløp skjer («tracking») og færre som går videre i systemet, desto større er utslaget av sosial bakgrunn (Müller & Karle 1993; Ammermueller 2013). Generelt har land med systemer som tidlig skiller mellom spor som går i yrkesfaglig eller akademisk retning, en større skjevhet i sosial rekruttering til «akademisk» videregående utdanning og til høyere utdanning (Shavit & Müller 2006).

Yrkesfaglig videregående utdanning har en mindre skjev sosial rekrutteringsprofil enn allmennfaglig videregående utdanning. I Norge har f.eks. et flertall av elevene på yrkesfag (syv av ti) foreldre med grunnskole eller videregående utdanning, mens et flertall av elevene på allmennfag har foreldre med høyere utdanning (Ekren 2014). Det er likevel også dokumentert selektiv sosial rekruttering til yrkesfag i et fagopplæringsbasert land som Tyskland med en godt innarbeidet lærlingordning (Beicht & Walden 2015). Virkningen går delvis via skoleprestasjoner (type vitnemål), og forsterkes av knapphet i tilgangen på læreplasser.

Den sosiale bakgrunnen til voksne som tar videregående opplæring, er det lite forskning om. Mange voksne med kort utdanning har negative erfaringer med tradisjonell skoleopplæring. Disse gruppene lærer gjerne lettere, og er mer motivert for læring, hvis den skjer i forbindelse med arbeidet (se for eksempel Hagen & Skule 2001; Illeris 2003). Ofte har de også foreldre med lite utdanning. «Second chance»-ordninger for å oppnå formell kompetanse er i andre land som oftest organisert som skolebaserte opplæringsordninger eller testordninger man kan melde seg opp til (se f.eks. Heckman, Humphries & Mader 2010). Det er grunn til å tro at ordninger som krever at voksne vender tilbake til klasserommet eller studerer på egenhånd, vil ha et rekrutteringsmønster etter foreldres utdanningsnivå som er svært likt det vi finnes hos dem som avslutter i ungdomsårene. Det lille som finnes av analyser av den sosiale rekrutteringen til slike «second chance»-ordninger, tyder da også på at de i liten grad virker utjevnende, men grunnlaget er svært begrenset (Glorieux, Heyman, Jegers & Taelman 2011).

De to ordningene for å ta fagbrev som voksen i Norge gir anledning til å studere rekruttering etter sosial bakgrunn for en type ordninger som skiller seg klart fra de skolebaserte ordningene i andre land. Praksiskandidatordningen gir mulighet til å formalisere kompetanse oppnådd gjennom arbeidsplassbasert læring og kan således gi grupper som opplever det som en barriere å skulle «sette seg på skolebenken» igjen, en alternativ vei til fagbrev. Ettersom man må gå opp til eksamen og fagprøve, og mange tar et teorikurs i forkant, er ordningen likevel ikke en ren dokumentasjonsordning. To hypoteser om praksiskandidatordningen kan likevel avledes av dette. For det første kan man forvente relativt mange «førstegangsfullføringer» av videregående opplæring blant praksiskandidatene. For det andre kan man forvente at praksiskandidatordningen vil ha et mindre skjevt rekrutteringsgrunnlag etter sosial bakgrunn, sammenliknet med andre veier til fullført videregående opplæring.

Utfra teorien er det mindre opplagt hva man skal forvente om den sosiale bakgrunnen til voksne lærlinger. Også denne veien til fagbrev er basert på læring i arbeid, men først etter en forutgående beslutning om å gå inn i et lengre opplæringsløp (tegne lærekontrakt). Voksne lærlinger kan dermed forventes å ha en sosial bakgrunn som tilsier større sannsynlighet for å fullføre videregående opplæring enn praksiskandidatene, men likevel ikke være så skjevt sosialt rekruttert som dem som fullfører videregående opplæring som unge.

Data og metode

Analysene i artikkelen er basert på registerdata fra nasjonal utdanningsdatabase (NUDB) i SSB der hver enkelt utdannelse og skolegang er registrert på personnivå. Vi bruker variable som beskriver studieretning/utdanningsprogram, kompetanse ved fullført utdanning, fagprøvetype og standard for utdanningsgruppering (NUS2000) til å skille mellom yrkesfaglige og allmennfaglige utdanninger. Etter Reform 94 ble det fra og med 1998 registrert hvordan fullført videregående skole i yrkesfaglige retninger ble oppnådd. For hver enkelt fullført videregående utdanning finnes en variabel («ftype») som utrykker om fagbrevet ble oppnådd gjennom lærlingordning, i skole eller som praksiskandidat. Yrkesfaglige utdanninger som ikke er basert på fagbrev, vil mangle verdi på denne variabelen.

I analysene av betydningen av sosial bakgrunn på utdanning ser vi på en enkelt fødselskohort, 1973-kohorten. Ettersom statistikken over grunnlag for fagprøve startet i 1998, kan vi følge 1973 kohorten fra og med året de fylte 25 år. Vi har fulgt dem i NUDB fra oktober 1998 til oktober 2013, det vil si fram til det året de fylte 40 år.

Utdanningsdataene er koblet mot andre registre med informasjon om biologiske foreldre for å undersøke betydningen av sosial bakgrunn. Ettersom registerinformasjon er fullstendig fra 1992, er variablene for sosial bakgrunn som avspeiler sosioøkonomiske kjennetegn hos foreldre målt ved alder 19 år på barnet. Sosialhjelp og uføretrygd er definert som mottaker av overføringer i løpet av året, mens gift er ekteskapelig status og omfatter ikke samboerskap. Foreldrenes inntekt er målt som gjennomsnittlig realinntekt over årene da barnet var mellom 15 og 19 år. I analysene inkluderer vi et rikt sett av foreldrekjennetegn for å beskrive hvordan ulike bakgrunnsfaktorer samvarierer med det å ta fagbrev som voksen. Samtidig har vi ingen ambisjon om å avdekke kausale sammenhenger. Når barn av rike foreldre ender opp med annen utdanning enn barn av foreldre med dårlig økonomi, er det neppe pengene i seg selv som ligger bak. Det er heller ikke grunn til å tro at kutt i sosialhjelp for foreldre vil bedre barnas utdanningskarrierer, selv om barn med foreldre som mottar økonomiske overføringer slutter tidligere på skolen enn andre. Svake økonomisk ressurser hjemme under oppveksten går sammen med en rekke andre faktorer som påvirker utdanningsvalg og gjennomføring.

I resultatdelen av artikkelen analyseres sannsynligheten for ulike utdanningsutfall etter bakgrunnsvariable med en multivariat multinomisk logit-analyse. I denne modellrammen analyseres de alternative utfallene simultant og vi kan studere betydningen av enkeltkjennetegn, for gitte verdier på øvrige kjennetegn. Regresjonstabellene gjengir koeffisienter som uttrykker prosentvis endring (hvis man ganger med 100) i sannsynligheten for et utfall ved endring i en uavhengig variabel. For mer informasjon om tolkning av tabellene, viser vi til kommentar til tabell 5.

Resultater

Fagbrev som voksen – ny sjanse til fullføring

Årsakene til at man skaffer seg en ny formell utdanning, er ulike og sammensatte, de viktigste årsakene er at man trenger det eller ønsker det i sin nåværende jobb, eller at man ønsker å kvalifisere seg for annet arbeid (Nyen 2005). Om lag 170 000 fagbrev har blitt utstedt til personer over 25 år i perioden 1998–2015. Når vi kobler fagbrev til personer via nasjonal utdanningsdatabase, finner vi at mange fullfører videregående opplæring for første gang som praksiskandidat. Tabell 2 viser at omkring to av tre fagbrev ble tatt av praksiskandidater som ikke hadde fullført videregående opplæring tidligere, mens omkring halvparten av fagbrevene tatt av voksne lærlinger, ble utstedt til personer som ikke hadde fullført videregående opplæring fra før. Samtidig er det mange som bruker ordningene til å ta utdanning nr. 2 utover i 20- og 30-årene. I denne gruppen finner man både personer som tar et yrkesfag nr. 2 og personer som har allmennfaglig videregående utdanning fra før.

Tabell 2. Fagbrev som voksen; første fullførte videregående eller tilleggsutdanning? Prosent

Note: Populasjon nye fagbrev/beståtte fagprøver 1998-2015, jf. Tabell 1.

 Alle fagbrev
 1998-20151998-20032004-20092010-2015
Praksiskandidat (antall) 134222 59227 34625 40370
Første 66,6 71,1 63,6 62,5
Fullført vgo yrkesfag før 19,3 18,5 20,7 19,3
Fullført vgo allmennfag før 14,2 10,5 15,7 18,2
Lærling som voksen (antall) 34837 12879 10770 11188
Første 51,8 54,9 48,7 54,4
Fullført vgo yrkesfag før 24,2 25,2 24,7 22,6
Fullført vgo allmennfag før 24,0 19,9 26,6 26,1

Andelen praksiskandidater som fullførte videregående opplæring for første gang, var særlig høy etter innføringen i 1998 av grunner som er nevnt over, blant annet fordi man kunne ta fagbrev i nye fag. I senere år har andelen førstegangsfullføringer blant praksiskandidatene ligget på rundt to tredjedeler, men med en svakt fallende trend. Blant de voksne lærlingene har andelen førstegangsfullføringer ligget rundt 50 prosent i hele perioden, med en svak nedgang etter 2003. Sett under ett har ordningene spilt en betydelig rolle i å øke antallet som fullfører videregående opplæring. Flere enn 107 000 personer har fullført videregående opplæring for første gang ved å ta fagbrev som voksen i perioden 1998-2015. Hvor mange som hadde fullført videregående opplæring uten disse ordningene, er imidlertid vanskelig å si, da slike muligheter i prinsippet kan tenkes å påvirke hvilke valg man gjør som ung, f.eks. at flere utsetter å fullføre fordi det finnes muligheter for å fullføre senere. Forskning på ungdoms valg om å avbryte eller fullføre utdanning viser imidlertid at de ofte ikke har et langsiktig perspektiv når de gjør slike valg (se f.eks. Reegård & Rogstad (red.) 2016).

Fordelingen på yrkesfaglige fagområder er gjengitt i Tabell 3. Vi finner særlig mange praksiskandidater i helse- og sosialfagene (31,6 prosent) og mekaniske/tekniske fag (21,8 prosent). Mens «førstegangsandelen» er svært høy innen helse- og sosialfag, er kun en av tre fagprøver av voksne innen elektrofagene «førstegangsfullføringer».

Tabell 3. Fagbrev som voksen, etter yrkesfaglig program, 1998–2015, og andel i hvert program som er første fullførte videregående utdanning. Prosent
 PraksiskandidatLærling som voksen
  Andel første vgo Andel første vgo
Byggfag 15,6 69,5 20,9 50,1
Elektrofag 5,4 32,7 16,1 34,0
Mekaniske og tekniske fag 21,8 61,1 21,8 50,1
Næringsmiddel 6,8   71,6 7,6 57,2
Helse- og sosialfag 31,6 75,2 19,9 69,9
Andre (samfunn, samferdsel etc.) 18,8 63,8 13,7 49,1
Total 100   100  
Antall 134222   34837  

Ettersom tverrsnittstall for prøver/fagbrev inneholder kandidater i ulike fødselskohorter, og avspeiler at mange tar flere typer utdanninger gjennom livet, er tall for enkelte fødselskohorter mer informative når det gjelder hvordan ordningen brukes på personnivå. Herfra og ut vil våre tall og analyser derfor begrense seg til fødselskullet fra 1973. Fullføringsraten for 1973-kohorten er gjengitt i Figur 1.3 Ved 20 års alder har fire av ti ikke fullført, mens andelen som ikke har fullført videregående, er 26,7 prosent ved 25 år. Når kullet har blitt 40 år gamle, er det 19,1 prosent som ikke har fullført.

Fotnote: gjengitt i Figur 1.3

Innvandreres utdanningskarrierer omfatter i større grad enn for andre skolegang i utlandet som til dels er mangelfullt registrert i NUDB. Derfor omfatter studien kun personer født i Norge i 1973, av to norskfødte foreldre.  

Tabell som viser grafen over fullført utdanning

Hvem tar fagbrev som voksen som første fullførte videregående opplæring?

I vår første analyse inngår hele 1973-kohorten og vi kartlegger hvordan de oppnådde sin første fullførte videregående opplæring. I den empiriske analysen skiller vi mellom fire ulike veier til fullført videregående opplæring, hvorav én er allmennfag/studieforberedende, og tre er ulike veier til yrkeskompetanse:

  • Yrkesfag før fylte 25 år eller i skole (lærling før 25 år, elev i alternativ Vg3-opplæring, eller fullførte yrkesutdanninger som ikke har fagprøve)
  • Yrkesfag som praksiskandidat
  • Yrkesfag som voksen lærling (25 år eller eldre)

Vi analyserer andel/sannsynlighet i ulike grupper for fullføring av videregående opplæring på de fire ulike måtene nevnt over, og på ikke å fullføre innen fylte 40 år. Tabell 4 viser andelen som har gått disse ulike veiene til første fullførte videregående opplæring målt ved 40 års alder. I hele 1973-kohorten var det 27,7 prosent som fullførte med yrkesfag, hvorav nesten en av seks oppnådde fagbrevet som praksiskandidat eller voksenlæring. De voksne fagbrevene bidrar til at andelen uten fullført videregående ved alder 40 faller fra 22,3 til 18,9 prosent. Praksiskandidatordningen er viktigst. Om lag en av ti som hadde fullført yrkesfag ved 40 års alder, hadde oppnådd fagbrevet gjennom praksiskandidatordningen.

Tabell 4 viser også førstegangsfullføring av videregående opplæring etter foreldrekjennetegn/sosial bakgrunn. I tråd med tidligere utdanningsforskning finner vi forskjeller i den sosiale rekrutteringen til ulike typer utdanning og nivåer. Jo høyere utdanningsnivå mor eller far har, desto flere av deres barn fullfører videregående skole, men den sosiale rekrutteringen til yrkesfag og allmennfag er ulik. Sjansen for å oppnå yrkeskompetanse er lavere, jo høyere utdanning foreldrene har. Dette gjelder både for ordinær fagopplæring og fagbrev som voksen. Praksiskandidatordningen har i sterk grad dette mønsteret, og har det aller største nedslagsfeltet blant personer med foreldre (særlig mødre) som ikke har fullført videregående opplæring. Det er fire ganger så stor sjanse for at en som er født i 1973 av mor uten fullført videregående, oppnår fagbrev som praksiskandidat, sammenliknet med likealdrende med mor med høyere utdanning. Andelen som tar fagbrev som voksne lærlinger, faller jevnt med økende utdanningsnivå hos foreldrene. Det er også visse forskjeller etter andre familiekjennetegn, men foreldrenes utdanningsnivå gir de mest entydige utslagene.

Tabell 4. Første fullførte videregående før 40 år, etter kjønn og sosial bakgrunn. 1973-kohort. Prosent

 ObservasjonerAllmennfagYrkesfag før 25 eller i skolePraksiskandidatVoksenlærlingIkke fullført vgo alder 40
             
Alle 58428 53,3 23,3 2,8 1,6 18,9
Kvinner 28610 61,5 17,8 1,9 1,1 17,7
Menn 29818 45,4 28,7 3,7 2,1 20,1
             
Mor ikke fullført vgs 43386 45,6 26,4 3,5 1,9 22,7
Mor vgs 5022 67,6 19,0 1,2 1,2 11,1
Mor høyere utdanning 9777 80,3 12,2 0,8 0,6 6,1
Far ikke fullført vgs 33449 42,7 27,2 3,8 2,0 24,4
Far vgs 11597 56,1 24,6 2,2 1,6 15,5
Far høyere utdanning 12417 80,0 12,1 0,7 0,7 6,4
             
Mor yngre enn 20 4703 40,6 24,2 3,8 2,1 29,3
Mor 20-30 43191 54,0 23,5 2,8 1,6 18,2
Mor eldre enn 30 10525 56,2 22,4 2,5 1,5 17,4
Foreldre ikke gift 6333 42,3 21,7 3,4 2,2 30,5
Foreldre gift 52095 54,6 23,5 2,7 1,6 17,5
             
Mor ikke uføretrygdet 51608 55,3 23,3 2,7 1,6 17,1
Mor uføretrygdet 6820 38,0 23,5 3,5 2,2 32,7
Far ikke uføretrygdet 52680 55,0 23,2 2,7 1,6 17,5
Far uføretrygdet 5140 37,0 25,6 3,9 1,8 31,6
Mor mottok ikke sosialhjelp 56058 54,4 23,5 2,7 1,6 17,6
Mor mottok sosialhjelp 2370 28,0 19,5 4,3 2,4 45,9
Far mottok ikke sosialhjelp 56106 54,1 23,5 2,8 1,6 18,0
Far mottok sosialhjelp 1714 29,7 20,9 4,3 2,2 42,9

Menn tar yrkesfag i større grad enn kvinner, og forskjellen er særlig stor når det gjelder praksiskandidater. Omtrent dobbelt så mange menn som kvinner fullfører videregående opplæring som praksiskandidat. Kjønnsforskjellen er nesten like stor for voksenlærlingene. Ettersom flere jenter enn gutter fullfører videregående i ungdomsårene, bidrar mulighetene til å ta fagbrev som voksen til redusert kjønnsforskjell i videregående kompetanse, sett i et livsløpsperspektiv.

Vi ser nærmere på sosial rekruttering innenfor rammen av en multinomisk logit-analyse der de fem alternative utfallene er å fullføre med allmennfag/studieforberedende, fullføre yrkesfag som ung eller i skole som voksen, fullføre som voksen lærling, fullføre som praksiskandidat eller ikke fullføre innen fylte 40 år. Estimatene i Tabell 5 viser den marginale effekten av hver uavhengig variabel på sannsynligheten (Pj) for en type videregående utdanning (første gang), justert for nivået. Mer presist uttrykker estimatene endring i sannsynlighet for utfall j (dPj) delt på andel med utfall j (Pj). Multipliserer vi estimatet i tabellen med 100, får vi prosentvis endring i sannsynligheten for utfall j, ved en endring i uavhengig variabel. Eksempelvis, hvis mor har høyere utdanning, øker sannsynligheten for å fullføre med allmennfag (i kolonne 2) med 40,2 prosent (ikke prosentpoeng!), relativt til at mor ikke har fullført videregående skole. Det er verdt å merke seg at et bakgrunnskjennetegn alltid vil virke positivt for enkelte utfall og negativt på andre, ettersom de ulike sannsynlighetene summerer seg til en.4 Vi inkluderer også bostedsfylke i analysen, blant annet fordi tilretteleggingen for å ta fagbrev som praksiskandidat kan variere mellom fylkene, noe som kan tilsløre sammenhengen mellom sosial bakgrunn og utfallene i analysen.

Fotnote: sannsynlighetene summerer seg til en.4

Vi kunne alternativt ha rapportert effekt på sannsynligheten (dvs dPj/dX), men disse effektene ville vært svært ulike, avhengig av størrelse på gruppen (dvs. sannsynligheten for utfallet) og derfor vanskelige å sammenlikne.

Vårt hovedfokus er den sosiale rekrutteringen til fagbrev som voksen, enten via praksiskandidat eller voksenlæring. Tabell 5 viser at sannsynligheten for å ta fagbrev som praksiskandidat som første fullførte utdanning, henger nært sammen med fars og mors utdanningsnivå, også når vi kontrollerer for øvrige foreldrekjennetegn. Hvis far har høyere utdanning, faller sannsynligheten for å ta fagbrev som praksiskandidat med hele 112 prosent sammenlignet med å ha far uten fullført videregående utdanning.5 Hvis mor har høyere utdanning, faller sannsynligheten med 95 prosent. Også hvis far eller mor har fullført videregående opplæring, faller sannsynligheten betydelig, med henholdsvis 41,7 og 89,5 prosent. Merk at de ulike regresjonskoeffisientene for foreldreutdanning er lavere enn de ubetingede forskjellene (i Tabell 4) ettersom vi her (i Tabell 5) korrigerer for samvarierende arbeidsinntekt og utdanning hos den andre av foreldrene.

Fotnote: uten fullført videregående utdanning.5

Ettersom vi deler på den gjennomsnittlige andelen i hvert utfall, kan vi få utfall på over 100 prosent. 

Også voksenlærlingene kommer i stor grad fra familier med lavt utdanningsnivå, men foreldreutdanning har langt svakere utslag enn for praksiskandidatene. For voksenlærlingene er den sosiale rekrutteringen mer lik den vi finner blant dem som fullførte som lærling før de ble 25 år.

I siste kolonne av Tabell 5 ser vi at marginaleffektene av mors og fars utdanning på sannsynligheten for ikke å ha videregående utdanning faktisk er svakere enn effektene på å ta fagbrev som praksiskandidat, særlig når det gjelder mors utdanningsnivå. Sannsynligheten for å ta yrkesfag som ung (kolonne to) er også negativt korrelert med mors og fars utdanningsnivå, men i langt mindre grad enn for praksiskandidatene.

Foreldres arbeidsinntekt inngår i modellen på logaritmisk form. Tolkningen av estimatene er derfor slik at koeffisienten multiplisert med ti uttrykker prosentvis endring i sannsynlighet ved en 10 prosent økning i foreldreinntekt. En økning i fars arbeidsinntekt på 10 prosent går sammen med en økning i sannsynligheten for å ta allmennfag på ca. 0,8 prosent, og et fall i sannsynligheten for å ta fagbrev som praksiskandidat på omkring 1,5 prosent. Jo høyere inntekt far hadde, jo lavere er sjansen for å ta fagbrev som lærling (enten som ungdom eller voksen).

Tabell 5. Marginaleffekter av sosial bakgrunn på type videregående kompetanse ved 40 år. 1973-kohort
Note: Dummyer for bostedsfylke inngår i analysen, men effektene er ikke vist i tabellen (ref.fylke Østfold). Referansekategori for mors og fars utdanning er ikke fullført videregående utdanning. Referansekategoriene for de øvrige sosiale bakgrunnsvariablene er ugifte foreldre og at mor/far ikke mottok uføretrygd eller sosialhjelp ved alder 19 år på barnet.

Videregående utdanning ved 40 årAllmennfagYrkesfag før 25 eller i skolePraksiskandidatVoksenlæringIkke fullført
Kvinne 0,366*** -0,523*** -0,773*** -0,674*** -0,217***
  (0,009) (0,016) (0,053) (0,069) (0,019)
Mors alder (ref 20-30)          
Yngre enn 20 -0,084*** -0.041 0,122 0,085 0,230***
  (0,017) (0,030) (0,083) (0,113) (0,030)
Eldre enn 30 0,079*** -0,057** -0,171* -0,073 -0,139***
  (0,011) (0,021) (0,070) (0,090) (0,026)
Mors utdanning          
Vgs 0,286*** -0,225*** -0,895*** -0,342* -0,512***
  (0,013) (0,031) (0,138) (0,136) (0,043)
Høyere 0,402*** -0,466*** -0,954*** -0,753*** -0,738***
  (0,010) (0,030) (0,123) (0,140) (0,042)
Fars utdanning          
Vgs 0,196*** -0,084*** -0,417*** -0,136 -0,350***
  (0,011) (0,019) (0,069) (0,084) (0,025)
Høyere 0,474*** -0,559*** -1,121*** -0,591*** -0,857***
  (0,010) (0,028) (0,112) (0,118) (0,037)
           
Arbeidsinntekt mor 0,038*** -0,026*** 0,011 -0,018 -0,075***
  (0,004) (0,008) (0,025) (0,030) (0,008)
Arbeidsinntekt far 0,084*** -0,072*** -0,153*** -0,104* -0,119***
  (0,007) (0,011) (0,030) (0,043) (0,012)
           
Foreldre gift 0,111*** -0,008 -0,140 -0,278** -0,264***
  (0,015) (0,028) (0,082) (0,103) (0,029)
Mor uføretrygdet -0,117*** -0,010 0,089 0,278** 0,309***
  (0,015) (0,027) (0,078) (0,099) (0,028)
Far uføretrygdet -0,046** -0,010 0,005 -0,146 0,157***
  (0,017) (0,031) (0,090) (0,126) (0,033)
Mor sosialhjelp -0,202*** -0,081 0,344** 0,317* 0,601***
  (0,025) (0,046) (0,113) (0,149) (0,040)
Far sosialhjelp -0,103*** -0,124* 0,154 0,131 0,417***
  (0,028) (0,051) (0,128) (0,175) (0,046)

Også andre foreldrekjennetegn viser at de som tar fagbrev som voksne, har en særegen sosial profil, sammenlignet med dem som fullfører videregående yrkesfaglig opplæring på andre måter. Når foreldrene ikke er gifte, eller mor mottar uføretrygd eller sosialhjelp, øker sjansen for å ta fagbrev som voksen. På alle disse områdene ligner gruppen som tar fagbrev som voksne som første utdanning, mer på dem som ikke har videregående utdanning enn på dem som tar yrkesfag som unge.

Våre analyser av sosial rekruttering til fagbrev som voksen tegner et tydelig bilde. Praksiskandidatordningen er i særlig grad en vei til videregående kompetanse for en gruppe som har lav sannsynlighet for å fullføre videregående i ungdomsårene. Voksenlærlingene har derimot en foreldrebakgrunn som ligner mer på dem som fullførte yrkesfag i ungdomsårene, særlig når det gjelder foreldrenes utdanningsnivå.

Kjønnsforskjellene er tydelige i videregående opplæring og dette avspeiles også når det gjelder hvem som tar fagbrev etter fylte 25 år. Kvinner har langt lavere sannsynlighet enn menn for å ta fagbrev som voksne, både via praksiskandidat- og voksenlærlingveien. Disse veiene til fullført videregående opplæring er derfor svært mannsdominerte. Kjønnsforskjellene vi måler her, avspeiler nok i stor grad at yrkesfagene generelt står sterkere i mannsdominerte næringer, og også at praksiskandidatordningen er mest utbredt innen mannsdominerte fagområder som industri, bygg- og anlegg og elektro. Som i arbeidslivsstudier for øvrig er det derfor vanskelig å skille mellom hva som er effekten av kjønn og hva som er fagorientering/yrke.

Det er også forskjeller mellom fylkene i sannsynligheten for å ta fagbrev som voksen som praksiskandidat (ikke vist i Tabell 5, men inngår i analysen). I fylker som Hedmark, Buskerud, Vest-Agder, hele Vestlandet, Sør-Trøndelag og Troms er det klart høyere sannsynlighet for å ta fagbrev som praksiskandidat sammenlignet med fylker som Østfold og Oslo. Dette kan skyldes ulik grad av tilrettelegging for å ta fagbrev, enten i bedriftene eller fra fylkeskommunenes side, men det kan også skyldes forskjeller i regionale arbeidsmarkeder. For voksenlærlingene er det få klare fylkesvise forskjeller.

Hvem tar fagbrev som voksen blant dem uten fullført ved fylte 25 år?

I dette avsnittet ser vi nærmere på videre utdanningsløp for dem som ikke har fullført videregående opplæring innen året de fyller 25. Noen av dem tar fagbrev som voksne, andre forblir uten fullført videregående opplæring. Atter andre fullfører allmennfaglig videregående utdanning. Hva kjennetegner dem som tar fagbrev som voksen og fullfører før de fyller 40 år? I analysen av overganger mellom 25 år og 40 år, skiller vi mellom fire ulike utfall

  • Fullført med allmennfag, høyere utdanning eller yrkesfag i skole
  • Fullført som praksiskandidat
  • Fullført som voksen lærling
  • Ikke fullført

Tabell 6 viser i hvilken grad personer oppnår fullført videregående etter fylte 25 år. Blant dem som ikke hadde fullført året de fylte 25, har 25,7 prosent fullført videregående skole eller høyere utdanning i løpet av de neste 15 årene. Praksiskandidatveien (9,2 prosent) er viktigere enn voksenlærlingeløpet (3,9 prosent). Mange tar allmennfag eller høyere utdanning (8,6 prosent), og en del oppnår yrkesfaglig kompetanse uten fagprøve (4,1 prosent).

Tabell 6. Fullføring av videregående opplæring i alderen 25–40 år blant personer som ikke hadde fullført ved fylte 25 år, etter kjønn. 1973-kohort. Prosent

 ObservasjonerAllmennfag eller yrkesfag i skolePraksiskandidatVoksenlærlingIkke fullført innen 40 år
           
Alle 14871 12,7 9,2 3,9 74,3
Kvinner 7118 19,0 6,5 3,4 71,1
Menn 7753 6,9 11,6 4,3 77,2

Menn oppnår videregående kompetanse gjennom praksiskandidatordningen i langt større grad enn kvinner. For voksenlærlinger finner vi små kjønnsforskjeller, mens sjansen for å fullføre allmennfag eller yrkesfag i skole er langt høyere for kvinner.

I den multinomiske regresjonsanalysen i Tabell 7 studerer vi igjen marginaleffekter på sannsynlighet for alternative utfall. Som i Tabell 5 kan estimatene i Tabell 7 tolkes som prosentvis effekt (delt på 100) på sannsynlighet for utfallet i kolonnen sammenlignet med referansekategorien, altså endring i sannsynligheten for det utfallet hvis man har en gitt egenskap, f.eks. er en kvinne, alt annet likt. Næringstilhørighet ved 25 års alder, og bostedsfylke, er inkludert i analysen blant annet fordi tilretteleggingen for å ta fagbrev som voksen kan variere mellom fylker og næringer.

Estimatet for kvinner i kolonnen allmennfag eller yrkesfag i skole viser at kvinner har nesten dobbelt så høy (100 prosent høyere) sannsynlighet som menn for å ta slik utdanning. Kvinner har derimot signifikant lavere sannsynlighet for å fullføre fagbrev som praksiskandidat.

Når vi ser nærmere på sosial rekruttering til videre utdanning blant gruppen uten fullført ved 25 år, er det viktig å huske at vi ser på omkring en fjerdedel (25,6 prosent) av fødselskullet og at denne er sterkt selektert etter foreldrebakgrunn. I denne gruppen er det relativt få som har foreldre med høyere utdanning, og disse personene kan ha andre egenskaper som trekker sjansen for å lykkes i utdanning ned. Således kan ikke sammenhengene vi finner her uten videre gis tolkning som kausale effekter av bakgrunnskjennetegn.

Sannsynligheten for å ta fagbrev som voksen lærling er i liten grad påvirket av foreldrenes utdanningsnivå, mens videregående eller høyere utdanning hos mor reduserer sannsynligheten for å ta fagbrev som praksiskandidat. Sannsynligheten for å ta allmennfag som voksen øker hvis foreldrene har fullført videregående eller høyere utdanning. Det er i liten grad signifikante koeffisienter i sannsynligheten for å ta fagbrev som praksiskandidat av øvrige sosiale bakgrunnsvariabler knyttet til foreldrene.

Tabell 7. Marginaleffekter av sosial bakgrunn og næring på å fullføre videregående som voksen (25–40 år) blant personer som ikke hadde fullført ved fylte 25 år. 1973-kohort

Note: Dummyer for bostedsfylke inngår i analysen, men effektene er ikke vist i tabellen (ref.fylke Østfold). Referansekategori for mors og fars utdanning er ikke fullført videregående utdanning. Referansekategoriene for de øvrige sosiale bakgrunnsvariablene er ugifte foreldre og at mor/far ikke mottok uføretrygd eller sosialhjelp ved alder 19 år på barnet.

 Allmennfag eller yrkesfag i skolePraksiskandidatVoksenlærlingIkke fullført innen 40 år
Kvinne  0,956*** -0,379*** 0,111 -0,124***
  (0,054) (0,064) (0,099) (0,012)
Mors alder (ref 20-30)         
Yngre enn 20 -0,014 -0,138 -0,180 0,027
  (0,072) (0,090) (0,144) (0,015)
Eldre enn 30 0,046 -0,025 0,157 -0,014
  (0,062) (0,075) (0,113) (0,015)
Mors utdanning        
Vgs 0,339*** -0,459** -0,034 -0,017
  (0,090) (0,156) (0,193) (0,024)
Høyere 0,275** -0,294* -0,164 -0,011
  (0,090) (0,143) (0,195) (0,023)
Fars utdanning        
Vgs 0,131* -0,071 0,109 -0,020
  (0,059) (0,075) (0,110) (0,014)
Høyere 0,308*** -0,239 0,286 -0,049*
  (0,081) (0,123) (0,153) (0,022)
         
Arbeidsinntekt mor 0,050* 0,053* 0,058 -0,018***
  (0,021) (0,026) (0,041) (0,005)
Arbeidsinntekt far -0,007 -0,023 0,042 0,002
  (0,028) (0,033) (0,058) (0,006)
         
Foreldre gift -0,073 0,103 -0,144 0,007
  (0,065) (0,085) (0,125) (0,015)
Mor uføretrygdet -0,060 -0,166* 0,024 0,030*
  (0,066) (0,082) (0,124) (0,015)
Far uføretrygdet -0,101 -0,042 -0,221 -0,034*
  (0,077) (0,092) (0,154) (0,017)
Mor sosialhjelp -0,078 -0,152 -0,180 0,042*
  (0,089) (0,112) (0,179) (0,020)
Far sosialhjelp 0,058 -0,231 -0,124 0,025
  (0,099) (0,130) (0,207) (0,023)
  (0,139) (0,208) (0,332) (0,038)
Næring ved 25 (ref uten jobb)        
Primærnæring -0,395 -0,446* -0,097 0,123**
  (0,278) (0,209) (0,389) (0,042)
Industri -0,007 -0,112 0,380 -0,002
  (0,148) (0,116) (0,233) (0,032)
Bygg og anlegg 0,118 -0,002 1,253*** -0,166***
  (0,163) (0,125) (0,226) (0,039)
Handel -0,056 -0,530*** -0,324 0,104***
  (0,136) (0,119) (0,239) (0,029)
Transport 0,101 -0,350* -1,300*** 0,081*
  (0,160) (0,138) (0,391) (0,034)
Hotell og rest 0,209 -0,771*** 0,014 0,072*
  (0,150) (0,174) (0,277) (0,034)
Undervisning 0,217 -0,157 0,060 -0,011
  (0,201) (0,220) (0,389) (0,053)
Helse 0,434** -0,427*** -0,177 -0,004
  (0,132) (0,130) (0,248) (0,032)
Olje 0,380 -0,053 0,087 -0,069
  (0,230) (0,196) (0,405) (0,061)
Annen tjeneste 0,166 -1,005*** -0,247 0,109***
  (0,127) (0,118) (0,223) (0,028)

Ettersom vi nå tar utgangspunkt i personer som ikke har fullført ved alder 25, kan vi også se på betydningen av arbeidslivstilknytning i ulike næringer. Her skiller vi etter yrkesdeltaking og næringstilknytning ved fylte 25 år. Personer som ikke er i jobb er valgt som referansegruppe. Det klareste mønsteret finner vi blant praksiskandidatene. Ettersom alle næringer har et negativt estimat, og flere er signifikante, bidrar altså fravær av jobb ved 25 år (referansegruppen) til høyere sjanse for å ta fagbrev som praksiskandidat de nærmeste 15 årene. Dette er noe uventet ettersom praksiskandidatordningen nettopp bygger på at man har arbeidserfaring innenfor faget. Fravær av jobb ved 25 år går for de fleste sammen med en ustabil tilknytning til arbeidsliv, og ikke en permanent posisjon utenfor. Den økte sannsynligheten for å ta fagbrev som voksen, kontrollert for sosial bakgrunn, kan avspeile at gevinsten for denne gruppen er spesielt høy i form av økt sjanse for en bedre betalt – og ikke minst – stabil jobb.

I grunnlagnotatet for denne artikkelen (Bratsberg mfl. 2016) har vi vist at sannsynligheten for å ta fagbrev som voksen sett under ett, uavhengig om det skjer som praksiskandidat eller voksen lærling, er høyest i bygg- og anlegg (ikke vist i tabell 7). Dette må sees i sammenheng med at rekruttering og kompetanseutvikling skjer på ulikt vis i ulike typer arbeidsmarkeder (Marsden 1986). Byggenæringen har vært et typisk yrkesbasert arbeidsmarked hvor fagbrev har vært etterspurt og en høy andel av de sysselsatte har fagbrev (Høst & Michelsen 2010; Nyen mfl. 2015). I motsatt retning finner vi at sannsynligheten for å ta fagbrev som voksen er langt mindre dersom man jobber i handel, i primærnæringene og i den store kategorien «annen tjenesteyting» ved 25 års alder. Her er sannsynligheten større for at de forblir uten fullført videregående. Dette kan i sin tur sees i sammenheng med at handelen og deler av servicenæringene for øvrig har karakter av interne arbeidsmarkeder med åpen rekruttering, bedriftsinterne opplæringssystemer og muligheter for karriereutvikling uten å skaffe seg mer formell kompetanse (Hagen, Nadim & Nyen 2008; Bore, Nyen, Reegård & Tønder 2012; Wren 2013). Disse kvalitative studiene tyder på at formell yrkeskompetanse spiller en mindre rolle i disse delene av arbeidsmarkedet, noe som kan bidra til å forklare at færre tar fagbrev som voksne dersom de jobber i disse næringene.

Som for hele 1973-kohorten, finner vi også i gruppen som ikke har fullført ved 25-års alder selvstendige fylkeseffekter på videre utdanningskarrierer fram til 40 årsalder (ikke vist i tabell 7). Sannsynligheten for å ta fagbrev som praksiskandidat er klart høyere i Hedmark, på Sørlandet og Vestlandet, og i Trøndelag og Troms. For voksne lærlinger finner vi ikke klare forskjeller mellom fylker. Det er altså særlige drivkrefter i det enkelte fylke for å ta fagbrev som praksiskandidat. Som nevnt i tilknytning til tabell 5, kan dette være knyttet til fylkeskommunenes og bedrifters tilrettelegging for fagbrev eller regionale forskjeller i etterspørsel etter ulike typer kompetanse.

Hvem tar fagbrev som voksen blant dem med videregående fra tidligere?

I dette avsnittet ser vi nærmere på rekrutteringen til fagbrev som voksen blant dem som allerede hadde en fullført videregående utdanning ved fylte 25 år. Mange benytter mulighetene til å ta en ny videregående utdanning etter 25 år, men mønsteret er naturlig nok svært ulikt, avhengig av om den første fullførte videregående opplæring var yrkesfaglig eller allmennfaglig/studieforberedende.6

Fotnote: allmennfaglig/studieforberedende.6

Terminologien er ulik i Reform 94 og Kunnskapsløftet, men allmennfaglige studieretninger (Reform 94) og studieforberedende utdanningsprogram (Kunnskapsløftet) defineres av at de gir studiekompetanse. Yrkesfaglig utdanning gir yrkeskompetanse (med noen få unntak). 

Tabell 8 viser at nesten 30 prosent av dem som hadde fullført yrkesfag ved fylte 25 år, senere fullførte videregående allmennfag/studiespesialisering eller høyere utdanning. Denne gruppen består både av personer som videreutdanner seg innenfor sitt fagområde og personer som orienterer seg mot andre fagfelt. Fra noen yrkesfag finnes det såkalte y-veier som gir mulighet for å gå direkte videre til tilpassede høyskoletilbud som bygger på fagbrevet, f.eks. fra byggfag og elektrofag til ingeniør. Andre tar fagskoler som bygger på fagbrevet, men her finner vi også dem som har tatt påbygg og fått generell studiekompetanse, enten for å videreutdanne seg og oppnå vertikal mobilitet i yrkesbaserte arbeidsmarkeder der det mangler y-veier, eller for å orientere seg mot andre fagområder (se f.eks. Nyen mfl. 2015: 200–207).

En betydelig andel tar også videre utdanning som gir en ny yrkeskompetanse. 11,2 prosent oppnår et fagbrev ekstra mellom 25 og 40 år, hvorav to av tre som praksiskandidater. I denne gruppen finner vi både dem som tar et nytt fagbrev innenfor samme fagområde (særlig i industrifagene) og nyorienteringer mot et nytt felt. Formalkompetanse i form av fagbrev gir grunnlag for økt lønn i mange tariffavtaler i privat og offentlig sektor. De som tar en yrkesfaglig utdanning nr. 2, tar det ofte i beslektede fag for å få en bredere eller mer spesialisert kompetanse, f.eks. har grensene mellom fagene tradisjonelt ikke vært så skarpe innenfor industrifagene, og det vært nokså vanlig å ta flere fagbrev (Olsen 2008). En yrkesfaglig utdanning nr. 2 tas gjerne som praksiskandidat.

Også blant dem med fullført allmennfag før de er 25, finner vi en liten gruppe som tar fagbrev som voksen. De aller fleste med allmennfag fra før tar imidlertid høyere utdanning (77,6 prosent). Samtidig var det 16,3 prosent i 1973-kohorten som stoppet opp med allmennfag/studieforberedende, og ikke tok ny utdanning, verken yrkesfag eller høyere utdanning.

Tabell 8. Utdanningsnivå ved 40 år, etter type fullført videregående opplæring ved 25 års alder. 1973-kohort. Prosent
  Fullført utdanning ved 40 år    
  HøyereYrkesutdanning   Ingen
Første vgo utdanning  utdanning/ Uten Med fagprøve (fagbrev)  ny
   allmenn vgo  fagprøve Praksiskandidat  Voksenlærling  utdanning
           
           
 Yrkesfag (N=13 203)  29,6  1,1 7,5  3,7  58,2
           
 Allmennfag/studieforberedende (N=29 982)  77,6  3,5 1,5  1,1  16,3

For analyse av marginaleffekter av sosial bakgrunn på sannsynligheten for å ta ny formell utdanning fra fylte 25 år når man har fullført videregående opplæring fra før, viser vi til bakgrunnsnotatet (Bratsberg mfl. 2016). Hovedmønsteret som vises der er at personer med foreldre med lang utdanning i større grad tar høyere utdanning selv, eller orienterer seg over fra yrkesfag til allmennfag. De som derimot bruker ordningene som finnes til å gå fra allmennfag til yrkesfag eller ta et yrkesfag nr. 2 som voksne, har en bakgrunn som ligner mer på dem som ikke tar noen ny utdanning.

Avslutning

I Norge finnes det gode muligheter for voksne til å fullføre videregående opplæring, særlig når vi sammenligner oss med andre land. Praksiskandidatordningen gir voksne med lang og variert erfaring fra arbeidslivet anledning til å ta fagbrev. Voksne kan også ta fagbrev etter å ha vært lærlinger, slik som unge. I denne artikkelen stiller vi følgende spørsmål: Hvem er det som bruker disse mulighetene? Har de som tar fagbrev som voksne en videregående utdanning fra før, eller fullfører de videregående for første gang? Er fagbrev som voksen en vei til fullført videregående for grupper som ellers trolig ville blitt stående uten fullført videregående opplæring? Eller er det sosiale rekrutteringsgrunnlaget det samme for voksne som tar fagbrev, som det er for unge?

Den største gruppen med fagbrev som voksen har ikke fullført videregående opplæring tidligere. To av tre fagbrev i praksiskandidatordningen (1998–2015) ble oppnådd av personer uten fullført videregående, mens det samme gjaldt 52 prosent av de voksne lærlingene.

Vårt hovedfunn er at de som fullfører videregående for første gang ved å ta fagbrev som voksne, har en sosial bakgrunn svært lik dem som ikke oppnår videregående kompetanse. De har oftere unge foreldre med kort utdanning og lav yrkesinntekt. Analysene viser videre at det først og fremst er rekrutteringen til praksiskandidatordningen som bryter med mønsteret vi finner hos unge. Praksiskandidatordningen bidrar således til å utjevne sosiale forskjeller blant hvem som fullfører videregående opplæring. De som tar fagbrev som voksne lærlinger har en sosial bakgrunn som ligner mer på hva vi finner hos dem som tar yrkesfag som unge.

Praksiskandidatordningen representerer altså en vei til å fullføre videregående utdanning for en gruppe med lav sannsynlighet for å fullføre videregående. Dette finner vi igjen når vi ser spesifikt på gruppen som står uten fullført videregående opplæring når de er 25 år. Også i denne gruppen har de som senere tar fagbrev som voksne gjennom praksiskandidatordningen, en foreldreutdanningsbakgrunn som ligner på dem som ikke fullfører i det hele tatt fram til 40 års alder, særlig når man ser på mors utdanning. Dette står i kontrast til dem som i voksen alder fullfører med allmennfag, der sammenhengen med foreldres utdanningsnivå er sterkt positiv.

Forfatteravatar

Bernt Bratsberg

Bernt Bratsberg er ph.d. i samfunnsøkonomi, seniorforsker ved Frischsenteret. 

Forfatteravatar

Torgeir Nyen

Torgeir Nyen er statsviter og forsker ved Fafo. Nyen har blant annet arbeidet med forskning innenfor læring i arbeidslivet, fagopplæring, kompetanseutvikling i skolen og læreres arbeidstid.

Forfatteravatar

Oddbjørn Raaum

Oddbjørn Raaum er dr. polit. i sosialøkonomi, seniorforsker ved Frischsenteret. 

Litteraturhenvisninger

Ammermueller, A. (2013). Institutional features of schooling systems and educational inequality: Cross-country evidence from PIRLS and PISA. German Economic Review 14, 190–213. DOI: 10.1111/j.1468-0475.2012.00565.x

Bakken, A. & Elstad, J. I. (2013). Kunnskapsløftet og sosioøkonomiske forskjeller i skoleresultater. I B. Karsth, J. Møller & P. Aasen (red.), Reformtakter. Om fornyelse og stabilitet i grunnopplæringen. Oslo: Universitetsforlaget.

Beicht, U. & Walden, G. (2015). How socially selective is the German system of initial vocational education and training? Transitions into initial vocational training and the influence of social background. I Journal of Vocational Education and Training, 67, 235–255. DOI: 10.1080/13636820.2014.983955

Black, S. E., Devereux, P. J. & Salvanes, K. G. (2005). Why the apple doesn’t fall far: Understanding intergenerational transmission of human capital. American Economic Review, 95, 437–449. DOI: 10.1257/0002828053828635

Bore, L., Nyen, T., Reegård, K. & Tønder, A. H. (2012). Internopplæring i varehandelen. Fafo-rapport 2012:23. Oslo: Fafo.

Bratsberg, B. , Nyen, T. & Raaum, O. (2016). Fagbrev i voksen alder. Fafo-notat 2016:11.

Ekren, R. (2014). Sosial reproduksjon av utdanning? Samfunnsspeilet 5/2014, 20–24.

Glorieux, I., Heyman, R., Jegers, M. & Taelman, M. (2011). ‘Who takes a second chance?’ Profile of participants in alternative systems for obtaining a secondary diploma. International Journal of Lifelong Education, 30, 781–794. DOI: 10.1080/02601370.2011.627472

Hagen, A. & Skule, S. (2001). Yrke, opplæringsbehov og interesse for etter- og videreutdanning. Fafo-rapport 372. Oslo: Fafo.

Hagen, A., Nadim, M. & Nyen, T. (2008). Bruk av fagkompetanse i arbeidslivet. Fafo-rapport 2008:29. Oslo: Fafo.

Hansen, E. N. & Mastekaasa, A. (2006). Social origins and academic performance at university. European Sociological Review, 22, 277–291. DOI: 10.1093/esr/jci0

Heckman, J. J., Humphries, J. E. & Mader, N. S. (2010). The GED. NBER Working Paper 16064. Cambridge MA: NBER. DOI: 10.3386/w16064

Hernes, G. (1974). Om ulikhetens reproduksjon: hvilken rolle spiller skolen? I I forskningens lys (s. 231–251). Oslo: NAVF.

Hertz, T., Jayasundera, T., Piraino, P., Selcuk, S., Smith, N. & Verashchagina A. (2008). The inheritance of educational inequality: International comparisons and fiftyyear trends. B. E. Journal of Economic Analysis & Policy, 7, 1–46. DOI: 10.2202/1935-1682.1775

Hægeland, T., Kirkebøen, L., Raaum, O. & Salvanes, K. G. (2013). Hvorfor gjør barn av høyt utdannede det bedre på skolen? Utdanning 2013, Statistiske analyser. Statistisk sentralbyrå.

Høst, H. & Michelsen, S. (2010). Ungdom, lærlingordning og overgang til arbeidsmarkedet – endringer fra 1994 til 2008. Søkelys på arbeidslivet, 27, 175–190.

Illeris, K. (2003). Voksenuddannelse og voksenlæring. Fredriksberg: Roskilde Universitetsforlag.

Marsden, D. (1986). The end of Economic Man? Custom and Competition in Labour Markets. Brighton: Wheatsheaf.

Müller, W. & Karle, W. (1993). Social selection in educational systems in Europe. European Sociological Review, 9, 1–23.

Nyen, T. (2005). Livslang læring i norsk arbeidsliv II. Resultater fra Lærevilkårsmonitoren 2005. Fafo-rapport 501. Oslo: Fafo.

Nyen, T. & Tønder, A. H. (2014). Yrkesfagene under press. Oslo: Universitetsforlaget.

Nyen, T., Skålholt, A. & Tønder, A. H. (2015). Fagopplæring som vei inn i arbeidslivet. I H. Høst (red.) Kvalitet i fag- og yrkesopplæringen. Sluttrapport. NIFU-rapport 14/2015 / Fafo-rapport 2015:32 / HiOA-rapport 2015 nr. 4. Oslo: NIFU/Fafo/HiOA.

OECD (2014). Indicator A2: How many students are expected to complete upper secondary education? I Education at a Glance 2014: OECD Indicators. Paris: OECD Publishing. http://dx.doi.org/10.1787/888933115122

OECD (2015). OECD Reviews of Vocational Education and Training. Key messages and country summaries. Paris: OECD Publishing.

Olsen, O. J. (2008). Institusjonelle endringsprosesser i norsk fag- og yrkesutdanning. Fornyelse eller gradvis omdannelse. Rapport 2008:05. Bergen: Rokkan-senteret.

Olsen, O. J., Høst, H. & Michelsen, S. (2008). Veier fra yrkesopplæring til arbeidsliv. En studie av det norske overgangsregimets effektivitet. I J. Olofsson & A. Panican (red.) Ungdomars väg från skola till arbetsliv. Nordiska erfarenheter (s. 249–332). TemaNord 2008:584. København: Nordisk ministerråd

Reegård, K. & Rogstad, J. (red.) (2016). De frafalne. Om frafall i videregående opplæring – hvem er de, hva vil de, og hva kan gjøres ? Oslo: Gyldendal.

Shavit, Y. & Müller, W. (2006). Vocational secondary education, tracking and social stratification. I Hallinan, M. (red.) Handbook in the Sociology of Education (s. 437-452). New York: Springer. DOI: 10.1007/0-387-36424-2_20

Stocké, V. (2007). Explaining educational decision and effects of families’ social class position: An empirical test of the Breen-Goldthorpe Model of Educational Attainment. European Sociological Review 23, 505–519. DOI: 10.1093/esr/jcm014

Vibe, N., Frøseth, M. W. & Hovdhaugen, E. (2013). Strukturreform i motvind. Kunnskapsløftet og tilbudsstrukturen i videregående opplæring. I B. Karseth, J. Møller & P. Aasen (red.) Reformtakter. Om fornyelse og stabilitet i grunnopplæringen (s. 155-171). Oslo: Universitetsforlaget.

Wren, A. (red.) (2013). The Political Economy of the Service Transition. Oxford: Oxford University Press. DOI: 10.1093/acprof:oso/9780199657285.001.0001