Kronikk

Fire kjennetegn på en leksebevisst skole

– En leksebevisst skole kan være det samme som en leksefri skole, skriver førsteamanuensis Kjersti Lien Holte i denne kronikken.

Hva er egentlig en leksebevisst skole? På grunnlag av min erfaring som pedagog og forsker i Lekseprosjektet hvor vi intervjuet 37 lærere og analyserte 107 ukeplaner ved 15 forskjellige skoler, vil jeg trekke frem fire kjennetegn på en leksebevisst skole.

- For det første må det være rom for kritisk refleksjon over egen praksis ved skolen.
- For det andre må læreren kunne gi en pedagogisk begrunnelse for hvorfor de gir lekser eller hvorfor har valgt å være leksefrie.
- For det tredje må læreren tydelig ta ansvar for at oppgavene er tilpasset elevene.
- For det fjerde må læreres metodefrihet, frihet til å velge å gi lekser eller ikke, være reell.

Rom for kritisk refleksjon

Da vi stilte spørsmål til lærere om hvorfor og hvordan de praktiserte lekser i barneskolen, så møtte vi tre typer reaksjoner. Noen ble rett og slett provosert og stilte seg kritiske til hensikten med studien. Andre ble gjennom intervjuet bevisst at de kanskje ikke var så bevisste på hvorfor de gjorde som de gjorde.

En lærer sa det slik; «De generelle leksene er det ofte vi lærerne som lager ut ifra bøkene. Det blir mye plankekjøring der. Kan nok hende det hadde vært greit med en liten revolusjon på det tankesettet. Det har jo vært likt de ti årene jeg har jobbet her hvert fall.»

Den siste gruppen var lærere som hadde et reflektert forhold til lekser, men som syns det var vanskelig å snakke med kolleger om. De svarte at det var avhengig av hvem de var på team med og skoleledelsen. En leksebevisst skole må skape rom for kritisk refleksjon. Da er det viktig å ta tak i hvorfor det oppleves så provoserende for noen lærere at det stilles spørsmål ved dette.

Hva er den pedagogiske begrunnelsen?

I våre analyser av ukeplanene, så fant vi en stor overvekt av repetisjonsoppgaver. Vi fant at det ble gitt mest lekser i matte, norsk og engelsk og sjelden eller aldri i praktiske fag. Det ble i gjennomsnitt gitt 15 oppgaver pr. uke. Uansett hvilket trinn elevene gikk på.

Så blir spørsmålet; hva er den pedagogiske begrunnelsen for at man «bare» gir lekser i matte, norsk og engelsk? Hva er begrunnelsen for at det ikke gis lekser i kroppsøving eller mat og helse? Hvorfor er det ikke mer utforskende oppgaver? Hvorfor får elever i første klasse leselekser når det er stor variasjon i om de har knekt lesekoden eller ikke? Hvorfor 15 oppgaver per uke? Hvorfor en time om dagen? Hva begrunnes dette med? Hva er egentlig den pedagogisk gevinsten av 'ukas ord'? Hvis hensikten er at elevene skal lære gode arbeidsvaner, hva lærer de egentlig om arbeidsvaner? Hva er begrunnelsen for å pålegge eleven oppgaver etter skoletid, kunne det vært frivillig? Hvorfor kan det ikke være frivillig?

Dette er spørsmål som berører lærerens tillit til elever som mennesker, lærerens idé om indre eller ytre motivasjon som grunnlag for god læring og om lærerens undervisning er læringsorientert eller prestasjonsorientert.

Noen foreldre tror at en leksefri skole betyr at elevene ikke repeterer kunnskap. Læreren må da forklare hvordan det er tilrettelagt for dette på skolen. Noen lærere fortalte i intervjuene at det kunne være enklere å gi elevene lekser enn å prøve å forklare foreldre dette. Noen setter likhetstegn mellom mye lekser og høy kvalitet på læreren. Foreldre som gjør dette sammenligner ofte barnas skolegang med sin egen, uten å tenke på hva som har forandret seg. Mulighetene for å lære seg 20 nye engelske gloser er ganske annerledes i dag enn for 30 år siden.

Knagger som kunnskapen kan henge på (elaborering) er et viktig pedagogisk prinsipp som burde vært utnyttet mer når det gjelder lekser. Oppgaver som bygger på dette prinsippet er ofte mer positivt ladede og kan fungere bedre med tanke på at lekser skal fremme samarbeid mellom hjem og skole og styrke relasjonen mellom foreldre og barn.

Læreren har ansvaret for tilpasningen

I vår undersøkelse fant vi at ansvaret for tilpasning av leksene i mange tilfeller ble overlatt til eleven selv eller foreldre. Dette til tross for at det i opplæringsloven står at det er lærerens ansvar. Foreldre fikk beskjed om å ringe hvis det ble for mye for eleven. Elevene ble av noen lærere bedt om å velge mellom oppgaver på nivå eller liten eller stor mengde.

Det var kun én lærer som ga en egen ukeplan tilpasset til hver elev. Det vanligste var å gi elever med individuell opplæringsplan (IOP) egen plan og ellers gi likt til resten av klassen. Å overlate ansvaret for tilpasningen til elever og foreldre kan føre til at elever blir underytere og at noen faller helt gjennom. Elever i Finland bruker minst tid på lekser på verdensbasis og har verdens beste skole. I Finland tar lærerne ansvar for tilpasning av lekser med bruk av stillasprinsippet. Stillasprinsippet skiller mellom oppgaver eleven kan klare med hjelp og støtte fra pedagog, oppgaver eleven kan klare med hjelp av jevnaldrende og oppgaver eleven kan klare på egen hånd. God leksepraksis er da å gi lekser som eleven kan klare på egen hånd. Det er en måte å sikre at eleven opplever mestring.

Flere av lærerne vi intervjuet svarte at de mente at de hadde gjort jobben sin hvis stoffet var gjennomgått på skolen før elevene fikk det i lekse. Det er stor forskjell på å ha gjennomgått noe og å sikre seg at eleven kan klare oppgavene uten hjelp. Kommer eleven hjem med et ukebrev der alle elevene får like oppgaver, kan det være grunn til å sette spørsmålstegn ved om skolen er leksebevisst.

Reell metodefrihet

Lærere er ikke pålagt å gi lekser verken gjennom læreplanen, læringsplakaten eller opplæringsloven, likevel føler mange lærere seg tvunget til å gi lekser. Det handler om krav fra foreldre og om tradisjoner som sitter i veggene på skolene. Noen lærere lar seg styre mye av lærerveiledere som følger lærebøker.

Men det handler kanskje mest om den praksiskunnskapen som får gyldighet og som videreføres mellom lærere. For å sikre reell metodefrihet må politikere unngå detaljstyring av skolen, men vise ansvar ved å stille spørsmål og be om begrunnelser. Skoleledere har et spesielt ansvar for å legge til rette for kritisk refleksjon rundt praksis som grunnlag for den enkelte lærers reelle metodefrihet.

Kronikken har stått på trykk på F-B.no

Les også Lien Holte sin kronikk på F-B.no: "På tide å tenke nytt om lekser"

Forfatterbilde

Kjersti Lien Holte

Førsteamanuensis ved Avdeling for helse og velferd
Leder for Ekspertgruppa mot sosial ulikhet i helse ved Høgskolen i Østfold

Foreslåtte artikler