Grunnskolelærerutdanningen: Rektors rolle i praksisopplæringen

Praksisskoler skal være en læringsarena der hele skolen bidrar som et kollektivt prosjekt – i nært samarbeid med lærerutdanningsinstitusjonene. Dette skjer i liten grad. Rektor er fortsatt først og fremst administrator og tilrettelegger, mens ansvaret for studentene blir den enkelte praksislærers ansvar.

Med øvingslæreravtalen i 2005 (Kunnskapsdepartementet 2005) opphørte ordningen med individuelle avtaler mellom praksislærer og lærerutdanningsinstitusjon. Den gjeldende avtalen innebærer at praksislærerfunksjonen er knyttet til lærerens stillingsforhold på skolen. Det er rektor som dermed har et formelt arbeidsgiveransvar for lærerne, også i rollen som praksislærere.

Mens praksisopplæringen tidligere til en viss grad var et «privat» forhold mellom praksislærer og en studentgruppe, presiserer 2005-avtalen praksisopplæring som et kollektivt prosjekt. Praksisopplæringen skal organiseres slik at hele praksisskolen er læringsarena. Det innebærer at i tillegg til å være tilknyttet praksislærers klasser, kan studentene delta i andre læreres klasser og også ta del i skolens utviklingsarbeid. Vi ser da at avtalen forplikter rektor som ansvarlig for at lærerutdanningspraksis er en integrert del av skolens virksomhet.

Intensjonen om hele skolen som læringsarena samt rektors ansvar understrekes ytterligere i nasjonale retningslinjer for nye grunnskolelærerutdanninger (Kunnskapsdepartementet 2010). Her presiseres det at det er utdanningsinstitusjonen som har det overordnede ansvaret med hensyn til mål, innhold og progresjon i praksisopplæringen, mens rektor har det overordnede ansvaret for praksisopplæringen på skolen. Det slås her videre fast at rektor skal delta i veilednings- og vurderingsarbeid med studenter og i aktuelle samarbeidsfora mellom lærerutdanning og praksisskole. Samarbeid framheves i retningslinjene som en sentral premiss for å få til helhet og sammenheng i praksisopplæringen. Det skal være et gjensidig samarbeid mellom praksisskole og fagmiljøene på lærerutdanningsinstitusjonen, som skal bidra til utveksling av kunnskap og lærerkrefter.

Utfordringer i samarbeidet

Omfattende forskning viser at det er betydelige utfordringer knyttet til samarbeidet mellom de to læringsarenaene i lærerutdanning (Cochran Smith 2004, Korthagen 2008, Ohnstad & Munthe 2008Zeichner 2010). I NOKUT-evalueringen (2006) påpekes det at den teoretiske kunnskapen ikke er tilstrekkelig integrert i praksisopplæringen. Samarbeidsutfordringene kan synes å speile et spenningsforhold mellom to ulike kunnskapssyn (Joramb 2007). Det er flere holdepunkter for å påstå at samarbeidet mellom lærerutdanningsinstitusjon og praksisskole tradisjonelt kjennetegnes ved en maktrelasjon der utdanningsinstitusjonen både er den som definerer samarbeidet og presenterer innholdet i den, der den teoretiske kunnskapen framholdes som den kunnskapskilden som fortjener mest autoritet (Clarke, Triggs, Valerie & Nielsen, 2013).

Praksisopplæringen framstår som en oppgave skolene tar på seg i tillegg til det som er skolens ordinære oppgaver. Forskning viser at det å være praksislærer ofte blir oppfattet som en sekundær oppgave sammenlignet med ansvaret for opplæringen av elevene (Clarke et al. 2013, Ohnstad & Munthe 2008, Tyjälä, 2008). Det finnes lite forskning som viser hvordan rektor ivaretar rollen som pedagogisk leder av praksisopplæringen, utover det som generelt framheves som kjennetegn på pedagogisk ledelse og gode lærende utviklingsprosesser på skoler (Day m.fl. 2007, Leithwood & Riehl, 2003, Møller 2006). Pedagogisk ledelse kjennetegnes ved klare visjoner og mål for virksomheten, faglig støtte og oppfølging av lærere, og dialogiske prosesser mellom kollegaer.

Undersøkelsen

Som del av et større forskningsprosjekt TPQ (Teachers` Professional Qualifi tions) som innbefatter 20 forskere (2011-2015), har vi i en delstudie undersøkt rektors rolle som leder av praksisopplæringen på skolen og hvorvidt praksisskolen kjennetegnes som en felles læringsarena. Dataene er hentet fra en spørreundersøkelse med 69 rektorer på praksisskoler tilknyttet en større lærerutdanningsinstitusjon og dybdeintervju med fire av disse.

Videre har vi brukt data fra en spørreundersøkelse med 45 praksislærere tilknyttet den samme utdanningsinstitusjonen. I spørreundersøkelsen med rektorene stilles det åpne spørsmål om hvordan rektor ivaretar sin rolle som leder overfor de ulike aktørene i praksisopplæringen, hvilke tanker og erfaringer de har om skolen som praksisskole, og om samarbeidet med utdanningsinstitusjonen. Vi vil her spesielt konsentrere oss om de svarene fra spørreundersøkelsen med praksislærerne som gjelder samarbeid med praksislærerkollegaer, samarbeid og støtte fra rektor, og hvordan skolen er som praksisskole. Intervjuene med rektorene er knyttet til de samme spørsmålene som i spørreundersøkelsen.

Praksisskolen som felles læringsarena

I spørreundersøkelsen svarer alle rektorene at de opplever at deres skole er en praksisskole. 62 % svarer at dette gjelder i stor grad. Rektorene sier at det å være praksiskole innebærer at alle lærere på skolen har et ansvar for å ta godt imot studentene og la studentene være med i deres klasser. Det framgår imidlertid av undersøkelsen at en del lærere er motvillige til å delta i praksisopplæring, da de ikke får økonomisk kompensasjon for det. Som en av rektorene gir uttrykk for:

Vi har på mange måter lykkes som praksisskole, men jeg tenker at spørsmålet om lønn og forventninger … det er bare praksislærerne som får økonomisk kompensasjon. Allikevel, praksis blir (ifølge retningslinjene) betraktet som et felles ansvar for alle lærerne på skolen. Det er noe som ikke stemmer.

Ingen av rektorene viser til at skolen deltar i eventuelle FoU-prosjekter initiert av høgskolen. Mange av rektorene gir uttrykk for et positivt syn på studentene. De blir beskrevet som ressurser som kan bringe nye perspektiver inn i den pedagogiske diskusjonen i personalet og bidra til at erfarne lærere reflekterer over egen praksis. Betraktningene er imidlertid generelle og ikke knyttet til at studentene mer systematisk deltar i skolenes pedagogiske utviklingsarbeid.

Videre er det fremtredende i både praksislærernes og rektorenes beskrivelser at skolen som praksisskole først og fremst er et sted der studentene skal synes det er hyggelig å være, og der de føler seg inkludert. I liten grad sies det noe om at lærerutdanningsoppdraget også kan være en potensiell ressurs for utviklingen av skolens felles pedagogiske utviklingsarbeid.

Forholdet mellom rektor og praksislærere

På spørsmål om de er involvert i praksislærers arbeid, svarer 35 % av rektorene at de er sterkt involvert, mens 60 % beskriver seg som moderat involvert. Involvering blir beskrevet som å ha møter eller samtaler med praksislærer for å skaffe seg oversikt over planer for praksis. Rektorenes tilnærming til praksis utdypes i intervjuene. Alle beskriver sin hovedoppgave som å ha ansvar for praktiske anliggender knyttet til praksisperioder. En av rektorene sier det slik:

Først og fremst tilrettelegger jeg strukturelt i forhold til hvor mange praksislærere trenger jeg, hvilke fagkombinasjoner har studentene behov for … og jeg organiserer dette.

I spørreundersøkelsen med praksislærerne kommer det fram at 58 % opplever støtte og involvering fra rektor. Svarene bekrefter at støtten i hovedsak er knyttet til rent praktiske, organisatoriske forhold. Et typisk svar er: «(Rektorene) er gode til å hjelpe til med å forberede praksisperiodene, for øvrig er vi overlatt til oss selv.» 30 % av praksislærene sier at de er selvstendig ansvarlige for gjennomføringen av praksisperioder.

I materialet finner vi ikke data som tilsier at det er en faglig relasjon mellom rektor og praksislærer. Ingen av rektorene beskriver å ha systematisk veiledning med praksislærere eller at de legger til rette for felles veiledningseller refleksjonsprosesser med alle praksislærerne på skolen. Noen av praksislærerne gir uttrykk for at rektor er en støtte og deltar i observasjon og veiledning om det er kritiske situasjoner knyttet til enkeltstudenter, slik en av praksislærerne uttrykker:

Ledelsen (på skolen) er ikke så mye inne i mitt arbeid som praksislærer, men jeg får støtte om jeg har behov for det.

Forholdet mellom rektor og studenter

På spørsmål om involvering i studentenes praksis bekrefter 82 % av rektorene at de er i kontakt med studentene i løpet av praksis. Eksempelvis sier de at de tilrettelegger praktisk for studentene med arbeidsplasser, lærebøker og nøkler, og at de avholder gruppevise møter med dem. Når det gjelder innholdet i disse møtene, er det snakk om overordnede tema, som skolen som organisasjon, skole–hjem-samarbeid og skolens pedagogiske plattform. Som en rektor sier:

Et møte hvor jeg går gjennom skolens visjon og skolens pedagogiske plattform og gleder og utfordringer ved vår skole.

Dataene gir et bilde av at rektor i liten grad deltar i veiledning og vurdering av studentene. De vil være tilgjengelige, men framgår ikke å ha en systematisk plan for dette arbeidet. 25 % svarer at de deltar i veiledningssamtaler med studenter og praksislærer fra tid til annen, mens 9 % svarer at de har individuelle veiledningssamtaler med studentene. 50 % svarer at de deltar i vurdering av studentene. Utdypende svar viser at dette er knyttet til studenter som praksislærer trenger hjelp til å vurdere, noe som ikke skjer så ofte. Eller sagt med en av rektorene: «Jeg deltar i vurdering hvis det er tvil om at praksis kan godkjennes.»

Spørreundersøkelsen med praksislærerne bekrefter dette bildet av rektors rolle med hensyn til veiledningen og vurderingen. Ingen av praksislærerne oppgir at rektor deltar i veiledning og vurdering. Én svarer at hun ikke kjenner til at dette er rektors ansvarsoppgave. I intervjuene utdypes dette temaet. Tendensen som kommer fram her, er at praksislærerne opplever at veiledning og vurdering er deres ansvar, men at rektor er tilgjengelig og trår til om det er situasjoner som krever det.

Samarbeid med lærerhøgskolen

Lærerhøgskolen arrangerer egne møter med rektorene hvert semester. 84 % av rektorene svarer i spørreundersøkelsen at de prioriterer disse møtene ved at de alltid eller nesten alltid deltar på dem. Innholdet på møtene blir beskrevet som informasjon om hvordan praksis kan organiseres og spørsmål knyttet til praksislæreres tilsettingsforhold. 30 % av rektorene peker på at de ønsker et mer faglig fokus i møtene. De etterlyser å få bedre innsikt i lærerutdanningsfagene og oppdatering på ny og relevant forskning ved institusjonen.

Det blir også uttrykt behov for å kunne dele erfaringer med andre rektorer. Kritikken i forhold til samarbeidet blir bekreftet og utdypet i intervjuene. Visjonen for lærerutdanningen framstår som uklar. En av informantene sier det slik: «Hva tror de på … hvilke verdier og holdninger bygger utdanningen på?» En annen trekker fram at utdanningen i for liten grad drar veksler på aktuell kunnskap om grunnskolen i dag; sagt med rektors ord: «Høgskolen har lite kunnskap om hvilken skole de sender studentene ut i».

Drøfting

Funnene i undersøkelsen peker i retning av at rektor håndterer praksisoppdraget som en administrativ mer enn pedagogisk oppgave. Dette gjelder både i kontakten med praksislærere og studenter og i rollen som ansvarlig for praksisskolen som felles læringsarena. Rektorene er med i planlegging og gjennomføring av praksis på den måten at de tilrettelegger og organiserer praktiske løsninger for både praksislærere og studenter. Rektorene deltar sporadisk i selve praksisopplæringen i klassene og fungerer i liten grad som pedagogisk støtte og veileder for praksislærerne. De utnytter også i svært liten grad muligheten for å organisere erfaringsutveksling og kollegaveiledning mellom praksislærerne på skolen for å stimulere og videreutvikle deres kompetanse.

Praksislærerne er ressurser på praksisskolen. Rektor har valgt dem ut på bakgrunn av enten formell kompetanse og/eller lærerdyktighet, og det er praksislærerne som i fremste rekke ivaretar skolens lærerutdanningsoppdrag ved at de er «tettest på» studentene. Vi finner imidlertid at praksislærerne opplever å ha et ganske selvstendig ansvar for oppdraget. Rektor går inn i en rolle som praktisk tilrettelegger mer enn som pedagogisk leder som utfordrer, støtter og legger til rette for lærende prosesser i organisasjonen (Darling Hammond 2010, Finnan 2003, Leithwood and Riel 2003).

Rektorene og praksislærerne i undersøkelsen ser på skolene sine som praksisskoler. Praksisskolen som felles læringsarena blir beskrevet som alle læreres ansvar for å «åpne dører» for studenter, og som alles ansvar å bidra til at studenter føler seg velkomne på praksisskolen. Vi ser at studentene innlemmes i et sosialt mer enn et pedagogisk fellesskap. I denne sammenheng er det noe overraskende at rektorene ikke ser det å være en lærerutdanningsarena som en læringsressurs for skolen. Studentene omtales i samtale med lærerne som en pedagogisk ressurs som kan bidra til at erfarne lærere reflekterer over egen praksis. Våre data tyder imidlertid ikke på at rektorene på noen måte aktivt bruker studentenes erfaringer i praksis og de teoretiske perspektivene de bringer med seg fra høgskolen, systematisk inn i skolens pedagogiske utviklingsarbeid.

Spørsmålet om det å være praksisskole har også en annen side. Det framgår at ikke alle lærere uten videre synes det er greit å skulle ta ansvar for praksisopplæring. Noen lærere viser motstand mot en felles forventning om å være aktører i lærerutdanningen uten verken formell forpliktelse eller økonomisk kompensasjon. Dette er en uavklart, men relevant problemstilling som blant annet er berørt av Tislevoll (2010), og som bør få mer politisk oppmerksomhet ved innføring av nye 5-årige lektorutdanninger. Forslag om nye rammeplaner anbefaler utvidet praksisopplæring og at studentenes masterarbeid og annet FoU-arbeid skal forankres i praksis (Rammeplanutvalget for grunnskolelærerutdanninger på masternivå (2015). Realisering av disse forslagene vil i betydelig større grad enn i dag kreve at alle lærere på praksisskoler er delaktige i lærerutdanningsoppdraget.

Det nåværende samarbeidet mellom høgskolen og rektorene ser ut til å bygge opp under og befeste rektorenes administrative tilnærming til rollen som ledere på praksisskolen, ved at samarbeidet har hovedfokus på organisering av praksisopplæring og praksislæreres tilsettingsforhold. Rektorene gir imidlertid uttrykk for å ha forventninger til at samarbeidet også skal ha et tydeligere faglig innhold, og at de selv skal kunne bidra med aktuell kunnskap om praksisfeltet, noe som nå ikke blir innfridd. Undersøkelsen ser derfor ut til å støtte opp om den internasjonale forskningen vi viser til innledningsvis, om at samarbeid mellom de to læringsarenaene byr på utfordringer.

Nasjonale retningslinjer (2010) stiller krav til utdanningsinstitusjonene om at fagmiljøene skal bidra med lærerkrefter og kunnskapsutveksling. På bakgrunn av dette finner vi det oppsiktsvekkende at ingen av de 69 rektorene i spørreundersøkelsen kan vise til at aktører fra høgskolen bidrar med FoU-arbeid eller andre oppgaver som praksisskolene kan dra veksler på i sitt pedagogiske utviklingsarbeid. Vår undersøkelse viser at rektorene nettopp etterlyser et faglig forankret samarbeid. De stiller også spørsmål om hvorfor ikke deres aktuelle kunnskap fra praksisfeltet blir etterspurt av lærerutdanningen. Samarbeidet synes altså ikke å bidra til å motivere rektorene for praksisopplæring som et pedagogisk prosjekt. Det kan være med på å forklare hvorfor rektorene inntar en mer administrativ enn pedagogisk rolle som ledere av praksisskolene.

En ny lærerutdanningsreform skal innføres fra 2015 med økte krav til praksisskoler som læringsarena i lærerutdanningene. Rektor har en nøkkelrolle i å ivareta rollen som pedagogisk leder for praksisskolen. Studien vår viser at det er grunn til i større grad å vie oppmerksomhet til samarbeidet mellom høgskoler og praksisskoler for å støtte og gi rektor større faglig legitimitet til å utøve en slik rolle. Høgskolen må i så fall ta et særlig ansvar for dette samarbeidet. Det dreier seg på den ene siden om å innlemme rektorene i et samarbeid der de anses som likeverdige deltakere i kunnskapsutveksling. Det dreier seg på den andre siden om at lærerutdanningen utfordrer og stimulerer sine fagmiljøer til å utvikle FoU-prosjekter som er forankret i praksisskolers virksomhet, slik at ulike aktører kan delta i kunnskapsgenererende samarbeidsprosesser og være med å utvikle praksisskolene som felles læringsarenaer.

Forfatteravatar

Finn Daniel Raaen

Finn Daniel Raaen er professor ved senter for profesjonsstudier, Høgskolen i Oslo.

Forfatteravatar

Kirsten E. Thorsen

Kirsten E. Thorsen er førstelektor i pedagogikk, Høgskolen i Oslo og Akershus. Thorsen har lang erfaring som lærer og skoleleder og har undervist i pedagogikk i lærerutdanningen gjennom flere år. Hennes forskningsinteresse er knyttet til lærerkvalifisering, og hun har blant annet siden 2012 deltatt i det NFR-støttede forskningsprosjektet «Teachers’ Professional Qualification».

Litteraturhenvisninger

Clarke, A., Triggs, V. & Nielsen, W. (2013). Cooperating Teacher Participation in teacher Education: A review of the Literature. Review of Educational Research, 84 (2), s. 163–202.

Cochran-Smith, M. (2004). The problem of teacher education. Journal of Teacher Education, 55, s. 295–299.

Day, C., Sammons, P., Stobart, G., Kington, A. & Gu, Q. (2007). Teachers matter: Connecting lives, work and effectiveness. Berkshire, England: Open University Press

Darling-Hammond, L. (2010). Teacher education and the American future. Journal of Teacher Education, American Association of Colleges for Teacher Education. pp. 61(1-2) 35–47.

Finnan, C., Schnepel, K.C. & Anderson, L.W. (2003). Powerful learning environments: The critical link between school and classroom cultures. Journal of Education for Students Placed at Risk, 8, s. 391–418.

Joram, E. (2007). Clashing epistemologies: Aspiring teachers’, practicing teachers’, and professors’ beliefs about knowledge and research in education. Teaching and Teacher Education, 23, s. 123–135.

Korthagen, F.A.J. (2008) Linking Practice and theory. The Pedagogy of Realistic Teacher Education. New York and London: Routledge.

Kunnskapsdepartementet (2005). Øvingslæreravtale. Rundskriv F-04-05. 

Kunnskapsdepartementet (2010). Nasjonale retningslinjer for grunnskolelærerutdanningen.

Leithwood, K. & Riehl, C. (2003). What do we already know about successful school leadership? Paper prepared for the AERA Division A Task Force on Developing Research in Educational Leadership. Washington, DC: NCSL. 

Møller, J. (1996). Lære og lede. Dilemmaer i skolehverdagen. Oslo: Cappelen Akademisk Forlag.

NOKUT (2006). Evaluering av allmennlærerutdanningen i Norge 2006. Del 1: Hovedrapport. Rapport fra ekstern komite. Oslo. Nasjonalt organ for kvalitet i utdanningen.

Ohnstad, F.O. & Munthe, E. (2008). Ensomme svaler? En studie av praksisskolelærernes rapportering om identitet, kollektivitet og gjennomføring av praksisopplæringsperioder. Norsk Pedagogisk Tidsskrift, 6, s. 471–483. 

Rammeplanutvalget for grunnskolelærerutdanninger på masternivå (2015). Hentet fra: https://hihm.no/prosjektsider/rammeplanutvalg-for-grunnskolelaererutdanninger-paa-masternivaa/nyheter/forslag-til-nye-forskrifter-overlevert 

Tislevoll, S. (2010). En studie av mellomrom: Triadiske samtaler som utgangspunkt for reflekterende empirisk forskning. Ph.d.-avhandling, Trondheim, NTNU. 

Tynjälä, P. (2008). Perspectives into learning at the workplace. Educational Research Review 3, s. 130–154.

Zeichner, K. (2010). Rethinking the connections between campus courses and field experiences in collegeand university-based teacher education. Journal of Teacher Education, 61, s. 89–99

Foreslåtte artikler