Kronikk

Høyere status på utdanning fører til lavere status på formidling

Stortingsmeldingen «Kultur for kvalitet i høyere utdanning» handler om å øke status på utdanning, men det står ingenting om hva som skal nedprioriteres.

Kronikk av Mats Persson, førsteamanuensis ved seksjon for organisasjon og ledelse, Høgskolen i Østfold

Når de endringer som presenteres i stortingsmeldingen skal omsettes i praksis finnes det all grunn til å frykte konsekvensene for kjerneoppgaven formidling. En utilsiktet konsekvens kan fort bli at denne allerede marginaliserte kjerneoppgaven med lav prestisje blir enda mer marginalisert, og får enda lavere status.

Grunnen er at status er et nullsumspill hvor gevinst og tap er balansert og summen til enhver tid er lik null. Den svenske professoren og organisasjonsforskeren Mats Alvesson mener at «hvis du øker noens status så minsker du per definisjon noen annens». Det betyr at øker vi utdanningens status så vil det få konsekvenser for statusen til en eller flere av de andre kjerneoppgavene.

Overser problemet

Utgangspunktet i stortingsmeldingen er helt annerledes. Her kan vi lese at «universitetene og høyskolene skal utvikle systemer for å verdsette gode undervisere, fremme den akademiske karrieren deres og heve utdanningens status» uten at mulige konsekvenser for de andre kjerneområdene problematiseres i det hele tatt.

Det grunnleggende premisset er tilsynelatende at man kan bruke tid på å utvikle systemer og gjennomføre oppgaver som skal øke status på utdanning uten at det får konsekvenser for status på noe annet.

En ting er å ta utgangspunkt i at status ikke er et nullsumspill, noe helt annet er å totalt overse problemstillingen. Hvis vi forventes å øke innsatsen på oppgaver som for eksempel sensorveiledning, fagfellevurderinger og kollegaveiledning, må vi nødvendigvis gjøre mindre av noe annet.

Denne tiden må tas fra andre oppgaver, og da er spørsmålet: hvilke oppgaver skal prioriteres ned? Det er lite sannsynlig at det er greit at forskning blir prioritert ned. Kravet om forskningsproduksjon med det godt innarbeidede tellekantsystemet kan vi nok regne med blir opprettholdt, selv om det kommer nye krav om blant annet meritteringssystem for undervisning.

Naivt

Logikken i stortingsmeldingen er at status kan økes gjennom en endring av kultur, og kultur kan endres gjennom å endre strukturer. De strukturelle endringene er i sin tur koblet til innføringen av spesifikke oppgaver som for eksempel tidligere nevnte sensorveiledning, fagfellevurdering og kollegaveiledning. Det betyr at vi forventes gjøre mer av de oppgaver som premieres økonomisk eller karrieremessig for på den måten å øke status.

Hele poenget med å lage insentivsystemer er jo at vi skal gjøre mer av noe. Hvis både forskning og utdanning skal prioriteres opp vil en naturlig konsekvens være at formidling prioriteres ned.

Stortingsmeldingen «Kultur for kvalitet i høyere utdanning» er på mange måter et godt initiativ men det er påfallende at status som nullsumspill hverken kommenteres eller problematiseres. Det fremstår for meg som naivt å tro at man kan bruke strukturelle endringer for å heve status på ett område samtidig som man forutsetter at andre områders status ikke blir berørt av dette.

Foreslåtte artikler