Blogg

Inkluderende felleskap – «Education that fits»

I 2015 hørte Nina Grini et foredrag som inspirerte henne til å blogge. Nylig hørte hun professor David Mitchell på nytt i forbindelse med presentasjonen av rapporten Inkluderende fellesskap for barn og unge. Det resulterte i enda en bloggpost.

For 3 år siden åpnet Dr. David Mitchell fra universitetet i Canterbury, New Zealand, sitt foredrag på Hamar med å uttrykke sin takknemlighet til den medisinske forskningen. Han knyttet dette til eget liv og diabetes. Til tross for at forskningen ennå ikke har kommet frem til hvordan man kurerer sykdommen, så vet de at insulin minimaliserer utfordringene og skadene fra sykdommen og gir pasienten et verdig liv. Derfor bruker alle leger alltid insulin i behandlingen, når sykdommen er påvist. Han brukte dette bildet, som en inngang til å poengtere at også skolesystemet må se til forskning og evidensbasert kunnskap for å kunne utvikle sin praksis. Mitchells foredrag var en god innledning til Nordahls presentasjon av rapporten Inkluderende fellesskap for barn og unge. De fleste som satt i rommet, var ankommet Hamar denne dagen for å høre på ekspertutvalgets forslag til endringer i spesialundervisning i Norge. Dr. Mitchels presentasjon passet som hånd i hanske med forslagene.

I 2015 presenterte professoren 27 nøkkelstrategier for å utvikle læreres undervisning, hentet fra sin bok What really works in special and inclusive education: using evidens based teaching startegies. I 2018 har han utvidet sitt fokus til å gjelde utvikling av en inkluderende skole. Dr. Michell definerte «inclusive education» som «education that fits». Skal vi få til en reell inkludering, må vi se på hvilke faktorer som påvirker det at enkelte elever fortsatt går ut av skolen uten å ha fått den hjelp de trenger, for å tilegne seg den kompetansen som trengs for livet.

Under forelesningen ba Mitchell tilhørerne se på sin egen hånd. Han sa; «hver finger på hånda representerer en faktor som kan påvirke ekskludering fra skolen». Han tok for seg hver finger. Tommel: evner, pekefinger: sosioøkonomisk klasse, langfinger: etnisitet, pekefinger: kjønn, lillefinger: religion. Så trakk han inn inkluderingsdefinisjonen – «pedagogy must fit» og viste publikum en hanske, som et bilde på et utdanningssystem som inkluderer alle elever.

Herfra ledet han oss inn på de 70 strategiene som han viser til i sin nye bok: «The ecology of inclusive education». Heldigvis for oss som satt i salen, han har delt inn disse strategiene i 7 kategorier. Første kategori knytter han til samfunnet. Her tok han opp utfordringene vi står i knyttet til de sosioøkonomiske ulikhetene som skal forenes i skolens undervisning. «Vi må passe på at vi ikke tror at inkludering kun handler om å sette elever som tidligere var ute av klasserommet inn i klasserommet. Vi må inkludere i innhold og deltakelse, ellers oppnår vi det som betegnes som som mikroekskludering».

Neste kategori handler om strategier knyttet til utvikling i byråkratiet. Vi må jobbe mot det Mitchell definerte som interkulturalitet, som preges av respekt og dialog. Nå var neste kategori av strategier knyttet til strategier i skolen. Her satte han fokus på følgende: Vi må lære barn og unge at hjernen deres er plastisk! «Use it or loose it!». Han fortsatte: «vi må undervise dem gjennom collaborative teaching. Samarbeidet handler altså like gjerne om lærerne, som elevene. Han sa tydelig: «Teaching is a public activity!». Jeg la til i egen tolkning, i alle fall ikke en privat oppgave der hver og en gjør som jeg syntes. Undervisning må bygge på forskning, på det vi vet.

De to siste kategoriene av strategier, som David Mitchell refererer til i sin siste bok, omhandler familien og eleven selv, men disse strategiene må jeg lese mer om før jeg kan ytre meg. De står i boken hans. Tiden var for knapp, men doktoren rakk å proklamere et dikt:


“Come to the edge," he said.
"We can't, we're afraid!" they responded.
"Come to the edge," he said.
"We can't, We will fall!" they responded.
"Come to the edge," he said.
And so they came.
And he pushed them.
And they flew.”
(Apollinaire)

Jeg er sikker på at dette diktet oppsummerer noe av det han ville ha sagt, i alle fall når det kommer til strategier knyttet til å skape inkluderende fellesskap for alle elever. Dette var avslutningsordene professoren han sendte med de 400 tilhørerne i forelesningssalen denne vårdagen i april.

Les også:

Nina Grinis forrige bloggpost basert på et foredag av David Mitchell:
10 nøkkelstrategier for en inkluderende undervisning

Forfatterbilde

Nina Grini

Nina Grini er seniorrådgiver ved Nasjonalt senter for læringsmiljø og atferdsforskning ved Universitetet i Stavanger, avdeling Porsgrunn.

Foreslåtte artikler