Kronikk

Kartlegging eller ikke kartlegging, er det dét som er spørsmålet?

Å kartlegge språket til barnehagebarn, må ikke sammenlignes med testingen som skjer i skolen. Det er et sidespor og skaper unødig usikkerhet hos pedagoger og foreldre, skriver doktorgradsstudent Elisabeth Brekke Stangeland ved Lesesenteret.

Elisabeth Brekke Stangeland er Ph.d-student ved Lesesenteret. (Foto: Elisabeth Tønnessen)

Er det noe vi i Norge kan være virkelig stolte av, så er det barnehagen vår. OECD omtaler den som forbilledlig: Den norske barnehagen er kjent for en helhetlig tilnærming til barn og barndom. Det legges vekt på barnets sosiale, motoriske, språklige, kognitive og emosjonelle utvikling.

Der mange europeiske barnehagebarn får det vi vil kalle undervisning, preges den norske barnehagehverdagen av lek og autonomi.

"Kartleggingsdebatten"

Det pågår en kontinuerlig debatt om kartlegging av barnehagebarns språk. I media stiller både Utdannings­forbundet og bestemte utdanningsmiljøer seg jevnlig negative til systematisk kartlegging i barnehagen. Disse fremmer stor bekymring for både barnets og barnehagelærernes beste.

På den annen siden peker både norske forskere og internasjonale forskere på at systematisk kartlegging og observasjon av barns språk er viktig og nødvendig for å fange opp barn som har behov for intensivert språkstøtte i barnehageårene.

Den gode barnehagen

Men hvorfor er det så stor motstand mot kartlegging i enkelte miljøer? Slik jeg ser det, synes problematiseringen av språkkartlegging i barnehagen å være ideologisk forankret. Språkkartlegging i barnehagen blir et symbol på det som i debatten omtales som fremmed tankegods.

Et retorisk grep som benyttes i debatten er å omtale kartleggingsverktøy som tester. Med dette trekkes en direkte parallell til vurderingsformer som brukes i skolen. Kort sagt: Det er en frykt for at barnehagen skal bli «skolsk», og at barn allerede i barnehagen skal prestere og produsere.

Unødig usikkerhet

Det er bred enighet om at den norske barnehagetradisjonen skal ivaretas. For at den skal få bestå, er det også viktig å diskutere forhold som kan true dens egenart. Det er selvsagt mulig at nye strømninger fra et stadig mer prestasjonsorientert samfunn kan gli ned i barnehagen, men observasjon og kartlegging har imidlertid lite til felles med disse strømningene.

Pedagoger har til alle tider benyttet observasjon i sitt arbeid med barn. Fokus er på å innhente informasjon som kan fremme det pedagogiske arbeidet – ikke på barnets prestasjon.

Sammenlikningen mellom språkkartleggingen i barnehagen og testingen som skjer i andre deler av utdanningssystemet er et sidespor og skaper unødig usikkerhet hos pedagoger og foreldre. En annen konsekvens av å farliggjøre kartlegging er at denne praksisen forsvinner, noe som vil være kritisk for barn som da ikke får den hjelpen de trenger.

Barnehagene: Kartlegging ingen tidstyv

Mye av skepsisen til kartlegging handler om redselen for at det skal spise av barnehagepersonalets tid. Ifølge en spørreundersøkelse fra Utdanningsforbundet i 2009 opplever barnehagelærere som skal gjennomføre kartlegging av barns språk at tid, som de ønsker å bruke på enkeltbarn, faglig ajourføring og veiledning av medarbeidere, nå går med til administrativt arbeid. Basert på at barnehagelæreres tid allerede er presset, har enkelte hevdet at kartlegging er nok en tidstyv.

Denne bekymringen stemmer imidlertid ikke overens med erfaringene til de barnehageansatte som benytter gode kartleggingsverktøy.

I en undersøkelse som Nella Bugge gjennomførte i sin masteroppgave i 2009, blir barnehagelærere selv spurt om kartlegging og tidsbruk. De sier at kartlegging ikke tar så lang tid når de er blitt kjent med verktøyet og fått «jobba seg inn i det».

Mer kompetanse blant personalet

Barnehagelærerne sier også at tiden de bruker på kartlegging er viktig. Undersøkelser av barnehagenes erfaringer med bruk av kartleggingsverktøy tyder på at personalet er blitt mer oppmerksomme på hvordan de selv arbeider med språk i barnehagen og på barn med spesielle behov. I tillegg har kursingen i forbindelse med innføring av kartleggingsverktøy ført til en generell kompetanseheving i personalet.

Man kan altså argumentere for at kartlegging av språk faktisk bidrar til barnehagelærernes behov for mer tid til enkeltbarn, faglig ajourføring og kompetanseheving i personalet.

Synet på læring

Filosofien bak språkkartleggingsverktøy er at systematisk observasjon gir grunnlag for å styrke barns språk. Kvalifisert personell i barnehagen skal legge til rette for at observasjon og stimulering av språk blir en del av de vanlige aktivitetene i barnehagen.

Prinsippet om at både observasjon og tiltak skal foregå i hverdagsaktiviteter i barnehagen springer ut fra et læringssyn som sier at utvikling skjer i samspill med andre, og at mestring alltid må ses i sammenheng med konteksten.

Fanger opp barn man ellers ikke ser

Barn som har problemer med å forstå og/eller uttrykke seg i barnehagen trenger hjelp, og det er viktig at dette oppdages tidlig. Forskning viser at små barn som strever språklig leker mye alene, og faller utenfor sosialt. Her-og-nå-situasjonen til barnet er det aller viktigste fokuset for kartlegging og tiltak.

En positiv effekt av kartlegging er at man kan forebygge vansker, slik at det ikke blir nødvendig med spesiell oppfølging av disse barna i skolealder.

Debatten om kartlegging vekker engasjement og sterke følelser, men for at debatten skal være ryddig er det viktig å skille mellom forhold knyttet til fag, ideologi og rammefaktorer.

Foreslåtte artikler