Mener myndighetene ikke utnytter skoletilsynet godt nok

Elevene selv blir nå spurt i myndighetenes vurdering av norske skoler. Men selve vurderingen er for låst til malen, og viktige detaljer om skolenes praksis kan gå tapt, mener forsker.

Hvordan sørger skolene for at de følger opplæringsloven? Og hvordan følger de opp elevenes læring underveis i skoleåret? Dette vurderes norske skoler på gjennom et nasjonalt tilsyn.

– Skoletilsynet er myndighetenes viktige kontroll av at skolene følger loven i sitt arbeid. Men vurderingen gjennomføres så strengt etter skjema at viktige detaljer kan gå tapt, mener postdoktor Jeffrey Hall ved Institutt for lærerutdanning og skoleforskning.

Strenge maler begrenser samtalene

Tilsynet gjøres av ansatte ved fylkesmannen. I møter med dem må rektor, mellomledere og lærere stå til ansvar for hvordan det arbeides ved deres skole. Som en del av sitt doktorgradsprosjekt har Hall observert hvordan møtene gjennomføres.

Postdoktor Jeffrey Hall ved Institutt for lærerutdanning og skoleforskning. Foto: Shane Colvin/ UVEt av de viktigste funnene er hvordan begrensede ressurser fører til møter som holdes strengt etter en mal med spørsmål.

Malene blir så styrende for samtalene, at det ikke er rom for dialog mellom skolens ansatte og de som gjennomfører tilsynet:

– Fordi opplæringsloven ikke gir føringer for hvordan tilsynet skal utføres, har myndighetene utviklet en metodehåndbok for dette. Ifølge boken skal samtalen være veiledende og en støtte til skolen. I stedet preges møtene ofte kun av spørsmål og svar, sier Hall.

Ofte for liten tid

Han forklarer at de som intervjuer er opptatt av å komme igjennom spørsmålene i løpet av tiden som settes av. I tillegg skal de utarbeide omfattende og tidkrevende rapporter i etterkant. Når lærerne og rektorene svarer på spørsmål, går samtalene derfor raskt videre uten at de får mulighet til å bidra med ytterligere informasjon som kunne gi et bredere bilde av skolens praksis.

– Det prioriteres ikke å utforske informasjon, og dermed kan man gå glipp av viktige detaljer. Da forsvinner den lærende dialogen der rektor og lærerne blir hørt, og som et resultat utnyttes ikke potensialet for kollektiv læring i og på tvers av skoler.

Som et eksempel viser han til skolenes svar om hvordan de jobber skriftlig med vurdering av elevene underveis i ulike fag:

– Her kunne samtalene vært brukt mer til å gi skolen hjelp til utvikling av sin vurderingspraksis , sier Hall.

Elevenes stemme er blitt tydeligere

Forskeren beskriver samtidig et system der elevenes stemme er blitt tydeligere. Malen med spørsmål for tilsynet, også kalt en intervjuguide, tar nå blant annet utgangspunkt i en spørreundersøkelse blant elever i forkant.

Her svarer de på spørsmål om underveisvurdering i ulike fag – for eksempel i matte eller naturfag. Elevenes svar sammenliknes med skolens egen evaluering av sine rutiner. Resultatet brukes til å lage guiden med spørsmål.

Det er en positiv utvikling, mener Hall:

– Tidligere har det vært fokusert på å kontrollere om skolene i sin helhet følger loven eller ikke. Nå går man inn og ser på faktiske rutiner ved skolen, og hvordan elevene oppfatter den pedagogiske hverdagen.

– Det gir innblikk i elevenes verden, og et bredere bilde av det som foregår på skolen og i klasserommet. Spørreundersøkelsene blant elevene kan, sammen med fokuset på utbytte av læring og underveisvurdering, bidra til en økt sikring av elevenes rettigheter.

Mye informasjon i forkant, men lite veiledning i etterkant

Tidligere har Hall intervjuet ansatte hos fylkesmannen som utfører tilsyn i skolene. Svarene viser at rollen oppfattes som krevende. Både med tanke på ressurser, men også balansen mellom å skulle være kontrollør, og samtidig veileder. Det er også en utfordring å kommunisere rundt rollen sin overfor kommunene:

«Vi forsøker jo ikke å ta skolene med buksene nede, men å hjelpe dem med å holde den oppe», sier en av de intervjuede.

Forskeren mener begrensede ressurser også går utover oppfølgingen i etterkant. I dag får skolene tilbakemelding i form av en rapport etter tilsynet. Den gir informasjon om hvilke områder som må forbedres, men lite videre veiledning før neste tilsyn.

– Skolene får mye informasjon i forkant, blant annet ved jevnlige informasjonsmøter om tilsyn, men kunne vært fulgt opp mer med veiledning på sine utfordringer i etterkant.

– Dette ser vi eksempler på i andre land, der mer ressurser brukes til oppfølging og støtte til skolene.

Erfaringene kunne kommet flere skoler til gode

I metodehåndboka antydes det at tilsynet skal innebære veiledende dialog. Dette finner man også støtte for i stortingsmeldingen «På rett vei» (2012-2013). Men det er ikke nødvendigvis samsvar mellom beskrivelsen i håndboka, styringsdokumentene og hvordan tilsynet med skolene i realiteten utføres, forteller Hall:

– Jeg mener det også her ligger et uutnyttet potensiale som kunne kommet både den aktuelle skolen, og andre skoler i nærheten til gode. Flere erfaringer kunne vært brukt til å veilede på forbedring av rutiner.

– Som en del av oppfølgingen kunne man også sammen med skolene sett på det som gjøres bra og hvorfor det er viktig å fortsette med. I dag har tilsynet fortsatt størst fokus på det som ikke er bra.

Forskeren understreker at det ikke er et spørsmål om manglende vilje fra de som utfører tilsynet, men et resultat at tid og ressurser satt av til å utføre tilsyn ved hver skole.
- Og da kan man spørre seg om ressursene som legges i dette per i dag brukes riktig prioritert annerledes kunne det kommet flere skoler til gode, og slik utnyttet fremskaffet informasjon og erfaringer på en bedre måte, sier Hall.

Av Sandra Rebekka Nielsen, forskningskonsulent, og Trine Smestad, nettredaktør, Det utdanningsvitenskapelige fakultet.

Foreslåtte artikler