Når maten tar kontroll

For noen dager siden kunne vi lese om Leon på www.nrk.no som i en alder av 16 år la sin egen kropp og sitt eget speilbilde for hat. Han kunne ikke fordra det han så. Han ville ha drømmekroppen, slik bildet av den hadde etablert seg i hodet hans, så ekstremt klart og tydelig. Det er mange som Leon, både gutter og jenter, damer og menn.

Med sommeren nært forestående, er det mange av oss som kan bruke unødvendig mye tankevirksomhet på hvordan den ikke så veltrente og melkehvite kroppen vil ta seg ut i badetøy. For noen, og særlig de unge, blir imidlertid det opplevde presset på, og drømmen om den veltrente og slanke kroppen en besettelse. Det blir snarveien til å dekke et mer grunnleggende behov for mestring og kontroll over eget liv og egne følelser.

Hvordan kan vi som jobber i skolen være til hjelp for elever som har, eller er i ferd med å utvikle, anoreksi eller andre former for spiseforstyrrelser?

De som har kjennskap til hvordan det er å ha anoreksi og være pårørende til en som har det, vet mye om hvilken grufull og håpløs situasjon det er å være i.

Et menneske som har anoreksi er villig til å gå gjennom ild og vann for å slippe å legge på seg. Med et skamfullt elsk/hat-forhold til mat, er det å spise minst mulig og kontrollere alt som har med matinntak og kaloriforbrenning å gjøre, anorektikerens visjon og eneste bevissthet. Hva dette får av konsekvenser for egen fysisk helse er et ikke-tema. Noe det rett og slett ikke finnes kognitiv kapasitet til å reflektere over.

Han eller hennes tanker kretser omkring vekt, kropp, mat og kalorier. Styrt av en grensesprengende frykt for å miste kontrollen over matinntaket, at trangen til å spise skal få overtak, gjør anorektikeren det som skal til for å beholde kontrollen.

Han eller hun ønsker å være i fred med sine sysler. Sosialt liv med kapasitet og lyst til å være sammen med venner og familie blir uaktuelt. Gradvis forsvinner anorektikeren inn i sin egen boble. Mentalt adskilt fra den virkelige verden, beskjeftiger vedkommende seg 24/7 med å studere kaloritabeller eller trene. Jo mer trening, desto flere kalorier er det tillatt å unne seg.

Mat begrenses til å utgjøre tallmateriale i et større regnskap av pluss og minus, der det hele tiden er viktig å gå litt i minus slik at vektnålen sakte men sikkert peker nedover. Da oppleves kontroll. Da føles en form for velbehag. Da føles trygghet. Da oppleves mestring. Dette er han eller hennes verden. Her er det han eller hun som bestemmer!

Anoreksi og andre spiseforstyrrelser

Anoreksi forekommer ikke like ofte som andre former for spiseforstyrrelser, men er likevel den psykiatriske lidelsen i Norge som har høyest dødelighet. Årsakene til at noen utvikler anoreksi, denne fengslende lidelsen som kan drive deg målrettet mot stupet, kan være mange.

Kombinasjoner av lavt selvbilde og misnøye med egen kropp, basert på et oppfattet kroppsideal, kan være blant de utløsende faktorene. Uavhengig av årsak kan sykdommen være krevende å få bukt med. Tidlig behandling ansees som en viktig forutsetning for å bli frisk eller bedre. Pårørende til anorektikere vet at den lille skjøre menneskekroppen er utrustet med jernvilje og et skall som synes ugjennomtrengelig.

Familier i en slik situasjon kan fort bli familier i krise. De vet ikke hva de skal gjøre for å hjelpe. De kan føle skam og skyld for at de ikke strekker til. Fordi de ikke klarer å hjelpe det kjæreste de har.

Andre og mer vanlige former for spiseforstyrrelser er bulimi og overspising. Disse lidelsene er mindre synlige for omgivelsene, og oppleves trolig enda mer skamfullt enn anoreksi. Dette kan gjøre at personer med disse typene av spiseforstyrrelser ikke blir oppdaget, og ikke får den hjelpen de behøver.

Den anslåtte forekomsten av alle typer spiseforstyrrelser er omlag 5-10 % av befolkningen. Det er trolig mørketall – særlig blant gutter. Felles for alle spiseforstyrrelser er at de blir en måte å håndtere følelsesmessig kaos på, der spiseforstyrrelsen gir en opplevelse av kontroll og mestring.

Hva kan skolen gjøre?

Skolen kan være en arena som både trigger og forebygger utvikling av en spiseforstyrrelse. Samværet med jevnaldrende kan utgjøre et betydelig press på de unge om å ha den perfekte kroppen. Kommentarer om kropp og utseende blant de unge forekommer ofte på måter som ofte er preget av konkurrerende eller krenkende karakter. Betydningen av å ha en slank og veltrent kropp formidles i tillegg gjennom tradisjonelle og sosiale media.

For å forebygge at elever utvikler en spiseforstyrrelse, kan skolen utfordre det kroppspresset de unge utsettes for fra de øvrige arenaene de deltar på. Først og fremst handler dette om å skape et miljø i klassen og på skolen som fremmer god selvfølelse og egenverd, uavhengig av hva slags kropp og utseende man har. Det innebærer blant annet at skoleansatte utviser nulltoleranse for at elever negativt kommenterer hverandres kropp og utseende, noe som er særlig viktig å være oppmerksom på i forbindelse med kroppsøvingsfaget.

Gjennom faglige og sosiale aktiviteter kan skolen være en arena for å lære alle barn og unge gode spisevaner ut fra et fysiologisk og sosiokulturelt perspektiv. Barn og unge trenger faktabasert kunnskap om hva menneskekroppen trenger for å fungere optimalt i en hverdag med skole- og fritidsaktiviteter. I tillegg er det betydningsfullt at skolen legger til rette for et trygt og positivt psykososialt klima i forbindelse med skolemåltidene, slik at elevene opplever at gleden ved det å spise et måltid sammen er vel så viktig som det ernæringsmessige. Nok tid og ro, samt et inkluderende sosialt fellesskap er viktige stikkord.

Barn og unge som har utviklet en spiseforstyrrelse vil som regel trenge hjelp fra helsevesenet for å bli friske. Som med alle andre former for psykiske vansker eller lidelser, er det å få hjelp i en tidlig fase avgjørende. Her kan skolen kan være en viktig initiativtaker og samarbeidspartner, i samråd med eleven og foreldrene.

I tillegg er det viktig for tilfriskningsprosessen å tilhøre et skolemiljø som er preget av anerkjennelse og tilhørighet. En elev som har en spiseforstyrrelse vil kunne ønske å unndra seg kontakt med både voksne og medelever som følge av behovet for å ha sin spiseforstyrrelse i fred. Det er likevel viktig at de voksne jobber aktivt med å inkludere eleven i de faglige og sosiale aktivitetene i klassen. Dette vil bidra til å «tvinge» oppmerksomheten over på noe annet, og gi en opplevelse av mestring på andre områder enn det som har med mat og vekt å gjøre.

I tillegg til å være direkte skadelig for den fysiske helsen, er det å ha en spiseforstyrrelse en forringelse av livskvaliteten for den det gjelder og deres pårørende. Det ligger i sykdommens natur at gleden og mestringen ved å tilhøre et fellesskap på skole, i arbeid eller fritid uteblir.

Hva kan den enkelte gjøre?

Er du bekymret for at noen i ditt skolemiljø har en spiseforstyrrelse, er det viktig at du bryr deg. Selv om du føler deg avvist, ikke gi opp! Vis omsorg og sett ord på det du ser og bekymrer deg for.

Vær støttende og tilby deg å hjelpe vedkommende til å oppsøke riktig hjelp via helsesøster eller fastlege.