Hvordan kan man designe et nettbasert kurs for å styrke samarbeidslæring og studentaktivitet?

Førsteamanuensis Bård Ketil Engen bruker mye problembasert læring.Foto: Kari AamliDette ønsker førsteamanuensene Bård Ketil Engen og Louise Mifsud ved Institutt for grunnskole- og faglærerutdanning å finne svar på. Men de er samtidig klar over at det ikke bare er ett svar på spørsmålet.

Både Engen og Mifsud underviser i masterkurset Computer Supported Collaborative Learning som handler om hvordan teknologi kan støtte samarbeidslæring. I arbeidet legger de vekt på problembasert læring og at studentene skal lære fag mens de jobber seg gjennom oppgaver. De får et case, skal finne ut hva som er læringsbehovet og hva de trenger å lære.

– Gjennom problembasert læring ønsker vi å knyttet fagene tettere til profesjonskulturen, sier Engen.

– Oppgaver og aktiviteter er nøkkelordet. I dette arbeidet får vi som lærere en litt annen rolle og blir mer en veileder og tilrettelegger. Det er studenten som driver arbeidet og definerer læringsmålene. Spørsmålet er så hvordan teknologi kan støtte samarbeidslæringen.

Alt må fungere

Det er viktig hvilken teknologi som velges. Både lyd og bilde må fungere, og alle studentene må kunne være tilstede samtidig. Oppgaver må kunne leveres elektronisk, og det bør også være muligheter for samskriving.

Arbeidet blir lagt opp som forelesninger på nettet, og studenter deles inn i grupper og skriver sammen. De skal også reflektere over de ulike plattformene i oppgavene.

– Når det gjaldt de nettbaserte forelesningene, viste det seg at mange var uvante med engelsk og flere hadde dårlige forbindelse fordi de satt hjemme, sier Engen.

– I de første oppgavene var studentene raske til å fordele arbeidet, men det blemer samarbeidslæring i løpet av kurset.

Læringsmøter i Second Life

  Førsteamanuensis Louise Mifsud tester ut bruk av Second Life i masterundervisningen.Foto: Kari AamliLouise Mifsud tester ut bruk av Second Life i masterkurset i IKT sammen med Engen og kollega Anders I. Mørch ved Universitetet i Oslo.

– I Second Life møtes alle studentene samtidig, sier Mifsud.

– Det er maksimalt rundt 40 studenter tilstede, og det er motiverende for studentene å agere i Second Life. De deltar i rollespillet og skaper sin egen avatar.

For de fleste studentene er det nytt å bruke Second Life, men det kreves bare en times opplæring. Second Life legger til rette for både plenumsforelesninger, individuelt arbeid og gruppeaktiviteter, og det er viktig å ha struktur på arbeidet.

– Vi har gitt studentene en problembasert oppgave i Second Life, og de må samarbeide her, sier Mifsud.

– Vi erfarte at dårlige mikrofoner kan gjøre at lyden blir vanskelig. Samtidig er ikke kroppsspråket i Second Life det samme som i virkeligheten. Noen hadde også problemer med at de fløy langt og fort når de skulle bevege seg fra en situasjon til en annen.

– Nå skal Second Life-timen transkriberes og studentene intervjues for å finne ut hvordan dette fungerte læringsmessig, sier Mifsud, som skal skrive artikkel om forsøket sammen med Engen og Mørch.