Blogg

Observasjon – barnehagelærerens viktigste verktøy

Hva er mulig å observere i barnehagen og hvorfor er observasjon et så viktig verktøy?

En barnehagelærer har ansvar for en barnegruppe som kan bestå av 9 til 18 barn – av og til finner barnehageeier på finurlige løsninger slik at antallet blir ennå større. Ansvaret går blant annet ut på å sørge for at hvert enkelt barn finner seg til rette i barnegruppen og barnehagen, og «ivareta barnas behov for omsorg og lek og fremme læring og danning som grunnlag for allsidig utvikling», som det står i barnehagelovens formålsparagraf (Barnehageloven, 2016, §1).

Barnehagepedagogikken har tradisjon for å ta utgangspunkt i barnet. Friedrich Fröbel, som grunnla barnehagen i Tyskland på midten av 1800-tallet, var opptatt av at barnehagelæreren skulle være både etterfølgende og foreskrivende overfor barnet (Johansson, 2004, s. 264). Det vil si at barnehagelæreren både må kunne følge barnas initiativ og kunne være modell og inspirator.

For å finne ut hva barnet og barna er opptatt av og således kunne planlegge tilretteleggingen av videre aktiviteter er observasjon et viktig verktøy. Det er altså barnas interesser som skal danne utgangspunktet. Dette er et viktig prinsipp i den norske barnehagemodellen. Det er også grunnen til at vi ikke har en læreplan med bestemte læringsmål for barna, men en rammeplan som kun trekker opp rammene for virksomheten. Dette er et viktig premiss som vi må hegne om i en tid da regjeringen viser en stadig sterkere styringsvilje i barnehagen.

I Meld. St. 19 (2015-2016) la regjeringen opp til en språknorm, som i realiteten kunne blitt konkrete læringsmål for de eldste barnehagebarna. Heldigvis satte Stortinget foten ned for dette forslaget, men høringsutkastet til ny rammeplan, som nå er under behandling i departementet, har klare ambisjoner om å være et tydeligere styringsverktøy for barnehagene.

For at barnehagelæreren skal kunne legge til rette for at alle barna får et best mulig tilbud i barnehagen, må han/hun observere barna for å finne ut hva de er opptatt av, hvordan barna uttrykker seg og hvordan barnegruppen som helhet fungerer sammen. Barnehagelæreren må også observere barna for å finne ut om det er enkelte barn som trenger ekstra hjelp og støtte. Derfor er det helt nødvendig at barnehagelæreren har god kunnskap om barn, barns utvikling og om barn i gruppe. Barnehagelæreren må også kunne reflektere over sin egen rolle, sin egen definisjonsmakt, slik at han eller hun ikke handler på måter som kan være uforenelig med en god yrkesetisk praksis. Det er med andre ord nødvendig å reflektere over hva det er mulig å observere, og hva det ikke er mulig å observere.

Hva er det mulig å observere i barnehagen?

Først og fremst må vi være klar over at det ikke er mulig å gjennomføre en nøytral eller objektiv observasjon av andre mennesker, med mindre du befinner deg i et spesialbygget rom med såkalt enveisspeil. Som observatør har du alltid innvirkning på det som skjer. Og det vi observerer, befinner seg ikke i et vakuum. I en observasjon vil det alltid være konkrete barn i en konkret setting med konkrete andre personer og en konkret observatør, og alle har innvirkning på hverandre og det som skjer. I en annen setting med en annen observatør vil resultatet kunne bli helt annerledes selv om det dreier seg om samme barn. Det er grunnen til at det er ufruktbart å observere eller kartlegge femåringer om våren i barnehagen for å overføre informasjon til skolen om hvordan femåringen er. Det som er mulig, er å observere hvordan femåringen (evt andre barn) fremstår her og nå med de barn og voksne som er sammen med ham eller henne nå – ikke hvordan han eller hun vil være om flere måneder i en helt annen setting. Det må skolen ta ansvar for å observere selv.

Barnehagelærerne bør altså konsentrere seg om å observere barna i barnehagens hverdagsliv for å forsøke å få kunnskap om hvordan barna trives og har det i barnehagen. Dersom man ikke observerer barna systematisk, kan man komme til å vurdere barna basert på fordommer. Dessverre har jeg sett flere eksempler på dette i min forskning. Barn som av ulike grunner får stempel som «syndebukk» og som får skylden for alt som går galt i barnehagen også de dagene de selv ikke er til stede, finnes det altfor mange av i barnehagene våre.

Hvordan observere?

Det finnes mange forskjellige måter å utføre observasjoner på, og det finnes en stor mengde litteratur på området. Det viktigste utgangspunktet for å velge metode, er å vite hva man ønsker å få mer kunnskap om. Det å ha en ekte og genuin nysgjerrighet på å få vite noe, er et bra utgangspunkt når man skal observere. Videre er det nødvendig å forsøke å ha en så åpen og fordomsfri holdning som mulig. Det er mange eksempler på at observatører bare får bekreftet det de «visste» fra før når de observerer andre mennesker. Hvis du «vet» at Nils som regel alltid skaper konflikter når han leker med andre barn, er det lett å «se» at Nils er i ferd med å slå hvis han holder en spade over hodet. Men det er slett ikke sikkert det er riktig.

Min erfaring er at den beste måten å observere på, er å delta i barns hverdagsliv, gjerne i som medleker. Foreløpige resultater av et pågående forskningsprosjekt om dramatisk lek i barnehagen (Greve & Kristensen, 2015), viser at barnehagepersonale som deltar i barns dramatiske lek, sier de blir kjent med barna på en annen måte enn før de deltok i lek med dem. Ofte blir personalet overrasket over hva barna kan, og de kan få et helt annet syn på barnet.

Utfordringer

Observasjon av andre mennesker kan lett skape en opplevelse av å bli overvåket. Det at noen observerer og noen blir observert, kan fort skape et subjekt-objekt-forhold. Yrkesetisk er det derfor nødvendig med en selvpålagt «vær-varsom-plakat» som sier noe om hva det er greit å observere, hvordan det er greit å observere og ikke minst, hva det er greit å bruke observasjonene til i ettertid. Bente Svenning (2009, s. 99) stiller det betimelige spørsmålet om barn har rett til privatliv i barnehagen og drøfter de yrkesetiske sidene ved dokumentasjon av barn.

Noen barnehager blir pålagt av sine eiere å bruke spesielle observasjons- eller kartleggingsprogram. Jeg mener slike generelle verktøy er lite gunstige. I beste fall er de for overfladiske slik at det er bortkastet tid å holde på med dem. I verste fall kan de virke direkte krenkende på barna, fordi de skjærer alle over en kam og ikke tar hensyn til at barn er forskjellige, oppfører seg ulikt i ulike settinger og utvikler seg i ulikt tempo. Et forhåndsdefinert skjema retter oppmerksomheten mot noen dimensjoner som er valgt ut helt utenfor konteksten barnet befinner seg i. Ofte er det barnet som blir tillagt ansvaret når noe ikke er som det burde. Barnet blir ansett som å ha eller være et problem, og det settes derfor inn tiltak slik at barnet kan endre seg. Jeg mener at man vel så mye må rette oppmerksomheten mot barnets omgivelser. Barnehagelæreren må stille seg spørsmålet «Hva er det med meg som barnehagelærer som gjør at barnet handler slik eller sånn? Hva er det med relasjonene oss i mellom og hva er det med miljøet rundt?»

Slike spørsmål kan være krevende å stille. Det er lettere å lete etter årsaker andre steder enn hos deg selv. Derfor trenger barnehagene barnehagelærere som har mye kunnskap og som er ærlige og modige nok til å reflektere over egen praksis og lete etter mangler hos seg selv før hun eller han finner hva som er problemet hos barnet. Slike barnehagelærere kan bruke observasjon på en god måte, som et viktig verktøy for å utvikle barnehagen til et godt sted å være for alle barn. Derfor er det også helt nødvendig at det er barnehagelæreren, og ikke eieren av barnehagen, som får metodeansvaret i barnehagen. Det er bare barnehagelæreren som kjenner de enkelte barna og som vet hvilke verktøy hun eller han trenger i dette arbeidet. Det håper jeg regjeringen forstår når den nå legger siste hånd på arbeidet med ny rammeplan.

Dette innlegget er basert på en omarbeidet utgave av artikkelen Greve, Anne (2016). Barnehagelærerens viktigste verktøy, Barnehagefolk, 1, 30-34.

Forfatterbilde

Anne Greve

Anne Greve er førsteamanuensis ved fakultet for lærerutdanning og internasjonale studier, institutt for barnehagelærerutdanning ved Høgskolen i Høgskolen i Oslo og Akershus. Greve er Utdannet førskolelærer fra Barnevernsakademiet i Oslo, 17 års praksis fra barnehage. Disputerte i 2007 med doktorgradsavhandlingen "Vennskap mellom små barn i barnehagen". Forskningsinteresser er vennskap, lek og profesjonshistorie.

Litteraturhenvisninger

Barnehageloven (2016). Lov om barnehager. https://lovdata.no/dokument/NL/lov/2005-06-17-64

Greve, A. & Kristensen, K. O. (2015). Lek i det muliges rom. I: A. Greve, L. Pedersen & H. G. Sviggum (red.). Faglighet i barnehagen (s. 98-114). Bergen: Fagbokforlaget.

Johansson J-E (2004). Friedrich Wilhelm August Fröbel: fritt tänkande och samhandlande barn. I: K. Steinsholt & L. Løvlie (red.) Pedagogikkens mange ansikter. Pedagogisk idehistorie fra antikken til det postmoderne (s. 261-273). Oslo: Universitetsforlaget.

Meld. St. 19 (2015-2016). Tid for lek og læring – bedre innhold i barnehagen. https://www.regjeringen.no/no/dokumenter/meld.-st.-19-20152016/id2479078/

Svenning, B. (2009). Hva fortelles om meg? Barns rettigheter og muligheter til medvirkning i barnehagers bruk av dokumentasjon. Oslo: Cappelen Damm Akademisk

Foreslåtte artikler