Ønsker mer læringsfellesskap i lærerutdanningen

Rektorer, praksislærere og lærerutdannere bør samarbeide tettere om både teori og praksis for å gi lærerstudentene et bedre læringsmiljø.

Tekst: Kari Aamli

De tre forskerne, professor II Kåre Heggen og professor Finn Daniel Raaen ved Senter for profesjonsstudier og førstelektor Kirsten E. Thorsen ved Institutt for grunnskole- og faglærerutdanning, undersøkte LUData materiale og fant at det var store forskjeller i hvor integrert praksisopplæringen var i lærerutdanningen.

Portettbilde av tre personer

De vet alle tre at det totale læringsmiljøet betyr mye i profesjonsutdanninger. Hva kan så forklare ulikhetene i læringsmiljøer? Forskerne intervjuet praksislærere, rektorer og lærerutdannere for å finne ut av hva som kunne ligge bak forskjellene.

– Vi fant at mange praksislærere føler at de står veldig alene, sier Heggen. – De får ikke den støtten de ønsker fra kollegaer og rektor. Rektorene er mer en administrativ enn en faglig støttespiller og pedagogisk leder. I tillegg er kontakten mellom utdanningsinstitusjonen og praksisskolene for tynn og spinkel. De skulle visst mer om hverandre. Det er sjelden lærerutdannere har kontakt med praksisskolene utenom veiledet praksis.

– Studentene deltar lite i skolenes profesjonelle fellesskap, sier Thorsen. – Det ser ikke ut som de blir sett på som en ressurs ved praksisskolene, og de deltar sjelden i felles faglige diskusjoner eller i utviklingsarbeid.

– På tross av at retningslinjene sier at det skal være kontinuerlig samarbeid mellom praksis og utdanningsinstitusjonen, så virker det som om historiske tradisjoner trumfer de politiske føringene, sier Raaen.

Lærerutdanningsskoler

I den nye strategien for lærerutdanning fram til 2025 skal man prøve ut lærerutdanningsskoler. Ved disse praksisskolene skal rektor og alle lærerne være involvert og samarbeidet med lærerutdanningene skal være tettere.

– Her understrekes samarbeidet, sier Thorsen. – Men vi vet at lærerutdanningene sjelden etterspør praksislærernes kunnskaper. I dag er det ikke dialogiske prosesser. Med større faglig tyngde, håper vi på mer didaktiske diskusjoner.

– Lærerutdannerne må gjøre mer enn å bare være en gjest på besøk, sier Raaen.

– De to læringsarenaene må integreres, sier Heggen. – Lærerutdanningene og praksisskolene må ha kontakt og skjønne hva som skjer på de ulike stedene. Dermed kan man lettere kople teoretisk kunnskap og læring i praksis.

Rektorene i praksisskolene er misfornøyd med at de trekkes for lite inn av lærerutdanningene.

– De ønsker også å trekkes inn faglig, men dette etterspørres ikke, sier Raaen. – Lærerutdannerne tar ikke nok ansvar for en mulig faglig diskusjon. Erfaringer fra utdanningene overføres ikke til praksislærerne.

Utviklingsarbeid

De tre er opptatt av at lærerutdannerne skal drive utviklingsarbeid.

– Det bør være et pålegg om at utviklingsarbeidet skal brukes i relasjon med praksis i stedet for ensidig akademisk drill, sier Heggen.

– Det er viktig å formulere hva slags forskning som er viktig for lærerutdanningen, sier Raaen. – Det bør drives FoU-arbeid for å fremme en bedre praksis, og det må bli mer enn fagre planer og tiltak som ikke evalueres. Vi må finne ut hvor vi står, hvor vi vil og evaluere det som blir gjort.

– Den nye strategien for lærerutdanning beskriver også utveksling av lærerkrefter, sier Thorsen. – Lærere i grunnskolen skal kunne komme til lærerutdanningene i en periode. Det skal jobbes enda tettere i trepartssamarbeidet mellom studenter, praksis og faglærere.

Lærerutdanningsmaster

De tre forskerne ser muligheter med den femårige lærerutdanningen, men stiller spørsmål om det vil komme nok stimulering og støtte til prosessen.

Masterutdanningen legger opp til praksisstudier og mer utforskende aktiviteter i praksis, slik at dette også kan være en viktig læringsarena.

– I de nye praksisplanene er det lagt inn nye tiltak for å innlemme studentene mer i fellesskapet ved utdanningsskolene, sier Thorsen.

– Mentorene eller praksislærerne er i en komplisert dobbeltrolle, sier Raaen. – De skal både undervise elever og veilede studenter. Noen ganger skaper dette prioriteringskonflikter, men rollen er mangfoldig, og studentene oppleves også som en ressurs.

Raaen tror ellers grunnskolelærerutdanningen i sitt utviklingsarbeid vil kunne finne inspirasjon i det som har skjedd ved den arbeidsplassbaserte barnehagelæreutdanningen.

– Ledelsen i disse barnehagene er opptatt av at studentene løpende skal informere om teorier og forskningskunnskap de har lært på campus og drøfte dette med kollegaene i barnehagen, sier Raaen. – Hensikten er sammen å søke og finne ut av på hvordan den akademiske kunnskapen kan få relevans for det praktiske arbeidet og bidra til kontinuerlig å utvikle barnehagen som et profesjonelt lærende felleskap. Resultatene fra dette utviklingsarbeidet er oppløftende, sier Raaen.

– Det må være en vekselvirkning mellom utdanning og praksis, sier Heggen. – Når studentene er tilbake fra praksis, og de forteller om praksisen, må de gis anledning til å kunne kople dette til begreper og teoretisk kunnskap som det undervises i på campus.

Litteraturhenvisninger

Heggen, K., Raaen, F.D. og Thorsen, K.E. (2018). Placement schools as professional learning communities in teacher education , European Journal of Teacher Education, 2018

Foreslåtte artikler