Overvektige barn undervurderer størrelsen sin mest

Å vurdere sin egen kropp og kroppsvekt kan være vanskelig. Det gjelder for voksne, men også for barn.

Det er en kjent sak at personer med alvorlig undervekt har en tendens til å overvurdere sin egen størrelse, og synes de er tykke selv om de slett ikke er det. Dette er noe av det som kjennetegner anoreksi.

Men for overvektige finner vi motsatt problem. Overvektige har en tendens til å undervurdere sin egen størrelse. Da kan det være vanskelig å ta tak i problemet og gjøre det som trengs for å få en sunnere kropp.

– Enkelt sagt må vi erkjenne at vi har et problem for å kunne gjøre noe med det. Det gjelder også foreldre: Hvis foreldre ikke erkjenner at barna deres har et vektproblem, vil de heller ikke oppsøke hjelp for dette, sier førsteamanuensis Silje Steinsbekk ved Institutt for psykologi ved NTNU.

Tidlig trygg i Trondheim

Steinsbekk er førsteforfatter på en studie fra NTNU som tar for seg hvordan barn oppfatter sin egen kroppsstørrelse. Resultatene er nå publisert i Frontiers in Psychology.

Studien springer ut fra forskningsprosjektet Tidlig trygg i Trondheim. Prosjektet har fulgt nesten tusen barn og deres foreldre annethvert år fra barna var 4 år. Målet er å finne ut mer om hva som gjør at noen barn fungerer godt sosialt og psykisk, mens andre utvikler vansker.

I tillegg undersøker forskerne hva som fremmer gode helsevaner og hva som bidrar til utvikling av overvekt, inaktivitet og uhensiktsmessige spisevaner.

– Vi undersøkte hvordan barna vurderte sin egen kroppsstørrelse og hvordan dette utviklet seg fra de var 6 til de ble 8 og 10 år. Vi så også på hva som eventuelt kunne forklare denne utviklingen, sier Steinsbekk

Barna ble vist sju bilder av jenter og gutter med kjent kroppsmasseindeks  og spurt hvilket bilde som lignet mest på dem selv. Deretter regnet forskerne ut differansen i BMI mellom figuren de identifiserte seg med og barnas egen BMI basert på målt høyde og vekt.

– På den måten fikk vi et mål på hvor stort avviket mellom faktisk kroppsstørrelse og estimert kroppsstørrelse var, forklarer Steinsbekk.

Les også: Fysisk aktive barn mindre deprimerte

De største undervurderte mest

Generelt fant forskerne at barna oftere undervurderte enn overvurderte størrelsen på kroppen sin, selv om flertallet vurderte riktig. Gutter var mer tilbøyelige til undervurdere egen kroppsstørrelse sammenlignet med jenter.

– Videre fant vi at jo høyere BMI barna hadde, desto mer underestimerte de størrelsen sin over tid, forklarer Steinsbekk.

De største barna undervurderte altså kroppsstørrelsen sin mest, og viste økt grad av underestimering over tid (det vil si fra 6 til 8 år og fra 8 til 10 år).

Dette kan imidlertid ha sine fordeler.

– Det er rimelig å tenke seg at underestimering beskytter mot å erkjenne at kroppen din er større enn du ønsker, og det kan være ganske funksjonelt, sier Steinsbekk.

For eksempel vet vi at ungdom med overvekt og fedme som har en korrekt oppfatning av egen kroppsstørrelse, har økt sannsynlighet for å bli deprimert. De som er store, og erkjenner at de er det, rapporterer om flere psykologiske problemer.

– Fornektelse kan være en gunstig forsvarsmekanisme, men det kan også være et hinder for å gjøre nødvendige endringer, mener Steinsbekk. – Men for barns del er det foreldrenes erkjennelse som er viktigst. Det er de som må gjøre de nødvendige justeringene for å fremme god helse.

Gode råd for foreldre finner du på nettsiden Kostverktøyet