Partnerskap som grep for å styrke kvaliteten på lærerutdanningen

Obligatoriske partnerskapsavtaler er nå innført i norsk lærerutdanning. Ideen bak partnerskap blir belyst, og tre norske partnerskapsprosjekter blir beskrevet og vurdert med hensyn til kvalitet.

Ideen om partnerskap innebærer et forsterket samarbeid mellom universiteter og skoler og ble introdusert av Holms-gruppen på begynnelsen av 1990-tallet i USA (Hess 2000). Ideen bygger på premisset at teori og praksis representerer to unike kunnskapsfelt, hvor det ene ikke kan reduseres til det andre. Derfor er det avgjørende at de to perspektivene bringes sammen i dialoger mellom representanter fra lærerutdanning og skole (Furlong mfl. 2008). Samtidig viser tjue års omfattende forskning at partnerskap mellom universiteter og velutviklete skoler har et stort potensial når det gjelder å støtte opp om lærerstudentens profesjonelle utvikling (Darling-Hammond 2010). Dermed kan en si at hensikten med partnerskap er å styrke kvaliteten på utdanningen. Men skal den potensielle gevinsten bli en realitet, må bærekraftig struktur- og prosesskvalitet utvikles.

Partnerskapsutvikling og begrepsavklaring

Ledere, lærere og lærerstudenter er hovedaktørene i partnerskapsutvikling i lærerutdanningen. Deres roller og ansvarsområder kan relateres til tre kvalitetsområder: struktur-, prosess- og resultatkvalitet (NOU:2003), som vist i tabellen. 

 

Kvalitetsområder Ansvarsområder Roller og ansvar
1.Struktur Organisasjonsutvikling Ledere og eiere
2.Prosess Kompetanseutvikling Faglærere og praksislærere
3.Resultat Profesjonell Utvikling Lærerstudenter

 

I det følgende beskrives kort hva de ulike kvalitetsområdene innebærer i vår sammenheng.

Strukturkvaliteten
Det er nå innført en ordning med obligatoriske partnerskapsavtaler mellom ledere av lærerutdanningen og skole-/barnehageeiere. Målet er å utvikle en strukturkvalitet som fremmer et samarbeid mellom utdanningen og skole eller barnehage. Ansvarsområdet til ledere og eiere er å tilrettelegge de strukturelle forholdene som fremmer en organisasjonskultur på tvers av institusjonene.

Ansvaret innebærer å klargjøre roller og gjensidige forpliktelser for å styrke kvaliteten på praksisopplæringen og teoriundervisningen. En bærekraftig strukturkvalitet innebærer blant annet at det blir avsatt tilstrekkelig tid til samarbeid mellom faglærer og praksislærere (Hess 2000), noe som så legger rammene for utviklingen av prosesskvaliteten.

Prosesskvaliteten
Prosesskvalitet utvikles gjennom dialoger mellom faglærere og praksislærere, og handler både om samarbeidsatmosfæren og kompetanseutvikling. Dermed er det lærerne som er ansvarlige for dette kvalitetsområdet. Bærekraftige prosesskvaliteter preges av gjensidig respekt, tillit og åpenhet i møte mellom lærerne. Det igjen legger grunnlaget for å utvikle en felles visjon og læringskultur (Cochran-Smith 2003). Det er slike prosesskvaliteter som har ført til innovative lærerutdanninger og skoleutvikling (Darling-Hammond 2010).

Resultatkvaliteten
Resultatkvaliteten handler om studentenes læring, der det er studentene selv som har ansvaret for egen utvikling. Samtidig vet vi at studentenes bakgrunn, deres motivasjon for å utdanne seg som lærer, og kvaliteten på utdanningen er sentrale faktorer som påvirker resultatkvaliteten (Flores og Day 2006). Når det er sagt, viser omfattende forskning at velutviklete partnerskap har et stort potensial for å støtte opp om studentenes profesjonelle utvikling (Darling-Hammond 2010).

Samlet sett utformer leder og eiere rammene for en partnerskapsutvikling. Ideelt sett kan det føre til et forsterket faglig samarbeid mellom faglærere og praksislærere, som i neste omgang kan gi oss enda bedre lærere.

Partnerskapsutvikling i norske lærerutdanninger

Den foreliggende kvalitative undersøkelsen bygger på intervjuer av lærerstudenter, praksislærere og faglærere, der hensikten var å få tilgang på deres erfaringer med norske partnerskapsprosjekter. Felles for prosjektene er at de ble gjennomført i småskala, og like før innføringen av obligatoriske partnerskapsavtaler.

De tre undersøkte prosjektene er knyttet til en førskolelærerutdanning, en allmennlærerutdanning og en femårig lektorutdanning. En videre utdyping av metode og analyse er publisert i Norsk Pedagogisk Tidsskrift (Halvorsen og Smith 2012). I denne sammenhengen presenteres et utvalg av funn fra de tre partnerskapsprosjektene med den hensikt å illustrere hvordan partnerskap kan styrke kvaliteten på utdanningen og studentenes læring.

Endring av strukturkvaliteten
Endring av strukturkvaliteten skjer her i form av forsøk med punktpraksis. Det innebærer at den tradisjonelle flere ukers blokkpraksisen blir splittet opp i mindre deler, for eksempel med en dag praksis pr. uke. I lektorutdanningen ble all praksis fordelt gjennom året, og i form av to adskilte dager pr uke. I allmennlærerutdanningen ble det brukt en kombinasjon med en innledende punktpraksis og en avsluttende blokkpraksis.

Lærernes erfaringer med punktpraksis var kontrastfylte. Deres erfaringer sees i lys av tre grunnleggende kompetanseområder (St. meld. nr. 11 2008-2009), og betyr nærmere presisert økt kompetanse i fagdidaktikk, samhandling, kommunikasjon, endring og utvikling.

På denne bakgrunn viser undersøkelsen følgende:
Både faglærere og praksislærere i lektorutdanningen fraråder bruken av punktpraksis. Ordningen kan svekke studentenes fagdidaktiske kompetanse, fordi de ikke får en sammenhengende erfaring med å planlegge, gjennomføre og videreutvikle undervisningen i faget. En av faglærerne sier det slik: «Vi må endre praksis slik at studentene får erfaring med å drive faget framover».

Til sammenligning anbefales punktpraksis av både faglærere og praksislærere i allmennlærerutdanningen, fordi den blant annet kan styrke studentens samhandlings- og kommunikasjonskompetanse. Eller sagt med en praksislærers ord: «Jeg liker punktpraksis fordi du blir bedre kjent med studentene, og de blir bedre kjent med elevene».

Samtidig er studentenes erfaringer på tvers av de to utdanningene entydig positive. En fortolkning av deres erfaringene tyder på at punktpraksis kan være som en støtdemper på det praksissjokket mange ferske studenter opplever. Et sjokk som har en tendens til å viske ut all teori de har lært i utdanningen (Korthagen 2001).

Det igjen kan begrense en integrering av teori og praksis. Videre kan punktpraksis styrke studentenes endringsog utviklingskompetanse, fordi ordningen gir dem et særegent pusterom til refleksjon over egne praksiserfaringer mellom praksisdagene. En allmennlærerstudent og en lektorstudent sa det slik:

Allmennlærerstudent:

Jeg er veldig positiv til punktpraksis. Du er der en dag og får så tid til reflektere før du er tilbake neste uke. Du lærer mye om klassen. Det er en veldig god forberedelse for den kommende treukers (blokk-) praksisen.

Lektorstudent:

Punktpraksis medførte at jeg fikk litt pusterom og litt rom til å tenke. Du føler deg sterkere når du mestrer kjøret, den bratte læringskurven, og nå føler jeg meg trygg i lærerrollen.

Samlet sett kan en si at punktpraksis har potensial til å heve kvaliteten på utdanningen, fordi ordningen kan redusere stressnivået for ferske studenter og fremme deres samhandlingskompetanse og utviklingskompetanse. Men faren er til stede for at punktpraksis hemmer deres fagdidaktiske kompetanseutvikling.

Endring av prosesskvaliteten
Endring av prosesskvaliteten innebar et forsterket samarbeid mellom faglærere og praksislærere. Lærernes kontrastfylte erfaringer sees i lys av å få dekket grunnleggende psykologiske behov, noe som er avgjørende for å opprettholde motivasjonen til å drive samarbeidet videre. De tre behovene er autonomi, tilhørighet og kompetanse (Deci og Ryan 2000).

På den bakgrunn viser undersøkelsen følgende:
Faglærere i lektorutdanningen inviterte praksislærere til et samarbeid om utvikling av fellesforelesning på utdanningsinstitusjonen. Imidlertid oppsto det spenninger på grunn av brutte forventninger mellom faglærere og praksislærere. En faglærer sier det slik:

L-faglærer:

Vi faglærere tenkte at praksislærerne fra skolen kunne komme med eksempler fra praksis, og som vi kunne knytte teori til. Det gikk veldig dårlig. Å skape en felles plattform hadde nok vært mulig, men utrolig tidkrevende.

Problemet med å utvikle en felles plattform kan komme av lærernes ulike syn på hva slags kompetanse studentene trenger for å bli gode lærere. Samtidig er en mulig fortolkning at praksislærene opplevde situasjonen som en trussel mot sin autonomi og en nedvurdering av egen profesjonelle kompetanse.

Faglærerne på sin side var åpne for praksislærernes ønsker (behov). Dermed fant spenningen sin pragmatiske løsning ved at faglærerne underviste fra sitt ståsted, og praksislærerne ut i fra sine praksiserfaringer. Det førte til en økt profesjonsretting av forelesningene, noe studentene verdsatte.

Til sammenligning utviklet faglærere og praksislærere i førskolelærerutdanningen et felles fokusområde for samarbeidet. En faglærer og en praksislærer uttrykte det slik:

F-Faglærer: «Men, så begynte vi med den faglige diskusjonen sammen med praksislærerne knyttet til hva innholdet i praksis kunne være, og da akselererte utviklingen av samarbeidet.»

F-Praksislærer: «Det beste med prosjektet er det styrkede samarbeidet med faglærerne. Vi er blitt mer viktige nå enn vi var før.» 

Det var startskuddet til en bærekraftig partnerskapsutvikling. Det vil si, fortolket i den forstand at lærerne i stor grad fikk muligheter til å få dekket behovene i form av autonomi, tilhørighet og kompetanse. Mer presist innebar det følgende utviklingsgrunnlag:

  1. Faglige diskusjoner fremmet en kompetanseutvikling på tvers av teori og praksis.
  2. Faglærere og praksislærere var viktige autonome bidragsyter for en felles læringskultur.
  3. En profesjonell tilhørighet var fundert på en felles interesser og mål, og som igjen var drivkraften i partnerskapssamarbeidet.

Endring av resultatkvaliteten

Det primære siktet med partnerskapsprosjektene var å støtte opp om studentenes læringsutbytte, og på den måten heve resultatkvaliteten. Samtidig var det en vesentlig forskjell mellom studentene i undersøkelsen. Studentene fra allmennlærer- og lektorutdanningen var «ferske» studenter med ett års utdanning bak seg, mens de fra førskolelærer utdanning nettopp hadde avsluttet utdanningen. I det følgende sees studentenes varierte historier i lys av tre sentrale faktorer som preger resultatkvaliteten, og i form av studentenes bakgrunn, motivasjon og utdanning (Flores og Day 2006).

Historiene til ferske lærerstudenter tyder på at deres bakgrunn som elever i skolen preger deres forestillinger om hva en god lærer er, kan og gjør. Ønskete identiteter kan være mer eller mindre naive forestillinger om hva en god lærer er, og samtidig prege deres motivasjon i forhold til hva de velger å lære i utdanningen (Sfard og Prusak 2005). Ønskete identiteter ser videre ut til å fungere som en standard studentene bruker til å måle egen suksess i utdanningen. Utdrag fra en lektorstudents historie illustrerer fenomenet.

Lektorstudent:

Som elev likte jeg lærere som var engasjerende, fant på spennende opplegg og var litt kameratslige sammen med elevene. – Når jeg får kontakt med elevene, klarer jeg bedre å lage tilpassete opplegg for dem og å motivere dem. Jeg føler elevene synes det er litt mer givende når jeg lager egne opplegg for dem og ikke lar dem gjøre «slaveoppgavene» som står i boka.

Til sammenligning kan studentenes progresjon gjennom utdanningsforløpet medføre at utdanningen i økende grad får betydning for studentenes profesjonelle utvikling. Et utdrag fra fra en nyutdannet førskolelærers historie gir en illustrasjon:


Nyutdannet førskolelærer:

Alle forestillingene vi hadde om små barn, ble liksom plukket fra hverandre i teoriundervisningen og satt sammen til en ny pakke gjennom praksisfortellinger og relevant teori. I praksis laget vi våre egne fortellinger, analyserte dem og satte alternativer opp mot hverandre. Det er jeg veldig glad for at jeg har fått erfaring med.

Illustrasjonen peker samtidig på at faglæreren har god kjennskap til praksis ved å bruke praksisfortellinger til å belyse teori, og i kombinasjon med at studenten bruker faglæreren som modell til å gjøre tilsvarende i egen praksis. Samtidig skjedde dette i et velutviklet partnerskap hvor drivkraften i samarbeidet mellom faglærere og praksislærer var en felles visjon rettet mot å fremme små barns medvirkning.

Konklusjon

Undersøkelsen av strukturkvaliteten innenfor disse tre partnerskapsprosjektene tyder på at punktpraksis kan styrke studentenes samhandling og utviklingskompetanse, men samtidig hemme deres didaktiske kompetanse.

Forsøk på å utvikle prosesskvalitet i form av et forsterket samarbeid mellom faglærere og praksislærere, kan føre til spenninger som utløses på grunn av forskjellige syn på hva studentene trenger av kompetanse, og ulike forventninger til hva samarbeidet skal innebære.

Prosesskvalitet ser derimot ut til å kunne fremmes gjennom åpne faglige diskusjoner på tvers av teori og praksis, der den enkelte lærer opplever at egne autonome bidrag er viktig for samarbeidet. Drivkraften i dette samarbeidet ser ut til å være fundert på en felles interesse, og syn på barns/ elevers utvikling.
Resultatkvaliteten er her rettet mot studentenes profesjonelle utvikling. Undersøkelsen tyder på at utviklingen blir påvirket av studentenes egen bakgrunn som elever i skolen, ønsket identitet som framtidig lærer, og utdanningen. Spesielt ferske lærerstudenter ser ut til å bruke sine forestillinger om ideallæreren som en standard for å måle egen suksess i utdanningen. Det kan prege deres motivasjon og virke konserverende på deres utvikling som lærere.

Samlet sett antyder undersøkelsen at endringer av strukturkvaliteten i form av punktpraksis kan skje relativt raskt, mens endringer av prosessog resultatkvaliteten representerer langvarige prosesser. Et fellestrekk er uforutsigbarheten i prosessene. Oversees denne kompleksiteten, ved at man kun retter tiltak mot strukturkvaliteten, risikerer vi at den nasjonale ordningen med obligatoriske partnerskapsavtale bare blir et retorisk grep.

Forfatteravatar

Kirsti Vindal Halvorsen

Kirsti Vindal Halvorsen er førsteamanuensis ved universitetet i Agder. Hun har allsidig erfaring med lærerutdanningssystemet i rollene som lærer, lærerutdanner, leder for utviklingsprosjekter og dekan for lærerutdanning ved universitetet i Agder. Hun har skrevet lærerbøker om barn og natur samt uteskole. Hennes doktorgradsarbeid har tittelen: ”Partnerskap i lærerutdanning, sett fra et økologisk perspektiv”. Halvorsen underviser nå i naturfag og utefag i lærerutdanningen.  Hennes forskningsinteresse er rettet mot utdanning for bærekraftig utvikling. Hun deltar for tiden i et partnerskap med polske lærerutdannere/forskere fra Warszawa. Målet er å etablere utefag i en polsk barneskoleutdanning inspirert av norske erfaringer med uteskole. 

Litteraturhenvisninger

Boullough, R.V.Jr. og Draper, R.J. (2004). Making Sense of the failed triad: mentors, university supervisors and positioning theory. Journal of Teacher Education 55, 5, 407-420.

Cochran-Smith,  M.  (2003). Learning and unlearning: the education of teacher educationers. Teaching and Teacher Education, 19, 1, 5–28. 

Darling-Hammond, L. (2010). Teacher education and the American future. Journal of Teacher Education 61, 1-2, 35–37

Deci, E.L., & Ryan, R.M. (2000). The «what» and «why» of goal pursuits: Human needs and the self-determination of behavior. Psychological Inquiry, 11(4), 227–268.

Flores, M.A. og Day, C. (2006). Contexts which shape and reshape new teachers´ identities: A multi-perspective study. Teacher and Teacher Education 22, 2, 219–232.

Furlong, J., M.Fl. (2008). Partnership, policy and politics: initial teacher education in England under New Labour. Teacher and Teaching 14, 4, 307–318. 

Halvorsen, K.V. og Smith, K. (2012). Utvikling av partnerskap i en førskolelærerutdanning, sett fra et økologisk perspektiv. Norsk Pedagogisk Tidsskrift 3, 238–246

Hess, E.K. (2000). Facilitators of and the barriers to the collaboration process in PDSs. Paper presented at the annual meeting of the American educational research association, New Orleans.

Korthagen, F.A.J. (2001). Linking practice and theory: The Pedagogy of Realistic Teacher Education. Mahwah, N.J.: Lawrence Erlbaum Associates, Inc. NOU 2003:16. I første rekke. Forsterket kvalitet i en grunnopplæring for alle. Oslo: Utdanningsog forskningsdepartementet.

Sfard, A og Prusak, A. (2005). Telling identities: In search of an analytical tool for investigating learning as cultural shaped activity. Educational Researcher, 34, 4, 14-22.

St.Meld. 11 (2008 – 2009). Læreren. Rollen og utdanningen. Oslo: Kunnskapsdepartementet.

Foreslåtte artikler