Psykiske helseplager blant ungdom – tidstrender og samfunnsmessige forklaringer

Dette notatet gir et oppdatert bilde av hva forskning fra de siste tiårene forteller om endringer i omfanget av psykiske plager blant ungdom. Bakgrunnen er de siste årenes ungdomsstudier, der et økende antall unge tenåringer rapporterer om psykiske helseplager.

Last ned rapporten

Utgivelsesår: 2016
Antall sider: 123

Notatet er todelt. Den første delen er skrevet av Mira Aaboen Sletten. Her gis en kunnskapsoppsummering basert på foreliggende forskning om trender og miljømessige forklaringer til endringer i omfanget av psykiske helseplager blant ungdom. Den andre delen er skrevet av Anders Bakken, og er en empirisk studie av tre kohorter osloungdom.

Kunnskapsoversikt

Kunnskapsoppsummeringen er avgrenset til forskning som er blitt publisert i løpet av de ti siste årene og inkluderer hovedsakelig funn fra populasjons­studier der ungdom selv rapporterer om internaliserende vansker. Videre inkluderer gjennomgangen primært miljømessige faktorer som inntreffer eller er tilstede i ungdomstiden, noe som betyr at risikofaktorer som oppstår i fosterstadiet eller tidlig barndom ligger utenfor undersøkelsen. Kunnskaps­oversikten legger særlig vekt på nordiske og europeiske studier.

Et systematisk litteratursøk resulterte i to særlig relevante oversiktsartikler og 18 artikler som omhandlet trender i psykiske vansker blant ungdom (basert på populasjonsstudier som brukte validerte spørsmålsbatterier for å måle psykiske vansker over tid). Mens det dermed finnes en del studier som har undersøkt endringer i omfanget av psykiske plager over tid, er det få studier som har brukt slike data til å analysere forklaringer til endring i omfanget av psykiske vansker.

Litteraturgjennomgangen finner relativt god dokumentasjon for at det har vært en økning i psykiske vansker i løpet av en 30-årsperiode, særlig blant unge jenter. Erfaringene fra internasjonale studier er derfor langt på vei i tråd med resultater fra norske ungdomsundersøkelser, som har vist en økning i psykiske plager blant ungdom fra tidlig 1990-tallet og framover. Samtidig er resultatene fra de ulike studiene ikke helt entydige.

Parallelt med studier som finner en økning i problemomfanget, er det studier som tyder på stabilitet (og nedgang). Særlig er det uklart om omfanget av psykiske vansker har fortsatt å øke utover på 2000-tallet. En del av studiene som dekker denne perioden peker mot stabilitet, heller enn økning i omfanget av psykiske vansker.

I studier som finner økt forekomst av problemer, diskuteres det om en økningen først og fremst skyldes økt åpenhet i samfunnet og en lavere terskel for å rapportere psykiske plager. Der det er gjort analyser for å undersøke denne typen innvendinger mot at det substansielt er mer problemer, konklu­deres det med at en dette ikke er hovedforklaringen til økningen. Ingen av studiene kan imidlertid gi et fullgodt svar på denne typen innvendinger.

Longi­tudinelle kohortstudier der flere ulike ungdomskohorter følges over tid, kan være en metode for å få mer sikker kunnskap om hva det betyr når flere ung­dommer rapporterer om psykiske vansker. I kunnskapsoversikten konkluderes det derfor med at det er behov for flere gjentatte longitudinelle studier på dette feltet.

I litteraturgjennomgangen ble det kun funnet tre artikler som undersøker et relativt bredt spekter av risikofaktorer samtidig. Disse artiklene peker mot tre forklaringer til endringer i omfanget av psykiske vansker over tid; en økning i rusmiddelbruken, endringer i ungdoms forhold til kropp og utseende, og endringer i relasjonen til skole og utdanning. (En studie viser også at endringer i ungdommenes relasjon til foreldrene forklarer endring, men dette funnet er vurdert som mer usikkert).

I og med at antall studier som har undersøkt miljømessige forklaringer er få, gir kunnskapsoversikten ikke grunnlag for tydelige svar på spørsmål om hvordan miljøfaktorer har påvirket endringer i omfanget av psykiske plager. På mange områder sitter vi igjen med flere spørsmål enn svar.

Samtidig er det funnet relativt god dokumentasjon for at økningen i antall unge som kun bor med én av sine biologiske foreldre, ikke forklarer økningen i psykiske vansker blant ungdom. For flere andre kjente risikofaktorer, som for eksempel foreldrevold, mobbing og rusmiddelbruk, har forskning dessuten vist en positiv utvikling siden årtusenskiftet. Dette betyr at disse faktorene har endret seg på en måte vi kan anta virker beskyttende heller enn forsterkende. Dette bidrar derfor til å gjøre det vanskelig å forklare en eventuell vedvarende økning i psykiske plager ved hjelp av denne typen «tradisjonelle» risikofaktorer i konteksten rundt de unge.

Tilgang på digital underholdning og sosiale medier er et område i ung­doms liv der det har skjedd store endringer de siste tiårene. Så langt mangler det lange tidstrender, med gode data på dette feltet. Kunnskapsoppsum­meringen konkluderer med at framtidig forsking bør se nærmere på hvordan ungdoms bruk av sosiale medier spiller sammen med andre kjente risiko­faktorer for psykiske helseplager – som for eksempel relasjoner til jevnaldrende og et negativt forhold til kropp og utseende.

Et annet tema det trengs mer kunnskap om, er betydningen av ungdoms forhold til skole og utdanning. I litteraturgjennomgangen er det funnet studier som konkluderer med at prestasjonsrelatert stress i skolen har blitt en viktigere risikofaktorer for psykisk vansker blant unge jenter over tid, men ikke på samme måte for gutter.

Det argumenteres for at jentene opplever et særlig dobbeltpress. De skal både være skoleflinke, og de skal leve opp til en tradi­sjonell kvinnerolle – være feminine og attraktive. Resultatet er hentet fra én studie, i et gitt tidsrom og i én bestemt geografisk kontekst, og det trengs mer kunnskap før vi kan konkludere sikkert. Fordi flere studier tyder på at skole­stress fungerer som risikofaktor for psykiske vansker, samtidig som jenter ser ut til å oppleve mer prestasjonsrelatert stress i skolen enn gutter, bør endringer i ungdoms forhold til skolen og hvordan disse spiller sammen med kjønn, være et relevant tema for videre forskning om årsaker til økning i psykiske plager blant unge jenter.

Empirisk analyse

Den andre delen av notatet viser resultatene fra en empirisk analyse av hvordan utviklingen av depressive symptomer har vært blant osloungdom i alderen 14 til 17 år. Analysene er basert på data fra Ung i Oslo-studiene fra 1996, 2006 og 2015.

Undersøkelsene er på alle tidspunkt gjennomført med tilsvarende design, og er godt egnet til å si noe om trender og utviklingstrekk. Foruten å gi et bilde av hvordan utviklingen i depressive symptomer har vært blant gutter og jenter i Oslo i denne tidsperioden, undersøkes det om utviklingen har vært lik for ulike typer plager og om problemomfanget har endret seg på forskjellige måter blant ungdom med ulike kjennetegn knyttet til skole og sosial bakgrunn.

En viktig kontekst for analysen er at norske tenåringer de siste årene i økende grad rapporterer å være utsatt for av ulike former for psykiske helse­plager, samtidig som det har vært en reduksjon i omfanget av mange av de tradisjonelle risikofaktorene knyttet til psykiske helseplager.

Studier viser at de aller fleste norske tenåringer på mange områder har det bra, de trives godt med livene sine, de fleste har venner, forholdet til foreldrene blir stadig tettere og relasjonene til lærerne og skolen har blitt styrket.

Det er også færre som bruker rusmidler enn før, og det har vært en klar nedgang i ungdomskrimi­naliteten. Siden dette er forhold som skulle tilsi en nedgang i psykiske helseplager over tid, stiller vi spørsmålet om vi ser konturene av et skifte i hvilke typer av ungdom som er utsatt for ulike symptomer på stress og emosjonelle plager, der også andre enn de som tradisjonelt har vært kjennetegnet som «sårbare» eller spesielt risikoutsatte i økende grad opplever psykiske vansker.

Analysene viser en nokså kraftig økning i forekomsten av selvrapporterte depressive symptomer i løpet av de siste 20 årene, og da særlig blant jenter. Økningen har vært størst det siste tiåret, hvor endringene har vært betydelige.

Bare i løpet av perioden fra 2006 til 2015 har omfanget av jenter i alderen 14 til 17 år i Oslo, som har et høyt nivå av depressive symptomer, økt fra 17 til 26 prosent. For gutter har andelen med høyt nivå vært stabil siden målingen i 2006, etter en økning fra ni til elleve prosent i perioden 1996 til 2006. Samtidig har andelen av guttene som ikke er plaget i det hele tatt økt fra åtte til 13 prosent, noe som antyder at det over tid er en økende polarisering i rapporteringen av depressive symptomer blant gutter.

De empiriske analysene viser at det på flere områder enn for kjønn har vært differensiert utvikling, der økningen i depressive symptomer har vært langt høyere for noen grupper av ungdom enn for andre. Mens økningen har vært betydelig blant ungdom med noen bestemte kjennetegn, har altså utvik­lingstrekkene enten vært mer moderat, stabil eller nedadgående for ungdom med andre kjennetegn.

Konklusjonen er derfor at det er rimelig å gi et «ja»-svar på spørsmålet om vi ser konturer av et skifte i hvilke typer ungdommer som er risikoutsatt. Analysene tyder på at det å ha norske foreldre eller det å gjøre det godt på skolen ikke lenger «beskytter» ungdom fra å være plaget av depressive symptomer. Samtidig har vi dokumentert at noen av de tradisjonelle risikoutsatte og sårbare gruppene (de som mistrives på skolen) ikke bare fortsatt er mer utsatt enn andre, men i enda større grad enn tidligere.

I tillegg til en differensiert utvikling på gruppenivå, viser Ung i Oslo-studien en differensiert utvikling på symptomnivå. For både jenter og guttene har det vært en tydelig økning for noen typer av depressive symptomer, mens det på andre områder har vært ingen endring. For guttene har det i tillegg vært i nedgang over tid for enkelte symptomer.

Differensierte utviklinger både på symptom- og på gruppenivå tolkes som et uttrykk for at økningen i depressive symptomer ikke utelukkende handler om at det i dag er større åpenhet i befolkningen om psykiske problemer enn tidligere eller at det skyldes end­ringer i hvor folk setter terskelen for at ens livssituasjon oppleves emosjonelt som problematisk.

I notatet diskuteres ytterligere metodiske forklaringer på den rapporterte økningen i depressive symptomer blant ungdom. Konklu­sjonen er at økningen er såpass tydelig at det er vanskelig å komme utenom at det har skjedd en økning blant unge jenter i Oslo i forekomsten av flere av de depressive symptomene som er kartlagt i undersøkelsen.

Forfatterbilde

Anders Bakken

Anders Bakken er sosiolog og er forskningsleder i seksjon for ungdomsforskning ved Norsk institutt for forskning om oppvekst, velferd og aldring (NoVA). Hans forskningsinteresser er ungdom, utdanning og sosiale forskjeller. For tiden er han involvert i evalueringen av kunnskapsløftet og undersøker hvorvidt reformen bidrar til å redusere sosiale forskjeller i læringsutbytte på ungdomstrinnet.

Forfatterbilde

Mira Aaboen Sletten

Mira Aaboen Sletten er forsker II, seksjon for Ungdomsforskning ved NOVA, Høgskolen i Oslo og Akershus.

Foreslåtte artikler