«Riktig» engelsk uttale

Oxford-engelsk eller en standard amerikansk-engelsk blir gjerne sett på som mål for den som skal lære seg å snakke engelsk i Norge, men dette er ikke nødvendigvis de mest forståelige formene for engelsk. Og læreplanen gir heller ingen klar beskjed om hva slags engelsk elever bør sikte mot.

Hvilken aksent sikter du mot når du snakker engelsk? Hvorfor? De aller fleste mennesker i Norge har et svar på dette spørsmålet. Det gjelder spesielt engelsklærere og ikke minst elever som har engelsk som skolefag. Om ikke alle har et klart svar å gi, vil i hvert fall alle forstå spørsmålet. Og svarene man får vil variere. Denne antakelsen – at dette spørsmålet er fullt forståelig for nordmenn og at svarene deres på spørsmålet vil variere – kan fortelle oss en del ting om engelsk uttale i Norge. Det forteller oss at nordmenn har tilgang til variasjon i engelsk uttale; at vi vet om og kan gjenkjenne forskjellige måter å snakke engelsk på, og at vi kanskje klarer å knytte de forskjellige måtene å uttale engelsk på til forskjellige geografiske steder eller kanskje også til sosiale grupper. Antakelsen forteller oss også at det ikke nødvendigvis er gitt hvilken engelsk uttale som er den riktige å bruke for nordmenn, at det ikke finnes en klar standard engelsk uttale for skoleelever i Norge.

Hvis vi leter etter en standard engelsk uttale for nordmenn – en «riktig» engelsk, er det lite hjelp å finne i den nasjonale læreplanen (Kunnskapsdepartementet, 2013). Hovedområdet Muntlig kommunikasjon i læreplanen for engelsk innebærer blant annet «å bruke språket med tydelig uttale og intonasjon», og ifølge et kompetansemål etter årstrinn skal eleven kunne «bruke sentrale mønstre for uttale, intonasjon, ordbøying og ulike setningstyper i kommunikasjon». Mer spesifikt enn dette blir det ikke når det gjelder uttale, og formuleringene utløser flere spørsmål enn svar. Hva er de sentrale mønstrene for uttale og intonasjon? Og hva vil det si å ha tydelig uttale og intonasjon? Sentrale mønstre ifølge hvem? Tydelig uttale for hvem?

Vi må altså lete andre steder etter standarder i engelsk uttale. Tradisjonelt har vi (i verden, både i og utenfor akademia) to hovedstandarder av engelsk uttale: RP, altså Received Pronunciation, en standard sørøstlig britisk-engelsk aksent populært kalt «Oxford-engelsk» eller «Queen’s English» (etter dronningen av Englands overklasse-aksent). Og GA, altså General American, en standard amerikansk-engelsk aksent uten spor av geografisk tilhørighet. Disse aksentene er de mest kjente standard-uttalene av engelsk, og det er disse to vi finner i fonetisk skrift i ordbøker. Som regel er det også disse som blir presentert som referanseaksenter i fonetikkemner i engelsklærerutdanningene, og noen ganger blir studentene vurdert etter hvor godt de klarer å etterligne en av dem. Derfor ville mest sannsynlig de fleste engelsklærere, og følgelig også en del skoleelever, svare «britisk engelsk» eller «amerikansk engelsk» – og da implisitt standardvariantene RP og GA – på spørsmålet om hvilken uttale de sikter mot når de snakker engelsk. Men selv om RP og GA er de mest kjente engelskaksentene i verden, er de ikke nødvendigvis de mest forståelige. Og grunnen til det er at det ikke lenger er så mange mennesker i verden som faktisk bruker dem.

Engelsk er et verdensspråk

Standardaksentene RP og GA assosierer vi med geografiske områder, nærmere bestemt England og USA, men i dag er jo engelsk mye mer enn et språk som bare er knyttet til enkelte nasjoner. På grunn av Englands massive kolonisering for to-tre hundre år siden og på grunn av spredningen av populærkultur fra USA de siste tiårene, har det engelske språket spredt seg globalt og blitt til verdens største og mest utbredte globale kommunikasjonsspråk. I tråd med denne statusen som verdens kommunikasjonsspråk – et globalt lingua franca – kjennetegnes det engelske språket av alle de menneskene i verden som bruker det nettopp som et kommunikasjonsspråk, og i dag har flertallet av disse mennesker et annet førstespråk (morsmål) enn engelsk (Cogo, 2012; Crystal, 2007). Overalt i verden brukes engelsk til å kommunisere på tvers av nasjoner og kulturer, til ulike formål og i ulike kontekster, og det er denne bruken som avgjør hvordan engelsk snakkes. Derfor har forskning på hvordan mennesker snakker engelsk i økende grad fokusert på ulike grupper av mennesker som ikke har engelsk som sitt førstespråk.

Læreplanen for engelsk signaliserer tydelig denne statusen til engelsk som et globalt kommunikasjonsspråk. Den aller første setningen i læreplanen, i Formål for faget, er «Engelsk er et verdensspråk» (Kunnskapsdepartementet, 2013). Leser vi videre, ser vi at engelsk blir presentert som et nødvendig språk å kunne for å jobbe og bo i Norge, i tillegg til et språk nordmenn trenger for å kommunisere med mennesker over hele verden. Hva dette betyr for hvordan vi skal snakke engelsk utdypes i hovedområdet Muntlig kommunikasjon, hvor det står at det dreier seg om «å bruke hensiktsmessige kommunikasjonsstrategier» og «tilpasning av språket til formål og mottaker». Det er altså ikke så relevant å lete etter én riktig engelsk; isteden kan vi spørre hva (eller hvem) vi trenger engelsk til, og hvilken engelsk som passer til den konteksten og det formålet.

Engelsk uttale i Norge

I en doktorgradsstudie som omhandlet engelsk uttale i Norge, ble norske elevers muntlige bruk av engelsk utforsket (Rindal, 2013). Deltakerne i studien var 70 elever i Vg2 som hadde valgt faget Internasjonal engelsk. De var elever i tre forskjellige klasser på tre forskjellige skoler i Oslo. I studien ble elevenes engelskuttale analysert, og holdningene deres til forskjellige engelske aksenter ble målt. I tillegg ble elevene stilt nettopp det spørsmålet som denne artikkelen startet med: Hvilken uttale sikter du mot når du snakker engelsk? Hvorfor? Det er svarene på dette spørsmålet som diskuteres i denne artikkelen.

I et spørreskjema ble deltakerne gitt følgende alternativer som svar på spørsmålet: Britisk, Amerikansk, Annen, ’Nøytral’ og Jeg bryr meg ikke.1 Britisk og Amerikansk ble inkludert nettopp fordi de er de mest kjente standardaksentene i verden. Med Annen menes en annen kjent aksent av engelsk.

Fotnote: Britisk, Amerikansk, Annen, ’Nøytral’ og Jeg bryr meg ikke.1

1.Spørreskjemaet var på engelsk, og svaralternativene var følgende i original: British, American, Other, ’Neutral’ og I don’t care. Spørsmålet i original var «Which accent do you aim towards when you speak English? Why? 

Med ’Nøytral’ menes en aksent som ikke kan identifiseres som verken amerikansk-engelsk eller britisk-engelsk, og dette alternativet ble inkludert fordi pilotstudier viste at noen elever bevisst unngikk å sikte på en geografisk gjenkjennbar aksent.2 Jeg bryr meg ikke ble inkludert som et alternativt svar for elever som ikke ville ta noe bevisst valg. Tabell 1 nedenfor viser svarfordelingen blant de 70 Vg2-elevene.

Fotnote: sikte på en geografisk gjenkjennbar aksent.2

Pilotstudiene ble gjennomført på en annen Oslo-skole rett før datainnsamlingen, blant elever på samme alder. «Nøytral» er termen som elevene i pilotstudien brukte. 

Tabell 1 Svar på spørsmålet Hvilken uttale sikter du mot når du snakker engelsk? Hvorfor?
Britisk Amerikansk Annen "Nøytral" Jeg bryr meg ikke
23 30 2 11 4

Hvis vi begynner med det siste alternativet først, er det veldig få elever som ikke bryr seg. De fleste sier at de gjør et bevisst valg. Videre viser resultatene at flertallet, ikke overraskende, velger en av de mest kjente standardaksentene britisk eller amerikansk. Det er en del som ikke velger noen av disse, men la oss først se på grunner til å velge en av standardene. Deltakerne svarte på spørreskjemaet på engelsk, og svarene gjengis uten oversettelse her. De to første er eksempler på grunner til å velge britisk-engelsk, og de to siste er eksempler på grunner til å velge amerikansk-engelsk:

  • I think that British English sounds a lot nicer than American, and much more civilized.
  • I simply think that British English sounds
  • prettier and more intelligent.
  • I think British English sounds too upper class, and a bit camp. American English is more «neutral» in a way.
  • I think British English is too old fashioned and arrogant in a bad way.

Hvis disse grunnene virker kjente, er ikke det så rart; forskning på språkholdninger viser at slike assosiasjonene til britisk-engelsk og amerikanskengelsk eksisterer over hele verden, både blant mennesker som har engelsk som førstespråk og de som har engelsk som andre eller senere språk (Coupland og Bishop, 2007; Dalton-Puffer, Kaltenboeck & Smit 1997; Rindal, 2015).

Britiskengelsk blir assosiert med høy sosial status og utdanning – på godt og vondt, mens amerikansk-engelsk blir oppfattet som mer uformelt og moderne. Resultatene fra den studien som omtales her, viser at for de norske elevene får britisk-engelsk en formell funksjon og blir assosiert med skole, mens amerikansk-engelsk er det mer vanlige eller hverdagslige. Det interessante er at disse assosiasjonene eller funksjonene følger aksenten samme hvem som bruker den – en norsk elev som høres ut som han eller hun snakker britisk-engelsk kan bli oppfattet som skoleflink, og dermed er dette en grunn til enten å velge denne aksenten eller å velge den bort.

Å være seg selv på engelsk

Ikke alle velger en kjent aksent som uttalemål. 11 av 70 deltakere krysset av for å ønske seg en nøytral aksent. Spørreskjemaet i undersøkelsen åpnet ikke for å begrunne valget om å bevisst unngå britisk-engelsk eller amerikansk-engelsk, så dette ble utforsket videre i intervjuer med noen av elevene. Sitatene nedenfor er eksempler på hvordan elever resonnerer rundt valg eller ikke-valg av geografisk gjenkjennbare aksenter.
• Hvis du skal sitte i timen og imponere læreren litt, så må du kanskje prøve å helle litt mer mot den engelske, da – britiske.

  • Når vi er sammen med venner og sånn, da skal vi ikke snakke den britisk-engelsken vi prøver å lære på skolen, da skal vi heller gjøre det vi synes er kult.
  • Hvis jeg plutselig skulle begynne å snakke britisk, så ville det bare vært rart fordi jeg bor ikke i Storbritannia, jeg er ikke brite, og jeg er ikke påvirket av britisk kultur i det hele tatt liksom, så det ville liksom forandret på deler av identiteten.
  • Jeg vil liksom bli oppfattet som en som faktisk kan språket, jeg vil liksom ikke bli oppfattet som en amerikaner eller som en brite.
  • Det kommer an på situasjonen.
  • Jeg snakker på en måte det jeg har lært og det jeg har plukket opp litt her og litt der.

Disse sitatene antyder noe pragmatisk og funksjonelt rundt det å velge en aksent når man snakker engelsk. Resonnementene til elevene viser en tanke om at ulike aksenter passer til ulike formål, og at valg av aksent avhenger av hva du vil g jøre med engelsk. Det betyr at valg av engelsk aksent kan være et individuelt og personlig valg.

Hva resultatene betyr for engelsklærere og lærerstudenter

Resultatene i denne studien antyder at aksent på engelsk – akkurat som aksent på norsk – kan gjenspeile den du er, eller i hvert fall den du ikke vil være (det ville liksom forandret på deler av identiteten). I intervjuene kom det fram at elever kunne bli ukomfortable med å «late som» de kom fra et spesielt land (England eller USA) når de snakket engelsk, og de argumenterte for at de kunne være kompetente i engelsk uten å høres ut som en brite eller en amerikaner. Det betyr at muntlig språk, også på et andrespråk, handler om identitet, og det kan vi ta hensyn til når vi underviser i muntlighet. Det pragmatiske og personlige ved engelskspråklige valg er også helt i tråd med læreplanen for engelsk, som er veldig opptatt av at engelsk er et internasjonalt språk og at man tilpasser språket til den man snakker med og hva man snakker om – altså hva man vil g jøre med engelsk.

Hvis det er slik at ulike engelskaksenter passer til ulike formål, og at valg av aksent avhenger av hva man vil gjøre med språket, er det hensiktsmessig å vite hva slags assosiasjoner eller verdier språkbrukere – altså elevene – knytter til de ulike aksentene.

Som engelsklærer kan man stille elevene sine nettopp det spørsmålet som ble stilt i denne undersøkelsen. De fleste synes det er morsomt å snakke om språkholdninger og egne språkvalg, og en slik samtale vil øke elevenes metaspråklige bevissthet, i tillegg til å gi læreren viktig informasjon. Elevene kan også høre på lydopptak (for eksempel på YouTube, uten bilde) og skrive ned assosiasjonene de får til de ulike aksentene. Får man noen umiddelbare oppfatninger om personen som snakker? Er assosiasjonene de samme for alle i klassen? Eventuelt kan man starte i andre enden: Hva slags oppfatninger ønsker elevene at andre skal ha av dem? Vil man virke utdannet, formell eller avslappet, eller ønsker man for all del å ikke bli lagt merke til? Kan man framkalle slike oppfatninger med en aksent?

En annen nyttig aktivitet kan være å vurdere aksenten til mennesker med lignende språkbakgrunn som en selv, for eksempel til norske kjendiser. Basert på identiteten eller stilen til kjente nordmenn, hvilken engelskaksent tror du de har? Man kan vise bilder av et litt tilfeldig utvalg – for eksempel Fredrik Skavlan, Jens Stoltenberg, Siv Jensen og kronprinsesse Mette-Marit – og få elevene til å gjette engelskaksent og begrunne gjetningen.

Basert på de assosiasjonene vi har til engelske aksenter, kunne man kanskje tenke seg at mange vil gjette at kongelige, for eksempel en kronprinsesse, ville valgt seg en RP-aktig aksent. Kanskje ville man også gjette at en frittalende politiker som Siv Jensen ville bruke en amerikansk aksent. Når det gjelder disse to kjendisene er ikke dette tilfellet; i den grad man kan kjenne igjen geografiske spor i aksentene deres, er det omvendt. Dette kan være et fint utgangspunkt for å snakke om stereotypier og sammenhenger mellom språk og identitet. Jens Stoltenberg har vi ofte hørt snakke engelsk, han har en ganske sterk norsk aksent. Likevel er han leder i NATO.

Fredrik Skavlans aksent er en blanding av mye forskjellig, og han er en godt likt programleder. Ifølge elevenes beskrivelser av «nøytral» i studien ovenfor, ville mest sannsynlig aksentene til både Stoltenberg og Skavlan havnet i «nøytral»-kategorien, men med mer eller mindre norsk påvirkning. Begge disse bruker engelsk som kommunikasjonsspråk med mennesker med ulike førstespråk, og man kan lure på om Stoltenberg og Skavlan bevisst har valgt disse aksentene eller om de ikke klarer å høres britiske eller amerikanske ut, men det virker i hvert fall som det fungerer for dem. Man trenger åpenbart ikke høres ut som en brite eller en amerikaner for å nå langt! (Det er faktisk svært vanskelig å i det hele tatt finne norske kjendiser som høres amerikanske eller britiske ut når de snakker engelsk.)

Er alt lov, da, eller?

Hvis valg av engelsk uttale er et personlig valg, kan man da snakke akkurat som man vil? Nei. De fleste engelsklærere og lærerutdannere er enige om at det må være forståelig. Men så kommer det vanskelige spørsmålet: forståelig for hvem? For engelsklæreren? Ifølge læreplanen for engelsk trenger nordmenn engelsk til å snakke med både mennesker som har engelsk som førstespråk og de som har engelsk som andre eller senere språk, både til akademiske formål og til fritidsbruk. Hvis man spør elevene hva de trengte engelsk til i løpet av sommerferien, vil man kanskje ende opp med denne lista:

  • bestille kaffe på en kafé i London eller New York
  • spørre om veien på en togstasjon i Kina
  • besøke familie i Tanzania
  • road trip på Route 66
  • opptaksintervju på et universitet i Storbritannia (svært sjeldent)
  • hjelpe turister på Karl Johan
  • snakke i telefonen med kundeservice for å klage eller spørre om informasjon
  • spille dataspill hvor man snakker med medspillere over nett

Til de fleste av disse formålene er ikke RP eller GA de mest forståelige aksentene. Egentlig handler ikke forståelighet så mye om aksent i det hele tatt (Björkman, 2010). Det betyr ikke at man ikke skal snakke om aksent – det er viktig, men det handler mer om identitet enn om forståelighet. I de kontekstene og til de formålene i lista ovenfor, vil elevene mest sannsynlig trenge noen av de følgende ferdighetene for at uttalen skal være tydelig (slik læreplanen ber om) og for å gjøre seg forstått:

  • senke tempo
  • tilpasse volum
  • sjekke om andre har forstått
  • gjenta
  • be om oppklaring eller gjentakelse
  • legge trykk på riktig sted
  • bruke intonasjon til å høres bestemt eller usikker ut
  • velge ord som er kulturelt og geografisk gjenkjennbare
  • velge ord som kan imponere en britisk universitetsprofessor
  • kjenne til kroppsspråk som kan oppfattes som krenkende

Disse ferdighetene kan karakteriseres som «hensiktsmessige kommunikasjonsstrategier» som læreplanen ber om, og handler om pragmatisk kompetanse (Brubæk, 2012). Pragmatisk kompetanse refererer til en funksjonell bruk av språk, og det passer jo godt sammen med det pragmatiske og funksjonelle rundt det å velge en aksent som kom frem i studien ovenfor. Kanskje er det også et par av disse situasjonene hvor man kan tenke at det vil lønne seg å høres britisk eller amerikansk ut – men det vil nok ikke hjelpe særlig på forståeligheten.

Standard-aksenter slik som RP eller GA er veldig nyttige når vi skal snakke om og sammenligne språkformer, og de er fine som utgangspunkt for samtaler om språkholdninger og stereotypier. Men basert på hva vi vet om verdensspråket engelsk og på forskning om norske elever og identitet, burde nok ikke britisk-engelsk og amerikansk-engelsk presenteres som «riktige» eller som uttaleidealer som elevene blir forventet å nå. Et slikt «ideal» er ikke bare nærmest umulig å oppnå, det er også helt unødvendig.

Forfatteravatar

Ulrikke Rindal

Ulrikke Rindal er førsteamanuensis i engelsk didaktikk ved Institutt for lærerutdanning og skoleforskning (ILS) ved Universitetet i Oslo. Hun er medlem av forskergruppen SISCO, og forsker på sosiolingvistiske aspekter ved læring og undervisning av engelsk. Rindal underviser i engelsk didaktikk på praktisk-pedagogisk utdanning og for lektorstudenter på masterprogrammet.

Litteraturhenvisninger

Björkman, B. (2010). So You Think You Can ELF: English as a Lingua Franca as the Medium of Instruction. Hermes – Journal of Language and Communication Studies, 45, 77–97.

Brubæk, S. (2012). Pragmatic competence in English at the VG1 level: To what extent are Norwegian EFL students able to adapt to contextual demands when making requests in English? Acta Didactica Norge, 6(1).

Cogo, A. (2012). English as a Lingua Franca: concepts, use and implications. ELT Journal, 66(1), 97–105.

Coupland, N. og Bishop, H. (2007). Ideologised values for British accents. Journal of Sociolinguistics, 11(1), 74–93.

Crystal, D. (2002). English as a global language (2nd ed.). Cambridge: CUP. 

Dalton-Puffer, C., Kaltenboeck, G. og Smit, U. (1997). Learner attitudes and L2 pronunciation in Austria. World Englishes 16(1), 115–28.

Kunnskapsdepartementet (2013). Læreplan i engelsk. Oslo: Utdanningsdirektoratet.

Rindal, U. (2013). Meaning in English: L2 attitudes, choices and pronunciation in Norway (PhD-avhandling). Oslo: Universitetet i Oslo.

Rindal, U. (2015). Who owns English in Norway? I: Linn, A., Bermel, N. og Ferguson, G. (red.): Attitudes towards English in Europe. Berlin: Mouton de Gruyter, s. 241–270.

Foreslåtte artikler