Omtale

Risikolek for de yngste

Første norske doktorgrad om risikolek for ett til treåringer i barnehage.

Tekst: Kari Aamli.

– De yngste barnas risikolek er ikke dokumenter i forskningen, så dette er første doktorgradsarbeid om temaet, sier stipendiat Rasmus Kleppe ved Institutt for barnehagelærerutdanning.

Stipendiat Rasmus Kleppe mener at risikolek for de yngste i stor grad handler om utforsking. Foto: Kari Aamli

Nylig forsvarte han doktorgraden om ett til treåringers risikolek i barnehage. Dette skjer ved doktorgradsprogrammet i utdanningsvitenskap for lærerutdanning ved Fakultet for lærerutdanning og internasjonale studier.

Funnene håper han at praktikere kan bruke i barnehagen og at det kan forskes videre på temaet.

Risikolek er kanskje ikke det første man tenker på når man snakker om de yngste barna i barnehagen. Derfor har også pedagogikken rundt barn fra ett til tre år konsentrert seg mest om tilknytning, omsorg og nære relasjoner.

– Når man har undersøkt ettåringer opp til treåringer har man tradisjonelt sett på forhold innen psykologi, sier Kleppe. – Innen pedagogikk har ikke den utforskende biten stått i sentrum, og risikolek har ingen tung fagtradisjon.

Dette ønsket Kleppe å gjøre noe med, fordi han mener det er viktig for de minste barna og for yrkesutøvelsen til de voksne i barnehagen. – Nå når snart alle ettåringer går i barnehage, er det viktig at ikke sikkerhetsargumenter alltid vinner over pedagogiske argumenter.

Kleppe er opptatt av at barna skal lære både det ene og det andre i barnehagen og kunne håndtere utfordringer for seg selv.

Utforskning

Risikolek for de yngste handler i stor grad om utforsking. For de litt eldre barna er disse utfordringene klassifisert i seks kategorier. Det er lek med høyde, fart, lek med farlig verktøy eller nær farlige elementer, boltrelek eller å gjemme seg for voksne. Kleppe har lagt til to nye kategorier. Det er lek med sammenstøt og lek med vikarierende risiko.

– Leken til barna har en viss fare for at det kan oppstå skade eller at barnet opplever det som farlig, sier Kleppe. – Når det gjelder sammenstøt, så jeg veldig ofte at barn lekte med kræsjing. Det kunne være at de løp i veggen, sende gjenstander mot hverandre eller kastet seg på en madrass på puterommet.

Vikarierende risiko observert han når andre småbarn så på barn som lekte og tok risiko gjennom å lekeslåss, ake eller hoppe, men de deltok ikke selv i dette.

– Barna oppsøker risikolek fordi de har lyst, det er gøy og de får en spenningsfølelse, sier Kleppe.

Hos ettåringene kan det være vanskelig å se hva de føler, og det å reise seg og gå kan være risiko nok i seg selv. Mens toåringene er blitt mer mobile og leken begynner å likne risikolek til de litt eldre barna.

– Barna utforsker alt rundt seg både ute og inne, sier Kleppe. – Ofte kaller vi det ikke klatring, fordi det er så lavt, men hele tiden fletter de inn nye elementer i leken som gjør at de kan bli redde. Mange barn elsker å lekeslåss og jage hverandre, mens voksne kanskje ikke liker denne leken fordi det kan ende med gråt.

Oversett eller støttet

Kleppe har sett hovedsakelig to reaksjonsmønstre fra de ansatte i barnehagen når det gjelder risikolek.

– Noen var tilstede, men overså helt situasjonen og viste ikke tegne til samspill med barna, sier Kleppe. – Mens andre ansatte støttet leken på en god måte gjennom å stille åpne spørsmål, gi oppbakking og vise en anerkjennende væremåte. Jeg observerte svært få såkalte overreaksjoner fra de ansatte.

Kleppe er opptatt av at risikolek for barna er gøy, frivillig, indre motivert og at barna selv opplever det som en lek.

– Barna opplever spenning, glede, nøling og det er en sosial bit ved at de gjør dette sammen med andre barn. Barna lærer av erfaring og tilpasser utfordringene selv, de lærer seg om egne grenser og begrensninger. Dersom de ikke lærer dette som barn, kan de ende opp med å ta for store sjanser når de blir eldre.

Kleppe er opptatt av at barnehagene kan ha miljø med utfordringer for de yngste barna både ute og inne.

– Om vinteren har de yngste barna så mye klær på ute at det er vanskelig å bevege seg, men når de kan base inne i bare strømpebuksa i et puterom, har de full kroppslig frihet. Å ha for eksempel en sklie inne gir også erfaring med fart hele året.

– Med så små barn er det selvsagt vanskelig å tolke hva barna opplever, men det er viktig å ha god tid med barna og observere dem. Da kan man bedre skjønne hva som vil være en øket risiko for det enkelte barnet. Barna tar ofte sjanser når de voksne er i nærheten, sier Kleppe.

Kleppe har tidligere jobbet ti år i barnehage. Nå skal han forske, undervise og veilede studenter ved barnehagelærerutdanningen halvparten av arbeidstiden, og den andre halvdelen av arbeidstiden skal han være forsker og faglig rådgiver i barnehagekjeden Kanvas.

Han valgte å skrive avhandlingen på engelsk fordi risikolek for de yngste er et lite forskningstema også internasjonalt. Det har vært viktig å formidle forskningen utover den norske konteksten, og det har vært verdifullt å knytte kontakter internasjonalt.

Litteraturhenvisninger

Rasmus Kleppe: One-to-three-year-olds’ Risky Play in Early Childhood Education and Care, doktorgradsavhandling, OsloMet, 2018

Foreslåtte artikler