Barn med dysleksi sliter ofte med angst og depresjon i tillegg, men lærerne legger ikke merke til det.

Det har lenge vært kjent at barn med dysleksi kan ha problematferd. Problematferd blir ofte forbundet med aggresjon og regelbrytende atferd. Men hos barn med dysleksi er internaliserte vansker som angst, depresjon og somatiske plager minst like vanlig.

Ser bare bråk

Doktorgradsstipendiat ved Lesesenteret Anne Elisabeth Dahle har, sammen med professor Ann-Mari Knivsberg og universitetslektor Anne Brit Andreassen, skrevet artikkelen «Coexisting problem behaviour in severe dyslexia», der de ser på problematferd hos barn med dysleksi.

– Barn med dysleksi har mer vansker innen alle kategorier problematferd. Vår studie tyder på at lærerne ikke ser angst og depresjon. Lærernes oppmerksomhet er gjerne på elever som er bråkete og aggressive, sier Dahle.

Lesesenteret har en diagnostiseringstjeneste der elever fra hele landet blir henvist fra den lokale PP-tjenesten. Gjennom dette utredningsarbeidet kommer forskerne i kontakt med barn med en veldig alvorlig grad av dysleksi. Det finnes studier på dette området, men ingen der alle barna har så alvorlige lese- og skrivevansker som i denne undersøkelsen.

Foreldre rapporterer mest

– Rapporter fra elevenes foreldre og lærere viser at foreldrene rapporterer langt mer internaliserte vansker enn lærerne. Over tolv prosent har så store vansker at de har snakket om selvmord. Det er en veldig høy prosentandel, sier Dahle.

I studien inngår 70 barn i alderen 10 til 14 år med en svært alvorlig grad av dysleksi. Gruppen er sammenlignet med en like stor kontrollgruppe som består av barn uten dysleksi, men med samme kjønnsfordeling og IQ. Av de 70 er det en stor overvekt av gutter, noe som er vanlig når vi snakker om lese- og skrivevansker. Mellom 60 og 80 prosent av dem som har dysleksi, er gutter.

– Vi har fundert litt på hvorfor lærerne ikke ser disse vanskene. Hvis vi sammenlikner oss med andre land, blir det i Norge rapportert mindre atferdsproblematikk generelt. Vi er ikke vant med å ha oppmerksomhet på atferd i skolen i Norge, i alle fall ikke på den måten at vi setter karakterer på det. Lærerne er vant til å vurdere fag, men de er ikke vant til å vurdere atferd i samme grad. Kanskje den lave rapporteringen har sammenheng med det, sier Dahle.

Ingen av de undersøkelsene som er gjort tidligere, kan vise en så tydelig forskjell mellom lærer- og foreldrerapportering. I andre land blir ofte lærerne sett på som en mer troverdig informantgruppe enn foreldre. Man kan derfor spørre seg hvorvidt foreldrenes rapportering er til å stole på.

– Vi mener foreldrene er troverdige. En sammenlikning av rapportering fra flere land viser at norske foreldre rapporterer langt mindre problematferd enn foreldre i andre land. Dette tyder på at funnene ikke skyldes overrapportering fra foreldrenes side, svarer Dahle.

Studerer også atferd

– Lærernes underrapportering om vanskene til denne gruppen kan ha betydning for hvilken oppfølging og opplæring de får. De kan gjerne få god oppfølging når det gjelder lese- og skrivevanskene, men det kan hende det har mindre effekt hvis de ikke får hjelp for de andre problemene de har, forteller Anne Elisabeth Dahle.

Målet med diagnostiseringen ved Lesesenteret er å lage et opplæringsprogram for disse barna. Det er ikke tilstrekkelig å utrede dysleksiproblematikken når man skal foreslå tiltak. I en del tilfeller er de internaliserte atferdsvanskene så store at barna henvises videre til barnepsykiatrisk avdeling.

– Derfor ser vi alltid på atferd når elever kommer til oss, helt avhengig av om det er noe ellers som tyder på det i papirene vi får oversendt. Det er fordi det ikke alltid er oppdaget fra skolens eller PPT sin side, avslutter Dahle.