Omtale

Tverrfaglig samhandling gir flyt i behandlingsforløpet

Bedre tverrfaglig samhandling, bedre tilrettelagte tjenester og flyt i behandlingsforløpet skal bidra til et bedre liv for barn og unge med nevrologiske utviklingsforstyrrelser og familiene deres. Det er målet med et prosjekt initiert av Helseetaten i Oslo.

Hanne Kolterud Skiaker, som leder prosjektet, forteller det var gjennom arbeidet med Handlingsplan for psykisk helsearbeid 2015–2018 i Oslo kommune at ideen til prosjektet ble unnfanget. Nevrologiske utviklingsforstyrrelser rommer blant annet ADHD, Tourettes syndrom, autisme og Aspergers syndrom.

– Barn og unge med nevrologiske utviklingsforstyrrelser har mange utfordringer og er en gruppe som trenger bistand fra flere forskjellige faggrupper og etater. Bydelene i Oslo melder at oppfølging og bistand til denne gruppen kan være utfordrende, sier Skiaker.

Medvirkning fra brukerne

Pårørende til denne gruppen er heller ikke fornøyd med situasjonen. Mange foreldre bruker svært mye tid på å finne frem og skaffe tjenester til barna sine. Og mange foreldre er sinte på hjelpeapparatet, de er slitne av å ikke bli forstått, hørt og trodd. – Det er grunnen til at vi kaller prosjektet «Hvorfor er mor så sinna?», sier Skiaker, – satt litt på spissen.

– Gjennom et kompetanseprogram som vi har utviklet i prosjektet, skal ansatte i ulike tjenester i bydelene, spesialisthelsetjenestene og NAV få mer kunnskap og forståelse for den situasjonen barn og foreldre står i hver dag, sier hun.

Medvirkning fra brukerne er helt sentral. Representanter fra Norsk Tourettes forening, ADHD Norge, Autismeforeningen, Mental helse ungdom og Pårørendeorganisasjonen i Oslo har vært med å definere innholdet i prosjektet og utvikle kompetanseprogrammet. Sagene bydel har deltatt som testbydel.

Pårørende er detektiver

Terje Holsen er brukerrepresentant fra Norsk Tourette Forening. Han trekker frem et bakteppe som han håper kompetanseprogrammet skal gjøre noe med. Det handler først og fremst om at samhandlingen mellom fagpersoner i de ulike tjenestene og etatene ikke fungerer.

– Fagpersonene er godt orientert om tilbud og tjenester på sitt eget område, men de kjenner lite til andre tjenester som er viktige for våre grupper. Det gjør at de ikke er i stand til å veilede brukerne videre i systemet. Resultatet er at vi som pårørende må være detektiver. Vi bruker utrolig mye energi på å finne frem til råd og hjelp som er tilpasset behovene til barna våre, sier Holsen.

Han opplever også at fagpersonene er redde for å tråkke på hverandres faglige enemerker.

– Alt i alt handler vel dette om at fagpersonene kjenner for lite til hverandres kompetanse og hvilke tjenester og fullmakter andre har i behandlingsapparatet, sier han.

Planmessig, samlet og integrert tilbud

Et av målene i prosjektet er derfor å utvikle og bygge opp samhandlingskompetanse. Det handler blant om å få de ulike faginstansene og etatene til å se og forstå hvordan fagene deres griper inn i hverandre og hvordan de i fellesskap kan håndtere utfordringene som denne gruppen har. I prosjektet møtes de alle sammen og kan ansikt til ansikt bli enige om samhandlingsrutiner og kompetanseutvikling. I bunnen, og like viktig, må det skapes forståelse i hjelpeapparatet for hva denne gruppen sliter med, hvordan virkeligheten deres er – kort sagt hva det innebærer å ha disse diagnosene og hva det betyr for familiene deres.

– Vi har utviklet en samhandlingsmodell som bygger på de hjelpetiltakene som allerede finnes. Samhandlingsfunksjonen skal sikre et planmessig, samlet og integrert tjenestetilbud i det ordinære tjenesteapparatet, understreker Skiaker.

Riktig hjelp til rett tid

Målet er å bidra til trygge barn og familier i møte med et nettverk av hjelpere. Prosjektet kartlegger hvilke tiltak som gis i dag og utformer i samarbeid med organisasjonene forslag til kunnskapsbaserte tiltak som er nødvendig for å kunne gi riktig hjelp til rett tid.

– Dette krever en samorganisering og et forpliktende samarbeid mellom helsetjenester, barne- og familieenheter, barnehager og skoler. Sektorovergripende, tidlig innsats, er nødvendig. Dette fordrer politisk og administrativ forankring, sier Skiaker, og legger til:

– Fagpersoners kompetanse, engasjement, holdninger og evne til samarbeid er avgjørende for kvaliteten på tjenestene som leveres. Dette innebærer at det må utformes tiltak som sikrer tverrfaglige samarbeidssystemer på barnet/ungdommens arena, som igjen bidrar til å sikre brukermedvirkning, tilgjengelighet, likebehandling og tverrfaglig kompetanse.

Foreslåtte artikler