Kunnskapsministeren vil gjøre lærere til profesjonsutøvere framfor pedagoger. Det er en dårlig idé, skriver Trude Evenshaug i denne kronikken.

En god lærer er en god pedagog. Et slikt utsagn gir mening for de fleste. I framtida kan dette bli endret. Et profesjonsfag foreslås nå å erstatte pedagogikk i lærerutdanningen. Lærerne blir profesjonsutøvere, ikke pedagoger. Dette vil svekke lærernes faglige autonomi.

Fra og med 2017 skal grunnskolelærerutdanningen utvides til fem år. Dette er vedtatt. Kunnskapsdepartementet har sendt på høring forslag til rammeplaner for de to nye masterutdanningene, grunnskolelærerutdanning for henholdsvis for 1.-7.-klasse og 5.-10. klasse.

Nå som lærerutdanningen skal få høyere akademisk status, er det underlig at forbindelsen til lærerprofesjonens vitenskapstradisjon kuttes. Pedagogikk har vært en akademisk disiplin siden 1700-tallet. I de norske lærerseminarene fikk pedagogikken gradvis en mer sentral plass utover på 1800-tallet. Pedagogisk seminar for lærere i den høyere skolen ble opprettet ved universitetet i 1907, og Pedagogisk forskningsinstitutt ble opprettet ved Universitetet i Oslo i 1938.

Som fag, vitenskap og forskningsdisiplin har pedagogikken sin særskilte begrepsutvikling og teoridannelse. Som i alle andre fag utgjør dette et mangslungent språk som studenter tilegner seg, slik at de kan delta i faglige samtaler og diskusjoner, i fagkritikk og skoleutvikling. Dersom lærere fratas sin faglige identitet og autoritet som pedagoger, vil de stå svakere rustet til å delta i politisk meningsdanning og offentlig debatt om skole og oppvekst. Dette trenger vi ikke mindre av, men mer.

Historisk har pedagogikken beskjeftiget seg med teorier om undervisning og oppdragelse. Pedagoger er eksperter på barn og unges læring, utvikling og danning. Typisk for faget er at det ikke bare søker å svare på hvordan barn lærer best og mest mulig. Pedagoger drøfter også hva som foregår i pedagogiske relasjoner, og hvorfor og med hvilken rett gjør vi det vi gjør?

En fagpedagog er selvrefleksiv og kritisk, på egne, fagets, skolens og samfunnets vegne. Det er hun ikke minst fordi det ligger i hennes selvforståelse at hun er barnets advokat. En lærer jobber på mandat fra foreldre og samfunn, men hun er samtidig forpliktet på barnets behov og relative rett til selvbestemmelse. Av og til er disse interessene i konflikt. Det trengs solid faglig tyngde og integritet for å stå i dette.

Professor i pedagogisk filosofi, Tone Kvernbekk, skriver at pedagogisk teori antakelig er minst egnet til å foreskrive og styre handlinger. Pedagogisk teori oppøver derimot blikket, gjør læreren i stand til å se og skjønne hva som foregår. Det gjør henne i stand til å beskrive, tolke og analysere, slik at hun kan samhandle, drøfte og handle.

Overraskende for mange, vil det i den utvidete lærerutdanningen ikke være mulig å velge verken allmenn pedagogikk eller spesialpedagogikk som masterfag. Det er utdanningen i undervisningsfagene som skal styrkes, ikke de kommende lærernes pedagogiske kunnskaper, innsikter og ferdigheter. Enda mer oppsiktsvekkende er det at kommende lærere vil få mindre pedagogikk i utdanningen enn i dag.

Studiefaget Pedagogikk og elevkunnskap (PEL) i dagens lærerutdanning lider allerede av emnetrengsel og mangel på pedagogikkfaglig konsistens og dybde. Tendensen er enda tydeligere i forslaget til nye masterutdanninger. Innenfor rammen av 60 studiepoeng skal nye fag og emner inn, deriblant 15 studiepoeng religion, livssyn og etikk. Det siste skal være en modul som er «integrert i elevkunnskapsdelen av profesjonsfaget».

Dette utvannede og kolonialiserte pedagogikkfaget er det altså departementet nå foreslår å gi den nye og helt fremmede fagbetegnelsen profesjonsfag. Faget omtales i bestemt form, som ett fag – altså profesjonsfaget – og ikke (bare) som en paraplybetegnelse.

Ulike fag, vitensfelt og kunnskapstradisjoner sauses her sammen på måter som ikke yter noen av dem rettferdighet. Jeg tror ikke dette vil bidra til å gi studentene faglig tyngde og identitet som lærere. Vil man ha faglig sterke, selvstendige, kritiske og kreative ungdommer inn på lærerstudiet, må de stilles i utsikt en faglig autonomi, autoritet og identitet som noe annet enn profesjonsutøvere av læreryrket.

Jeg er ikke imot at lærernes fagkunnskap i undervisningsfagene styrkes. Som regjeringen peker på i sitt skolepolitiske strategidokument, Lærerløftet – På lag for kunnskapsskolen; «Fagkunnskapens betydning for elevenes læringsutbytte er grundig dokumentert i forskningen». Men det samme dokumentet viser også til annen forskning, som peker på betydningen av lærernes pedagogiske kunnskaper og ferdigheter for elevenes læring og utvikling. Denne forskningen kan ikke overses.

Det er ingen som sier om en lærer at han er en veldig god pedagog, men en elendig fagperson. Det hører til lærerprofesjonaliteten å være en solid fagperson, å holde seg oppdatert i undervisningsfagets fagutvikling så vel som fagdidaktikk.  Det er ingen motsetning mellom å være en god pedagog og en god fagperson.

En pedagogisk relasjon er nettopp et trekantforhold. Den består av læreren, eleven(e) og lærestoffet; undervisningsgjenstanden, faget, problemet, oppgaven, utfordringen – kort sagt det vi er sammen om i en pedagogisk situasjon. I skolen er dette «noe» ikke bare de tradisjonelle fagene. Ofte er det selve fellesskapet som må snakkes om, slik at alle blir sett, hørt og anerkjent i fellesskapet.

Skolen er samfunnets viktigste kultur- og danningsinstitusjon. I samarbeid og forståelse med elevenes foreldre, skal skolen «opne dører mot verda og framtida og gi elevane og lærlingane historisk og kulturell innsikt og forankring». Slik står det aller først i skolens formålsparagraf. Vi kan ikke tenke annerledes om lærerstudentene. Også de må få historisk og kulturell innsikt og forankring, som pedagoger.

Kronikken sto opprinnelig på trykk i en litt forkortet utgave i Klassekampen 23. februar 2016