An Analysis of Participants’ Experiences from the First International MOOC Offered at the University of Oslo (Åpne online-kurs i en nordisk kontekst)

I denne artikkelen gjennomgår Ammar B. Singh og Anders I. Mørch funn fra det første internasjonale "massive open online course" (MOOC) som ble tilbudt ved Universitetet i Oslo i 2015. Kurset hadde tittelen «What Works: Promising Practices in International Development».

Artikkelen utforsker de pedagogiske praksisene i MOOCen «What works», og ser også på erfaringene til de som deltok på kurset. MOOC-utviklere skiller mellom to typer MOOC: xMOOC, hvor online-kurs fungerer som en forlengelse av et konvensjonelt forelesningsemne og gjerne benytter seg av korte videoer, online-tekster og automatiserte vurderingsverktøy, og connectivist MOOC (cMOOC), som har en desentralisert, nettverksbasert og ikke-lineær struktur og fokuserer på utforskning og samtale snarere enn et fastsatt innhold og tradisjonell instruksjon.

Gjennom spørreundersøkelser og deltagende observasjon finner Singh og Mørch at «What works» lignet mest på en xMOOC, blant annet på grunn av lærernes privilegerte rolle i opplegget. Mange deltakere likte kurset godt, men frafallet var av ulike årsaker likevel høyt. Lærernes mangel på interaksjon med deltakerne gjorde at deltakerne ble avhengige av støtte fra medstudenter, og et interessant funn i denne studien er at en gruppe kursdeltakere trådte frem og frivillig tok på seg ekstra ansvar for de andres læring.