Den norske måten å skrive engelsk på

Norske studenter som skriver engelsk, skiller seg fra tilsvarende studenter med engelsk som morsmål ved at de er mer synlige i tekstene sine, for eksempel gjennom bruk av ord som I, me, my. De bruker også i større grad modifiserende uttrykk som maybe og perhaps. Dette kan ha med usikkerhet hos avsender – det kan også ha med kulturforskjeller å gjøre.

Denne artikkelen skal ikke handle om stavefeil, sammenblanding av it og there eller manglende samsvar mellom subjekt og verbal. Slike feil har vært godt kjent av generasjoner av oppgitte engelsklærere. Det finnes imidlertid helt andre trekk ved nordmenns skrivestil som kan avgjøre om man kommuniserer godt eller dårlig på engelsk.

Disse kan vi finne ut mer om hvis vi tar i bruk korpusmetode for å studere elevspråk. Korpusmetode betyr at språkforskeren tar i bruk (helst store) elektroniske tekstbaser (korpuser) som grunnlag for undersøkelser. I forbindelse med forskning på engelsk som fremmedspråk1 er det både relevant og fornuftig å sammenligne et korpus av engelsk som fremmedspråk med et av engelsk som morsmål.
Korpuset jeg har brukt, er del av The International Corpus of Learner English (ICLE), som har base ved Centre for English Corpus Linguistics ved Universitetet i Louvain-la-Neuve.

Fotnote: fremmedspråk1

Jeg bruker ordet «fremmedspråk» her i sin dagligdagse betydning «ikke morsmål». Diskusjonen om fremmedspråk kontra andrespråk lar jeg ligge; likeledes Kunnskapsløftets skille mellom engelsk og fremmedspråk. 

ICLE inneholder argumenterende tekster på engelsk skrevet av universitetsstudenter i en rekke ulike land og med tilsvarende mange ulike førstespråk.

Hvert delkorpus for en bestemt språkbakgrunn består av drøyt
200.000 ord. Oppgavesettet som ble brukt i det meste av materialet, består av ganske tradisjonelle temaer til drøfting, for eksempel «Crime does not pay» eller «Feminists have done more harm to the cause of women than good».2

Fotnote: 2

Mer informasjon om korpuset finnes på www.uclouvain.be/en-cecl-icle.html. 

Det norske delkorpuset består av drøyt 300 tekster fra norske universitetsog høyskolestudenter som studerte engelsk (årsstudium/ grunnfag). Det ble samlet inn av Lynell Chvala og Stig Johansson fra Universitetet i Oslo og ferdigstilt på begynnelsen av 2000-tallet. Korpuset av morsmålstekster (LOCNESS – The Louvain Corpus of Native English Essays) inneholder tekster skrevet av britiske og amerikanske studenter.

Disse tekstene er naturligvis ikke perfekte og representerer neppe noen norm for hvordan norske elever bør skrive tekster på engelsk, men de utgjør et rimelig sammenligningsgrunnlag ved at skribentene er på noenlunde samme erfaringsnivå når det gjelder skriving. For mer om korpusbasert forskning på innlærerspråk, se Granger (1998) og Hasselgård & Johansson (2011).

Det kan reises to innvendinger mot bruken av dette materialet i forbindelse med engelsk i skolen og hvordan elever tilpasser språket til stil og sjanger. Den ene er at informantene ikke hadde vært gjennom Kunnskapsløftets læreplaner, og dermed ikke møtt de forsterkede kravene til sjangertilpassing (se nedenfor). Men også i den forrige læreplanen ble det krevd at elevene skulle bruke et situasjonstilpasset språk. Den andre er at informantene ikke er skoleelever.

Min begrunnelse for at materialet likevel er relevant, er at tekstene til disse informantene kan betraktes som et slags sluttprodukt av engelskundervisningen de har hatt. Vi vet ikke i hvilken grad de har tatt engelsk ut over det obligatoriske grunnkurset på videregående skole, men de er alle i begynnelsen av sitt engelskstudium på høyere nivå.

Synlige skribenter

Ett av trekkene som skiller de norske studentene klart fra morsmålsbrukerne, er at de er mye mer synlige i tekstene sine. Et enkelt mål på dette er å se på hvor mange ganger avsenderen refererer til seg selv ved å bruke førstepersons pronomen (entall I, me, my, myself, mine og flertall we, us, our, ourselves, ours). Vi finner da at nordmenn bruker slike pronomen mer enn tre ganger så ofte som briter/amerikanere. Det vil si at for 100.000 ord tekst, vil de norske innlærerne bruke førstepersonspronomen 2550 ganger, og briter/amerikanere 790 ganger (se Paquot mfl.). Følgende setning er skrevet av en norsk student:

In my oppinion, I think a combination of prison and rehabilitation would be good. (ICLE)

Hva kan vi si om den, bortsett fra at opinion er feilstavet? Et slående trekk er den dobbelte markeringen av at setningen presenterer avsenderens egen mening. Enten in my opinion eller I think ville vært tilstrekkelig. Dessuten viser det seg at både I think og in my opinion er vesentlig vanligere i ICLE-materialet enn i LOCNESS: I think er over fem ganger så vanlig, og in my opinion ca. tre ganger så vanlig.

Så hva gjør morsmålsbrukerne for å få fram sine synspunkter? Det ser faktisk ut til at de ofte tar for gitt at det de skriver i en argumenterende tekst representerer deres egne meninger (Hasselgård 2009a). I think og in my opinion er altså overflødige med mindre det trengs presiseringer av opphavet til et utsagn, og setningen ovenfor kunne dermed ha unnvært både I think og in my opinion og overlatt evalueringen til adjektivet good. Nedenstående eksempel på argumentasjon har ikke eksplisitte markører for personlig mening.

Likevel kommer skribentens syn tydelig fram ved hjelp av evaluerende adjektiver og andre ordvalg, som no kind of remorse or kindliness:

Fox hunting, it is claimed, is a part of English tradition, and therefore must be held on to. This for a start is clearly hypocritical. Times and attitudes change, and in some cases that means obliterating tradition.
Firstly, fox hunting is a cruel, viscious sport which shows no kind of remorse or kindliness towards animals. It involves a poor defenceless fox being chased down to death by a pack of 10 or more bloodhounds, and upwards of 10 people on horseback with rifles. In your average situation the fox has absolutely no chance. (LOCNESSS)

Hvordan er det så med andre slags uttrykk for egen mening? Studier har vist at også såkalte modaladverbialer (for eksempel certainly, maybe, perhaps, probably, of course) viser en overhyppighet i innlærertekster i forhold til morsmålstekster.

Det samme gjelder potensielt mer upersonlige uttrykk som it is important/possible/true that … (dvs. uttrykk med foreløpig subjekt it, evaluerende predikativ og that-setning; se Hasselgård 2009a). I neste eksempel har den norske studenten markert sitt syn på begge disse måtene:

It is obvious that the women’s liberation is not nearly reached it goals, but without de Beauvoir’s contribution to the debate and others who have fought on the barricades, the situation would probably have been even worse. (ICLE)

Siden morsmålstekstene stort sett også er argumenterende, kan ikke denne forskjellen i eksplisitt markering av standpunkt komme av at man knapt kan unngå å bruke uttrykk for egen mening i en argumenterende tekst (Reckski 2004). Den synlige avsenderen viser seg imidlertid å være et trekk ved innlærertekster generelt (Petch-Tyson 1998, Paquot mfl., under utgivelse). Dette har blitt forklart med en større usikkerhet hos avsendere som skriver på et fremmedspråk om emner de ikke er spesialister på, og som dermed ønsker å understreke at ikke alle nødvendigvis deler deres syn (f.eks. Hyland 2002).

Vi har på den annen side antakelig med en kulturforskjell å gjøre, siden de språklige trekkene som gjør skribenten synlig, finnes i lignende omfang i det svenske delkorpuset av ICLE (Petch-Tyson 1998, Herriman 2007). Recksi (2004: 2) identifiserer ytterligere en kulturforskjell:

Anglo-American literacy tradition seems to have adopted a specific attitude towards first person reference in writing. Readers from continental Europe background usually introduce their opinions with statements of attitude (like I think, I feel) to indicate humble subjectivity (meaning «I might not be right, but my opinion is…») (Granger, 1998). In contrast, readers with British or American background are likely to use such statements to exercise authority and emphasis (Swales, personal communication).

Høye krav til skriveferdighet

I Bedre Skole 2/2011 påpeker Frøydis Hertzberg at det i norsk skole har vært en tendens til å dyrke fram elevens «personlige stemme» i skriveopplæringen, under påvirkning fra amerikanske skrivepedagoger, men at mange nå innser at personlig stemme ikke passer like godt i alle sjangere. Likevel er det legitimt å spørre om det gjør noe at nordmenn skiller seg stilistisk fra morsmålsbrukere når de skriver på engelsk, så lenge språket er leselig og budskapet kommer fram.

Problemet er at utstrakt bruk av første- og andrepersonspronomen forbindes med uformell stil, og at et slikt teksttrekk bidrar til sjangerblanding når det forekommer i tekster hvor man forventer en mer formell stil. I tillegg kan avsenderens tilstedeværelse i teksten virke påtrengende for en leser som ikke forventer det:

… texts burdened with extensive writer presence are virtually drowned in their subjectivity. When that happens, the original content is covered by the persona of the author, even though he
or she does not intend to do so. (Recksi 2004: 15).

Elever i norsk videregående skole blir stilt overfor høye krav til skriveferdighet og tekstproduksjon på engelsk. Under «kommunikasjon» i læreplanen for Vg1 står det blant annet at eleven skal kunne uttrykke seg skriftlig og muntlig på en nyansert og presis måte, med flyt og sammenheng velge og bruke egnede skrive- og talestrategier tilpasset formål, situasjon og sjanger skrive formelle og uformelle tekster med god struktur og sammenheng om personlige og samfunnsmessige temaer.

Kompetansemålene for engelsk programfag krever enda mer, for eksempel skal eleven kunne «produsere tekster i ulike sjangrer med klart innhold, hensiktsmessig stil, god struktur og presis språkbruk» (Vg3). I tillegg inngår det i grunnleggende ferdigheter for skriving på Vg2 at elevene skal ha en «bred tekstkompetanse, som også betyr å kommunisere gjennom ulike skriftlige og muntlige sjangrer og stilnivåer.»

Hvis det viser seg at språklig form står i veien for innhold når norske elever (og de elevene som har gått ut av skolen og inn i arbeidslivet) skal kommunisere skriftlig med folk som ikke forstår norsk, er det all grunn til å gjøre elever oppmerksom på dette trekket ved norsk skrivestil. Det å kunne variere graden av eksplisitt personlig tilstedeværelse i teksten må være en del av å kunne tilpasse skrivingen til formål, situasjon og sjanger.

Sluttord

Jeg har her tatt for meg ett særtrekk ved nordmenns skrivestil på engelsk i forhold til morsmålsbrukere i tilsvarende situasjoner. Andre studier har påvist ulikheter i diskursorganisering og tekstbinding (for eksempel Eia 2006, Hasselgård 2009b). Uten tilgang til korpusmateriale er stilistiske ulikheter mellom norskprodusert engelsk og morsmålsengelsk vanskelige å påvise. Dette både fordi de norskproduserte konstruksjonene godt kan bestå av korrekt engelsk, og fordi de vil høres naturlige ut i norske engelsklæreres ører.

Det kan imidlertid være nyttig å være klar over en del slike forskjeller i språklig stil hvis man vil sette de beste elevene i stand til å skrive tekster med klart innhold og hensiktsmessig stil.

Forfatteravatar

Hilde Hasselgård

Hilde Hasselgård er professor i engelsk ved Universitetet i Oslo. Hun forsker blant annet på kontrastiv lingvistikk og på engelsk innlærerspråk. I tillegg til forskningspublikasjoner innen engelsk språk har hun skrevet lærebøker i engelsk språkbruk og grammatikk for både videregående skole og universitetsnivået.

Litteraturhenvisninger

Eia, A-B. (2006). The use of linking adverbials in Norwegian advanced learners’ written English. Masteroppgave i engelsk, Universitetet i Oslo.

Granger, S. (red) (1998). Learner English on Computer. London: Longman.

Hasselgård, H. (2009a). Thematic choice and expressions of stance in English argumentative texts by Norwegian learners. I K. Aijmer (red.) Corpora and Language Teaching. Amsterdam: Benjamins, 121–139.

Hasselgård, H. (2009b). Temporal and spatial structuring in English and Norwegian student essays. In R. Bowen m.fl. (red) Corpora and Discourse – and Stuff. Papers in Honour of Karin Aijmer. Göteborg: Acta Universitatis Gothoburgensis, 93–104

Hasselgård, H. & Johansson, S. (2011). Learner corpora and contrastive interlanguage analysis. I Meunier F., De Cock S., Gilquin G. & Paquot M. (red), A Taste for Corpora. In honour of Sylviane Granger. Amsterdam: Benjamins, 33–62.

Herriman, J. (2007). «I’m stating my case» Overt authorial presence in English argumentative texts by students and professional writers. Nordic Journal of English Studies 6(1), http://ojs.ub.gu.se/ojs/index.
php/njes/article/view/13/19 (9. januar 2012)

Hyland, K. (2002). Authority and invisibility: authorial identity in academic writing. Journal of Pragmatics 34. 1091–1112.

Paquot, M., Hasselgård, H. & Ebeling, S.O. (under utgivelse) Writer/reader visibility in learner writing across genres: A comparison of the French and Norwegian components of the ICLE and VESPA learner corpora. Kommer i S. Granger, G. Gilquin og F. Meunier (red), Presses Universitaires de Louvain.

Petch-Tyson, S. (1998). Reader/writer visibility in EFL persuasive writing. I S. Granger (red), Learner English on Computer. London & New York: Addison Wesley Longman, 107–118.

Recski, L.J. (2004). Expressing standpoints in EFL written discourse. Revista Virtual de Estudos da Linguagem 3. http://www.revel.inf.br/site2007/_pdf/3/artigos/revel_3_expressing_standpoints_in_efl_written_discourse.pdf (9. januar, 2012).

Utdanningsdirektoratet (9. januar, 2012). Læreplan i engelsk – programfag i studiespesialiserende utdanningsprogram: http://www.udir.no/La- replaner/Grep/Modul/?gmid=0&gmi=23898 .

Utdanningsdirektoratet (9. januar, 2012). Læreplan i engelsk – gjennomgående fag: www.udir.no/Lareplaner/Grep/Modul/?gmid=0&gmi=155930 

Foreslåtte artikler