Digitale medier i barnehagen

Barnehagens bruk av digitale medier er svært varierende og lite forpliktende.

Mange norske barnehager jobber med digitale medier i dag, både på ulike måter og med ulikt omfang. Dette er praksiser som passer godt med barnehagens rammeplan (2011). De kan knyttes til samfunnsmandatet og barns danning inn i et samfunn hvor digital kompetanse står sentralt. De kan gi barna erfaringer med digitale verktøy som «kilde til lek, kommunikasjon og innhenting av kunnskaper» (2011:27) og skape rom for å bearbeide medieerfaringer (ibid.: 36).

De kan gi barna relevante, estetiske erfaringer (Letnes, 2014), og skape deltakelse og medvirkning i barnehagehverdagen. Hvorvidt praksisene tres nedover hodet på allerede overarbeidete barnehagelærere, eller er fundert i barnehagelærernes interesser og grunnsyn vites i grunn ikke. Det vi vet, er at praksisene er svært varierende og at de i liten grad er knyttet til noen spesielle forpliktelser i lover eller styringsdokumenter.

Barns medieerfaring

Mitt mål med denne artikkelen er å peke på hvordan og hvorfor man kan ta i bruk digitale medier i barnehagen. Intensjonen er å skissere ulike argumenter som benyttes for å begrunne denne bruken.

Det betyr at jeg beskriver, og i veldig liten grad diskuterer hvorvidt en praksis er «god» eller «dårlig», eller om man skal eller ikke skal bruke digitale medier i barnehagen og på hvilke måter.

Kvaliteten på praksisen avhenger i alle tilfeller av barnehagelærerens kompetanse, kunnskap og ferdigheter, for hvordan et verktøy fungerer kommer an på hvordan det brukes og til hva. Et verktøy er tross alt ikke mer enn et verktøy for noe. Jeg insisterer også på å bruke uttrykket «digitale medier» framfor «digitale verktøy», til tross for at verktøy benyttes i rammeplanen.

Uttrykket synliggjør den tette sammenhengen mellom «digital» og barns medieerfaringer, for barns medieerfaringer er stort sett digitale. For det andre peker «digitale medier» på at det nettopp dreier seg om medier – som vi benytter til å sende og motta informasjon med og som i kraft av sine måter å kommunisere på også er mer enn et verktøy. Digitale medier har et kommunikasjonspotensial som vi kan benytte – vi er ikke bare mottakere, men også produsenter.

Hva er digitale medier?

Både rammeplan for barnehagelærerutdanning og rammeplan for barnehagens innhold og oppgaver påpeker at studenter og barn bør få erfaringer med digitale medier, men ingen av formuleringene sier på noen måte hva disse erfaringene skal bestå i eller hvilket omfang de skal ha.

Dette er potensielt problematisk, fordi det medfører svært ulike praksiser på tvers av utdanningen og barnehagen. Det er grunn til å håpe at ny rammeplan for barnehagens innhold og oppgaver vil inneholde mer konkrete formuleringer om hvordan barnehagen kan arbeide med digitale medier (www.udir.no).

Sosialt utjevnende

Digitale medier kan fungere sosialt utjevnende (Kunnskapsdepartementet, 2009). Dette kan bety at barnehagen gjennom å bruke digitale medier i den pedagogiske praksisen sørger for at barna får felles erfaringer som noen av dem ellers ikke ville ha fått, på grunn av familiens sosioøkonomisk status. Erfaringene forutsetter at barna selv får ta i bruk digitale medier, noe som kan bidra til å legge grunnlaget for deltakelse og innflytelse. Dette kan igjen knyttes til barnehagens samfunnsmandat, til danningsprosessen og til demokratisk deltakelse. Senter for IKT i utdanningen skisserer mulige aktiviteter gjennom satsingen IKT-Brille (iktsenteret.no/ressurssamling/ikt-brille).

Elin Eriksen Ødegaard, som ledet prosjektet Danningsprosessergjennombrukavdigitale verktøy (delprosjekt i prosjektet «Barnehagen som danningsarena», 2009-2013), påpeker at «når barn blir vant til å bruke digitale verktøy på måter som gir dem innflytelse allerede i barnehagen, dannes tidlige erfaringer med demokratisk medborgerskap1». Det handler ikke bare om å bruke digitale medier, men om at bruken skal være hensiktsmessig og reelt sett gi barn innflytelse. Dette fordrer kunnskap og kritisk bevissthet hos de barnehageansatte.

Fotnote: demokratisk medborgerskap1».

 1 http://forskning.no/barn-og-ungdom-demokrati-pedagogiske-fag-data/2010/11/barnas-digitale-verden

Medier og læring

Bruken av digitale medier i barnehagen forsvares tidvis med at barn har et læringsutbytte, enten det er tilegnelse bokstaver, tall eller sosial kompetanse. Det er for eksempel edutainmentspill, ulike nettsteder og applikasjoner som kan benyttes på nettbrett (iPad).

Nettbrettene kan inngå i språkarbeidet i barnehagen på meningsfulle måter, både med tanke på å utvikle morsmålet og tilegne seg norsk som andrespråk (se for eksempel www.grom.no/trolliord/) og til begrepsutvikling og samhandling. Nettbrett har kvaliteter, blant annet touchscreen, som kan støtte og i større grad inkludere barn med særskilte behov i den allmennpedagogiske praksisen 2.

Fotnote: allmennpedagogiske praksisen 2.

 2 http://www.statped.no/Laringsressurs/Fag/ Horsel/Applikasjoner-til-bruk-i-arbeid-med-barn- med-nedsatt-horsel/

Samtidig møter denne typen anvendelse motstand, både innenfra barnehagen og fra barneforskere, fordi den tilsynelatende virker passiviserende og i liten grad inviterer til medvirkning, medskaping og samarbeid. Jernes og Engelsen (2012) påpeker den åpenbare utfordringen i at edutainmentspill ofte er basert på et behavioristisk læringssyn (stimulus-respons), mens barnehagepedagogikken i stor grad er fundert på et sosiokulturelt læringssyn.

Bruk av slike spill krever derfor svært mye av barnehagelæreren for å kunne inngå i barnehagehverdagen som en meningsfull aktivitet.

Kreativ og kritisk bruk

Nasjonale retningslinjer for barnehagelærerutdanningen (2012) knytter bruk av digitale medier til kreativ og kritisk kompetanse, og selv om de ikke skisserer hvordan man skal arbeide for å oppnå dette, representerer denne koplingen likevel en potensielt meningsfull inngang til å forstå digitale medier i barnehagen.

Kreativ kompetanse er nødvendigvis knyttet til skapende aktivitet og noe man gjør, fortrinnsvis sammen med andre. At digitale medier kan brukes til å skape nye uttrykk, slik som digitale fortellinger, bilder, dokumentasjoner, animasjonsfilmer, lottospill ( jf temahefte om IKT i barnehagen) kan være en verdifull erfaring for barn.

Dette er også et perspektiv som er godt belyst de siste årene, både i bokform (Undheim, 2015; Darre, 2013; Bølgan, 2008 & 2009) og i bloggform (se marianneundheim.blogspot.no og myrertoppenbarnehage.blogspot.no). Fokus har her vært på hvordan kreativ bruk av digitale medier kan inngå i den pedagogiske praksisen, hva barn kan gjøre – og gjør! – med digitale medier, samt hvilken betydning disse erfaringene kan ha.

Språklig uttrykk

Gjennom å skape digitale uttrykk får barn erfaringer med hvordan de ulike digitale mediene kan formidle mening. Digitale medier kan forstås som språklige uttrykk som barn kan benytte seg av for å sette ord på erfaringer og meninger i kommunikasjon med omgivelsene.

Tekst er mer enn skrift, og digitale medier åpner for at man kan ta i bruk andre modaliteter (tegnsystemer), som bilder, lyd, videoer og bevegelser. Dette er modaliteter som barn i stor grad kan ta i bruk på egen hånd, og erfaringene som skapes kan legge et grunnlag for uttrykkskompetanse.

At barn skaper egne tekster er tett knyttet til danningsprosessen deres, fordi det handler om å «skrive» seg inn i en tekstkultur, om å sette egne (varige!) spor og om å utforske egen identitet (Hopperstad, Semundseth og Lorentzen, 2011). Å tenke at barn uttrykker seg gjennom mange «språk» er dypt fundert i Reggio Emilia-tenkningen, og konsekvensen av en slik tanke vil være at barn må ha mange ulike materialer og medier tilgjengelig. Og på samme måte som med muntlig språk må personalet gjennom det pedagogiske arbeidet gjøre verdiene i målspråket attraktive, noe som innebærer at bruk av digitale medier må inngå i meningsfulle sammenhenger for barnet.

Mediekompetanse

Kunnskap om hva det vil si å være mediekompetent kan også være et grunnlag å betrakte barns mediebruk fra. Mediekompetanse er et sammensatt begrep som involverer evnen til å skaffe seg tilgang til mediene, avkode og tolke medietekstene, samt ha evnen til å kritisk vurdere disse tekstene og kunne produsere egne medieuttrykk.

Å være mediekompetent betyr at man både kan bruke, lese og (kritisk) tolke medietekster, men også produsere, skrive og lage egne (digitale) medietekster. For å være mediekompetent må man derfor ha erfaring med hva det vil si å lage medietekster, slik som digitale fortellinger, animasjonsfilmer og bildedokumentasjoner.

Å skape egne uttrykk med digitale medier setter fokus på mediet mer enn på innholdet, noe som kan avstedkomme en økt oppmerksomhet på hvordan de ulike modalitetene kommuniserer og gjennom dette en kritisk distanse til innholdet (Letnes & Jæger, 2008; Jæger, 2011).


Barn avhengig av voksne

Å poengtere sosial utjevning, (språk) læring og mediekompetanse kan være hensiktsmessige måter å argumentere på for å vise at barnehagen bør inkludere digitale medier i den pedagogiske praksisen. Argumentene kan helt åpenbart knyttes til barnehagens samfunnsmandat, og det er fristende å vurdere en aktivitets relevans ut fra et nytteperspektiv, som at det barn tilegner seg gjennom digitale medier vil ha betydning for utvikling og demokratisk deltakelse.

Det ligger imidlertid en åpenbar fare i å hele tiden skulle vende søkelyset bort fra hvor barnet faktisk er til hvor det skal, og kanskje legger dette begrensninger for hvordan barnehagene tar i bruk de digitale mediene sammen med barna. Kanskje styres bruken i en retning hvor det viktigste er at barnehagelæreren finner den meningsfull og forsvarlig, og at barnets erfaringer og perspektiver vies mindre plass. Å ta i bruk digitale medier skal også være meningsfullt her og nå.

Det kan derfor være et argumentet for å ta i bruk digitale medier i barnehagen. Stine Liv Johansen poengterer i sin bok, Barns liv og lek med medier (2015), at arbeid med digitale medier handler om å ta på alvor den interessen og de erfaringene barn har med seg inn i barnehagen. Hun peker samtidig på at arbeidet skal være tilpasset en pedagogisk setting. De voksne har ansvar for at barn skal få et meningsfullt, motiverende møte med teknologien og gode erfaringer med digitale medier som kilde til lek og kommunikasjon.

Bruken er avgjørende

Det er ikke slik at barn trenger digitale medier. De trenger ikke perler eller byggeklosser heller, selv om disse materialene inngår i aktiviteter som barn finner meningsfulle. En god, pedagogisk praksis som har barnets motivasjon, mestring og utvikling i sentrum vil alltid være det man jobber mot.

Bruk av digitale medier er én av mange veier til målet, og det er av den største betydning at denne veien er meningsfull. Men kvaliteten kan aldri ligge i selve verktøyet – det vil alltid ligge i hvordan verktøyet tas i bruk og med hvilken hensikt, og dette synliggjør betydningen av kunnskapsrike, reflekterte barnehagetilsatte.

Forfatteravatar

Henriette Jæger

Henriette Jæger er førstelektor i norsk ved Institutt for barnehagelærerutdanning, HiOA 

Litteraturhenvisninger

Bølgan, N. (2006). Temahefte om IKT i barnehagen. Oslo: Kunnskapsdepartementet

Bølgan, N. (2008). Vil du være med, så heng på! Barnehagen som digital arena. Bergen: Fagbokforlaget

Bølgan, N. (2009). Du gjør bare sånn! Bruk av digitale verktøy sammen med barn. Bergen: Fagbokforlaget

Darre, C. (2013). Kreativ bruk av digitale verktøy. Digital praksis i barnehagen. Oslo: Kommuneforlagetv

Hopperstad, M., Semundseth, M. og Lorentzen, R. (2011). «Hvilke interesser synes å motivere femåringer til å skrive i barnehagen?». I: Tidsskriftet FoU i praksis, 3(2), 45–63

Kunnskapsdepartementet (2012a). Forskrift til rammeplan for barnehagelærerutdanningen. Oslo: Kunnskapsdepartementet

Kunnskapsdepartementet (2012b). Nasjonale retningslinjer for barnehagelærerutdanningen. Oslo: Kunnskapsdepartementet

Kunnskapsdepartementet (2011). Rammeplan for barnehagens innhold og oppgaver. Oslo: KD.

Jernes, M. og Engelsen, K. S. (2012). «Stille kamp om makten. En studie av barns interaksjon i digital kontekst i barnehagen». Nordic Studies in Education, (3–4)

Johansen, S. (2015). Barns liv og lek med medier. Oslo: Cappelen Damm Akademisk

Jæger, H. (2011). «Mediekompetanse i barnehagen». I: K. Hoaas Moen. Nærmiljø og samfunn i barnehagen. Oslo: Universitetsforlaget

Letnes, M. (2014). Digital dannelse i barnehagen: barnehagebarns meningsskaping i arbeid med multimodal fortelling. Vol 2014:250. Trondheim: NTNU

Letnes, M. og Jæger, H. (2008). «Bilde + tekst=språklig vekst». I: S.

Kibsgaard (red.). GLSM i barnehagen. Oslo: Universitetsforlaget Undheim,M. (2015). Del gleder! Digital kompetanse i barnehagen. Oslo: Gan Aschehoug 

Utdanningsdirektoratet (2014). «Tekstforslag til revidert rammeplan for barnehagen» Lastet ned fra http://www.udir.no/contentassets/ d9b3d406b2694e878f630c778cd5621a/ tredjeutkast-rammeplan-19-02-2014.pdf

Foreslåtte artikler