Hensikter med lærerutdanning og ulike kunnskapsformer - Er integrasjon av pedagogikk og fagdidaktikk formålstjenlig?

Et pågående forskningsprosjekt om kunnskapsformer i lærerutdanningen finner at fagdidaktikk og pedagogikk preges av ulike kunnskapsdiskurser som forholder seg ulikt til politikk og praksis. På grunn av deres ulikhet vil det være vanskelig og heller ikke formålstjenlig å søke en bedre integrasjon. Tvert imot kan det hende at man risikerer å svekke begge fagenes kunnskapsbidrag.

Norsk lærerutdanning har vært gjenstand for grundig evaluering og er under reformering. Et sentralt punkt i kritikken rundt lærerutdanningen har vært at studenter opplever manglende helhet og sammenheng og at pedagogikkfaget oppleves som praksisfjernt og lite relevant (jf. for eksempel Lid, 2013). I rammeplanarbeidet for lærerutdanning 8.–13. trinn, er det lagt vekt på at lærerutdanningen bør ha en sterkere tilknytning til praksis, den skal være forskningsbasert, det skal være god integrasjon mellom fagdidaktikk, pedagogikk og praksis, og den skal være innovativ. For å oppnå dette kreves ulike «former» for kunnskap som på ulikt vis vil kunne knyttes til politikk og praksis, og som vil bygge på ulike diskurser om relevans.

Erfaringsbasert kunnskap

I et pågående forskningsprosjekt hvor vi analyserer kunnskapsformer og deres ulike funksjon og posisjon i norsk lærerutdanning, benytter vi Basil Bernsteins (2000) teori om kunnskapsdiskurser. Han skiller mellom to ulike diskurser, hvor den horisontale refererer til det som kan kalles hverdagskunnskap, «common sense», eller som i lærerutdanningssammenheng omtales som praksiskunnskap eller erfaringsbasert kunnskap. Denne kunnskapen er typisk muntlig, lokal, den er kontekstavhengig, spesifikk, motsetningsfylt på tvers av, men ikke innen, en gitt kontekst. Eksempelvis kan det dreie seg om «hva kan en gjøre når elever avbryter læreren» eller «hvordan arbeide med mål i læreplanen»? Denne kunnskapen handler om ulike deler som er sentrale i praktisering av læreryrket, men den er ikke knyttet sammen på noen måte. En finner ulik praksis på ulike skoler og blant ulike lærere med hensyn til hvordan en takler elever som avbryter og hvordan læreplanmål realiseres. Den samme strategien kan virke mot sin hensikt i én kontekst, men fungere etter sin hensikt i en annen. Slik kan denne kunnskapen kun sies å være gyldig i en lokal, konkret kontekst.

Den horisontale diskursens potensial kan beskrives gjennom dens reservoar (her vil det si den samlede praksiskunnskapen som finnes blant lærerutdannere), mens dens repertoar beskriver den kunnskap den enkelte lærerstudent har tilegnet seg fra praksisfeltet (Bernstein, 2000). I lærerutdanningssammenheng vil det bety at for at en lærerstudent skal kunne takle sin yrkesutøvelse best mulig, avhenger det av den samlede og mangeartede erfaringen lærerstudenten har hatt tilgang til. For eksempel vil en lærerstudent kunne tilegne seg et større repertoar hvis hun gjennomfører praksis i ulike skoleslag, ulike alderstrinn, med ulike elevgrupper, ulike skolekulturer, ulike lærertyper, enn om vedkommende kun har praksis på én skole, i én homogen klasse, med kun én veileder osv.

En kritikk som alltid rettes mot lærerutdanningen, er at utdanningen gjør for dårlig jobb når det gjelder «praksissjokket» nyutdannede lærere opplever (jf. Lid, 2013). Etter Bernsteins logikk er det i realiteten lite lærerutdanningen kan gjøre med dette, bortsett fra å gi dem så variert praksis som mulig. Utviklingen av repertoaret må nødvendigvis foregå over tid etter endt utdanning, og hvor godt lærerstudenter og nyutdannede føler at de behersker praksis, vil avhenge av deres tilgang til reservoaret over tid. Om en vil begrense praksissjokket, vil det innebære å utvide praksistiden ut fra eksisterende rammer, samt sikre at studentene får en variert praksis. Imidlertid må behovet for å begrense praksissjokket ses opp imot de andre oppgavene lærerutdanningen må ta seg av.

Forskningsbasert kunnskap

Når en snakker om forskningsbasering av lærerutdanningen, knyttes den til en vertikal kunnskapsdiskurs. Denne beskrives som motsatt av den horisontale. Den er sammenhengende, eksplisitt, og har en systematisk struktur som kan beskrives som enten hierarkisk eller horisontalt organisert. Den vertikale kunnskapsdiskursen med en hierarkisk organisering er formet som en pyramide, hvor en søker å generere generelle prinsipper og teorier. Utvikling innen en slik kunnskapsdiskurs vil innebære å skape en teori som er mer generell enn tidligere teori, én sannhet. En slik kunnskapsdiskurs finner en, ifølge Bernstein, typisk i naturvitenskapen. Imidlertid er denne diskursen også tydelig til stede innen samfunnsvitenskapelige problemstillinger i disse dager. Såkalt evidensbasert praksis vil ut fra Bernsteins logikk også beskrives som en hierarkisk struktur, i og med at en søker én sannhet om «den gode eller effektive praksis». Ett kjent eksempel på slik forskning er John Hatties (2009), som undersøker hvorvidt det er mest effektivt å skille jenter fra gutter, om det er mest effektivt med store eller små klasser osv. Gjennom slik forskning utelates og underkjennes verdispørsmål, resultatene presenteres som nøytrale. Samtidig utelates i stor grad forklaringer/teorier for hvorfor resultatene er som de er: «Det bare er sånn». Til tross for denne kunnskapsformens begrensninger er den sterkt til stede i aktuell utdanningspolitikk, særlig fra OECD, men også fra den rødgrønne regjeringen (jf. Haugen 2013):

OECD hevder at antallet lærere i skolen er mindre viktig enn kvaliteten på læreren … Visjonen er at en lærerstudent som undervises etter klart definerte standarder i lærerutdanningen, med klare kriterier for hva som teller som såkalt
«accomplished teaching», kombinert med belønninger/incentiver, vil skape den beste læreren.


Den andre formen for vertikal diskurs, nemlig den med en horisontal struktur1, finner en særlig innen samfunnsvitenskap og humaniora. Ulikt den hierarkiske strukturen er denne organisert som ulike spesialiserte «språk», med særegne undersøkelsesmåter og kriterier for konstruksjon og sirkulasjon av tekster. I denne strukturen er utvikling av en mer generell teori umulig, siden de ulike språkene baserer seg på ulike antakelser som ofte står i opposisjon/kontrast til hverandre med hensyn til både hva som teller som legitime problemstillinger og legitim bevisførsel. Det finnes med andre ord ikke én sannhet, men ulike sannheter, hvor hvert språk representerer ulike «briller» å se skolen/verden med. Som Bernsteins teori selv er ett eksempel på, kan det handle om å belyse hvordan skolen reproduserer sosiale forskjeller. Andre teorier, for eksempel Paolo Freires teori om frigjørende pedagogikk, belyser hvordan utdanningen kan bidra til å bedre likeverd. Slik kan de to utfylle hverandre, men teoriene presenterer ulike «sannheter» om makt og ulikhet i utdanning, hvor ingen av dem kan sies å være mer sann enn den andre. I den «virkelige verden» finner en både at utdanningssystemet reproduserer sosiale forskjeller og at sosiale strukturer brytes.

Fotnote: horisontal struktur1

 Bernstein (2000) gir flere og mer detaljerte skiller mellom ulike kunnskapsformer innen samfunnsvitenskap og humaniora, hvor han beskriver fag med sterk og svak «grammatikk».

Sammenlignet med den horisontale diskursen (den erfaringsbaserte kunnskapen) og den vertikale diskurs med hierarkisk organisering referert til tidligere, vil det være en annen form for praksisforbindelse til stede her. Siden denne kunnskapen er kontekstuavhengig, vil den ikke kunne gi klare føringer for hvordan praksis skal gjennomføres (jf. Haugen og Hestbek 2013a). Når lærerstudenter opplever pedagogikkfaget som lite relevant, kan det være nettopp kontekstuavhengigheten som gjør at studentene har denne opplevelsen. De ulike teoriene knyttet til den vertikale diskurs med horisontal organisering behandler først og fremst ulike teorier knyttet til skole og utdanning. Denne kunnskapsformens styrke er at den opptrer som autonom, uavhengig av kontekst, og dermed først og fremst får funksjon som analyseog forståelsesverktøy. For eksempel kan opposisjonell atferd i klasserommet bunne i mange ulike årsaker, og lærerens handlingsvalg må treffes med bakgrunn i analyser av den konkrete og spesielle kontekst. Det finnes ikke én riktig løsning. Dens svakhet knyttes i sin tur nettopp til dens uavhengighet, at den ikke kan foreskrive praksis. Det er imidlertid også denne uavhengigheten, eller avstanden til eksisterende politikk og praksis, som utgjør det kritiske elementet, og slik legger grunnlag for autonomt, profesjonelt skjønn. Slik kunnskap er også vektlagt i St.meld. 11 (2008/2009, s. 21):

Faget pedagogikk og elevkunnskap skal gi studentene en forutsetning for å innta en samfunnsog dannelsesrolle. Faget skal bidra til refleksjon om skolens formål, pedagogisk grunnsyn, etikk og holdninger. Innholdet i faget må reflektere utfordringene i å lede læringsarbeidet i en inkluderende skole med stort elevmangfold.

Ulike kunnskapsformer — ulike læreridentiteter

Når en skal utforme lærerutdanningen, blir et sentralt spørsmål: Hva skal forholdet mellom disse kunnskapsformene være, hvilken posisjon og funksjon skal de ha i utdanning av lærere for livslang læring? Hvor lærerutdanningens praksisfelt nødvendigvis ivaretar den horisontale diskursen, hva slags posisjon inntar fagdidaktikk og pedagogikk i lærerutdanningen? Hva slags læreridentiteter bygger de ulike kunnskapsformene opp under?

I en pågående studie (Haugen og Hestbek 2012a, b, 2013b), hvor vi analyserer fagdidaktikkens2 og pedagogikkfagets læringsutbyttebeskrivelser og eksamensoppgaver ved Program for lærerutdanning, NTNU, finner vi at fagdidaktikk og pedagogikk posisjonerer seg ulikt med hensyn til hvordan de vektlegger en horisontal og vertikal diskurs. Fagdidaktikk forholder seg i sterk grad både til en horisontal diskurs og en vertikal diskurs med hierarkisk struktur gjennom å være handlingsorientert. For eksempel skal studentene konkretisere hvordan de kan iverksette læreplanen i ulike fag. Det fokuseres på ulike metoder, hjelpemidler og vurderingsformer etter gjeldende læreplaner. Eksamensoppgavene knyttes ofte til hvordan studentene viser at de kan gjennomføre læreplanen i ulike fag og hvordan de diskuterer erfaringer fra praksis. Følgende eksempel på hva studentene skal gjøre, er hentet fra eksamen i historie fagdidaktikk:

Fotnote: fagdidaktikkens2

Analysen baseres på offentlige data (læringsutbyttebeskrivelser og eksamensoppgaver) for pedagogikk og fagdidaktikk fra studieåret 2010-2011. I analysen av fagdidaktikk har vi valgt eksamensoppgaver fra ett fag fra hver faggruppe (språkfag, realfag, samfunnsfag og praktisk-estetiske fag) ved NTNU for å sikre bredde i utvalget, henholdsvis norsk, matematikk, historie og media fagdidaktikk. Læringsutbyttebeskrivelsene som er analysert, er de samme for alle fagdidaktikkemnene.

 

Planlegg et undervisningsopplegg med utgangspunkt i følgende læreplanmål… Du skal gjøre rede for arbeidsmåte, tidsbruk og læreplanens krav om ferdigheter i faget… Gi deretter en vurdering av den læreboka/de lærebøkene du har brukt i undervisningen i praksisperioden. Problematiser lærebokas muligheter og begrensninger….

Med andre ord er det en tydelig kobling til både implementering av aktuelle politiske føringer og praksisfeltet. Bildet er imidlertid ikke entydig: det fokuseres også på kunnskap som kan knyttes til en vertikal diskurs med horisontal struktur, hvor for eksempel læringsteori og fagets samfunnsmessige og historiske betydning trekkes frem. Imidlertid synes dette å ha liten vekt sammenlignet med læringsutbyttebeskrivelsene og eksamensoppgavene knyttet til en horisontal diskurs. Med hensyn til forskningsbasering er det også uklart hvordan læringsutbyttebeskrivelser som «å holde seg oppdatert på relevante forskningsog utviklingsresultater i faget» og «å reflektere over og kontinuerlig forbedre egen praksis for å legge til rette for elevenes læring» forholder seg til henholdsvis en hierarkisk eller horisontal struktur. Engelsen (2012) konkluderer i sin studie av fagdidaktikk i rammeplaner for grunnskolelærerutdanningen (tidligere allmennlærerutdanning) med at fagdidaktikken beskrives som mer læreplanlojal enn grunnet i basisfaget, og fortsatt er mer metodisk orientert enn forskningsbasert: «Fagmetodikk og læreplanlojalitet blir sentrale begreper når man skal tolke den forståelsen av fagdidaktikk som kommer til uttrykk i læreplaner for lærerutdanning» (Engelsen, 2012, s. 276).

Pedagogikkfagets læringsutbyttebeskrivelser og eksamensoppgaver er annerledes knyttet til politikk og praksis enn fagdidaktikken er. Faget er klarere knyttet til en vertikal diskurs med en horisontal kunnskapsstruktur (Haugen og Hestbek, 2012a, b, 2013b). Læringsutbyttebeskrivelsene vektlegger «perspektiver på» ulike temaer som «didaktikk, kunnskap, motivasjon og læring, relasjoner og ledelse, danning og skolens og lærerens rolle i samfunnet, nasjonalt og internasjonalt, historisk og politisk, FoU-arbeid, lærerprofesjonalitet og etikk». Videre fokuseres refleksjon om skolens formål og ideologi, samt å utvikle en kritisk reflekterende holdning til egen og skolens praksis. Med hensyn til henvisninger til aktuell læreplan, skal studentene med bakgrunn i perspektivene kunne analysere, bidra i lokalt læreplanarbeid og utvikle egen og skolens praksis. Slik er det også et handlingselement der. Imidlertid, når en ser på eksamensoppgavene, etterspør ingen av dem konkrete handlinger. Handlingsaspektet, i form av å etterspørre konkrete praksishandlinger, er med andre ord sterkt nedtonet. Eksamensoppgavene knyttes til å redegjøre for og å diskutere ulike perspektiver opp mot hverandre innen ulike tema. Forholdet til både politikk (forstått som implementering av gjeldende føringer) og praksis må slik sies å preges av avstand. Slik preges pedagogikkfaget av en vertikal diskurs med horisontal struktur.

Tre ulike læreridentiteter

Som nevnt innledningsvis er det et politisk ønske om å heve kvaliteten på lærerutdanningen gjennom å bedre integrere de ulike elementene som inngår i den (fag, praksis, fagdidaktikk og pedagogikk). Imidlertid, om en følger Bernstein, vil en slik integrasjon (i betydningen at de skal bygge på hverandre, veves sammen) være vanskelig å gjennomføre, siden de ulike formene for kunnskap er ulikt konstruert. Om en søker å la fagdidaktikk og pedagogikk nærme seg hverandre, står en dermed i en fare for å «ødelegge» begge – eller det blir en maktkamp om hvilke premisser som skal danne grunnlaget for en slik integrering. Skal en integrering av fagdidaktikk og pedagogikk bygge på en horisontal eller vertikal diskurs, og hva slags vertikal diskurs? Hvordan skal den forskningsbaseres? Hvordan skal forholdet til politikk og praksis være? Konflikter og kommunikasjonsproblemer som ofte oppstår når samarbeid mellom fagdidaktikk og pedagogikk skal gjennomføres (Hestbek 2012), kan kanskje bunne i denne ulike orienteringen til kunnskapsdiskurser og dermed hva som regnes som relevant. De ulike diskursene kan knyttes til ulike hensikter med lærerutdanning og hvilke læreridentiteter vi søker å utvikle.

Hansen (2008) viser til tre ulike hensikter med lærerutdanning. Den første vektlegger at skolen først og fremst skal sosialisere unge til å tilpasse seg krav og forventninger i samfunnet uten å utfordre eksisterende rammer. Siden lærerstudentene selv har blitt sosialisert gjennom skolesystemet, vil de allerede besitte «koden» for hvordan skole er og slik vektlegge kontinuitet og status quo. Lærerutdanning i et slikt perspektiv vil først og fremst rette fokus mot «hvordan», en horisontal diskurs hvor en tilegner seg et repertoar gjennom å ha tilgang til størst mulig del av reservoar. Et slikt perspektiv på lærerutdanning ble i sin tid sterkt vektlagt av Margaret Thatcher, hvor store deler av lærerutdanningen ble lagt til praksis.

Hensikt to ser på lærere først og fremst som teknikere som styres gjennom byråkratisk og administrativ kontroll. Lærerutdanningen i et slikt perspektiv vektlegger hvordan lærerne kan jobbe best mulig under gjeldende rammer og gi dem måter å gjennomføre eksisterende politikk mest effektivt på. Denne kunnskapen må også sies å være preget av en horisontal diskurs, eller forskningsbasering basert på vertikal diskurs med hierarkisk struktur, i og med at den søker å gi konkrete svar for praksis. Aktuell utdanningspolitikk fra både OECD og den rødgrønne regjeringen (jf. Haugen 2013) fremhever instrumentell kunnskap og en sterkere styring av læreres arbeid. Imidlertid må en spørre seg om denne kunnskapen er god nok til at man kan arbeide under ulike læreplaner og med å utvikle skolen. Engelsen (2012) hevder at den sterke læreplanlojaliteten i fagdidaktikk kan medføre mangel på generell læreplankunnskap som skal bidra til av analyse av ulike planverk i et endringsperspektiv.

Endringsperspektivet tas opp i den tredje hensikten, som vektlegger at skolen også må jobbe for utvikling. Det innebærer at lærere må innta en mer kritisk posisjon til både politikk og eksisterende praksis, og utøve autonomt, profesjonelt skjønn. Læreren må kunne legitimere eksisterende praksis, men samtidig arbeide for en bedre skole og et bedre samfunn. Om egen praksis og skolens praksis skal utvikles, hva skal den utvikles til? Det er her ulik perspektivtaking knyttet til en vertikal diskurs med horisontal struktur kommer inn, og som særlig er vektlagt i pedagogikkfaget. Lærerens analyse av de aktuelle utfordringene baseres på de ulike perspektivene, eller «brillene», og legger grunnlag for handlingsvalgene for praksis.

Et nyttig skille

Om analysene av forholdet mellom fagdidaktikk og pedagogikk ved NTNU også gjelder ved andre lærerutdanninger 8-13, mener vi det er behov for å bevare skillet mellom fagdidaktikk og pedagogikk, siden en integrering vil kunne innebære at en mister den ene eller andre formen for kunnskap. Også om vi følger Bernsteins logikk, vil det være viktig å bevare grensene mellom de ulike fagene, siden det nettopp er gjennom denne avstanden at de kan finne og uttrykke sin særegne «stemme» og innta ulike roller i lærerutdanningen. Vi vil argumentere for at integrasjon av ulike kunnskapsformer først og fremst må foregå inne i lærerstudentens hode, hvor de ulike kunnskapsbidrag fra praksis, fag, fagdidaktikk og pedagogikk til sammen skaper en helhet og sikrer kunnskapsgrunnlaget studenten trenger både på kort og lang sikt, og slik legger til rette for både kontinuitet og endring. Om integrasjon forstås som at fagdidaktikk og pedagogikk må bli mer like i sin kunnskapsorientering, er vi bekymret for at viktig kunnskap kan gå tapt. De ulike fagene må bevare sin autonome posisjon for å på best mulig måte sikre en bredde og helhet i lærerutdanningens kunnskapsgrunnlag.

Når det gjelder vektingen mellom elementene (fag, praksis, fagdidaktikk og pedagogikk) er det et politisk spørsmål som handler om hva slags læreridentiteter en vil utvikle. Dette henger samtidig sammen med hvordan politikerne ser for seg at en best mulig kan sikre kvalitet i skolen. Ligger det i sterkere styring og kontroll (slik dagens trend er), eller gjennom å utdanne lærere med en mer autonom posisjon og et handlingsrom som gir dem frihet til å bidra til å utvikle skolen?

 

Forfatteravatar

Cecilie Rønning Haugen

Cecilie Rønning Haugen er professor i pedagogikk og spesialpedagogikk ved NTNU. Haugens forskning er særlig orientert mot internasjonal og nasjonal utdanningspolitikk. spesielt settes fokus på politikk som utformes i OECD og hvordan denne møtes i Norge. Forskningen er hovedsakelig forankret i utdanningssosiologi og knyttet til spørsmål om likeverd i utdanning.

Forfatteravatar

Tine Arntzen Hestbek

Tine Arntzen Hestbek er førstelektor i pedagogikk ved Program for lærerutdanning, NTNU. Hestbek er tilknyttet de ulike lærerutdanningene og veilederopplæringen ved NTNU og har i flere år ledet utdanningsprogrammene ved instituttet. Hun har deltatt i Nasjonalt rammeplanutvalg for PPU og lektorutdanningen 8-13 initiert av kunnskapsdepartementet, og i Nasjonalt råd for lærerutdanning. Hennes forskning er i hovedsak knyttet til spørsmål om forholdet mellom politikk, teori og praksis i lærerutdanningen.

Litteraturhenvisninger

Bernstein, B. (2000). Pedagogy, Symbolic Control and Identity. Maryland: Rowman Littlefield Publishers, Inc.

Engelsen, B.U. (2012). Metodeorientering og læreplanlojalitet – fagdidaktikk i læreplaner for lærerutdanningen. Norsk pedagogisk tidsskrift 04/2012, s. 258–268.

Hansen, D.T. (2008). Values and purpose in teacher education. I: M. CochranSmith, S. Feiman-Nemser and D.J. McIntyre (Eds.). Handbook of research in teacher education. New York: Routledge, s. 10–26.

Hattie, J. (2009). Visible learning: a synthesis of over 800 meta-analyses relating to achievement. London: Routledge.

Haugen, C.R. og Hestbek, T.A. (2012a). Different Knowledge Forms in Teacher Education: Is Integration Possible? Paperpresentasjon NERA 2012. Artikkel ferdigstilles for publisering.

Haugen, C.R. og Hestbek, T.A. (2012b). Forskningsbasering av lærerutdanningen. Fortolkninger i pedagogikk og fagdidaktikk ved NTNU. I: F. Rønning, R. Diesen, H. Hoveid og I. Pareliussen (red.), FoU i praksis 2011, s. 191–200. Trondheim: Akademisk Forlag.

Haugen, C.R. og Hestbek, T.A. (2013a). Klasseledelsens kompleksitet. Læreren i spenningen mellom byråkrati og autonomi. I: Engvik, G., Hestbek, T.A., Hoel, T.L. og Postholm, M. (2013). Klasseledelse for elevenes læring.
Trondheim: Akademika.

Haugen, C. R. og Hestbek, T. A. (2013b). Tensions between knowledge discourses in Norwegian teacher education: what are the preconditions for integrating pedagogy and subject didactics? Artikkel under arbeid.

Haugen, C.R. (2013). Comparing the OECD´s and Norway´s Orientation to Equity in their Teacher Education Policies – Teacher Autonomy Under Attack? Upcoming volume of The Journal for Critical Education Policy Studies.

Hestbek, T.A. (2012). Rapport om forsøk med integrering av fagdidaktikk og pedagogikk ved Program for lærerutdanning, NTNU.

Lid, S. E. (2013). PPUs relevans for undervisning i skolen. En kartlegging av studenters og nyutdannede læreres oppfatninger. NOKUT

Foreslåtte artikler