Fagfellevurdert

Innhold i bildebeskrivelser: Normalspråklig variasjon hos voksne

For å kartlegge språk- og kommunikasjonsferdigheter hos personer med språkvansker på en best mulig måte trenger vi et bredt grunnlag av observasjoner. Både strukturerte, formelle tester og friere former for språkproduksjon som fortellinger og beskrivelser gir oss informasjon om språk- og kommunikasjonsvanskene hos den enkelte.

Innledning

Vi takker Eli Qvenild for bidrag i en tidlig fase av arbeidet vårt på dette området. Materialet vi presenterer, ble samlet inn i forbindelse med et postdoktorprosjekt ved Universitetet i Oslo (Lind, 2008–2012). Vi takker sentrale samarbeidspartnere i prosjektet: Eli Anne Eiesland, Kristian E. Kristoffersen, Inger Moen og Hanne Gram Simonsen. Arbeidet med denne artikkelen er delvis finansiert av Norges forskningsråd gjennom ordningen Sentre for fremragende forskning, prosjekt nummer 223265.

I en tidligere artikkel i Norsk tidsskrift for logopedi har vi gitt en innføring i et sett av verktøy for å analysere variasjon i ordvalg og setningsstrukturer i sammenhengende tale på en systematisk måte (Lind, Haaland-Johansen, Knoph & Røste, 2016).

Figur 1. «Kaketyveriet» (Goodglass & Kaplan, 1972)

I denne artikkelen skal vi fokusere på innholdet i den sammenhengende talen og hvordan det kan vurderes.

En vanlig måte å få fram sammenhengende tale på i logopedisk kartlegging er å be personen med en språkvanske om å beskrive hva som skjer på et gitt bilde, for eksempel en tegning. En velkjent tegning fra afasifeltet er «Kaketyveriet» («The Cookie Theft») fra Boston Diagnostic Aphasia Examination (Goodglass & Kaplan, 1972), se figur 1.

Denne tegningen er mye brukt i studier av personer med afasi, men den er også brukt i studier av personer med andre typer skader og sykdommer, for eksempel Alzheimers sykdom (Ahmed, Haigh, de Jager & Garrard, 2013; Fraser, Meltzer & Rudzicz, 2016), skade i høyre hemisfære (Marini, 2012) og Williams syndrom (Rossi, Sampaio, Gonçalves & Giacheti, 2011). Med utgangspunkt i en beskrivelse av hva som foregår på en slik tegning, kan vi undersøke både hva den som beskriver tegningen, formidler av innhold, og hvordan han eller hun uttrykker seg. I denne artikkelen fokuserer vi som sagt kun på innholdet i slike beskrivelser.

En analyse av formmessige valg (ordvalg og setningsstrukturer) i «Kaketyveri»-beskrivelser produsert av nevrologisk friske voksne med norsk som morsmål er under arbeid (Lind, Knoph, Røste, Haaland-Johansen og Jensen, u.a.).

Eksempler på norske afasistudier som har brukt «Kaketyveriet», er Eiesland og Lind (2012), Haaland-Johansen og Qvenild (2010), Knoph og Lind (2016), Lind, Kristoffersen, Moen og Simonsen (2009) og Lind, Moen og Simonsen (2007, 2008).

Metoder for å måle innhold

Å forsøke å måle innholdet i det noen sier, kan virke som en nokså umulig oppgave. Det er da også mer utfordrende å finne en metode for dette enn det er å finne metoder for å undersøke for eksempel ordvariasjon og setningsstrukturer. I mange typer muntlig språkproduksjon – for eksempel i samtaler – er det vanskelig å komme opp med målemetoder for innholdet som i tilstrekkelig grad er reliable og valide, av den enkle grunn at de aller fleste samtaler i høy grad «lever sitt eget liv» (Oelschlaeger & Thorne, 1999). Det er nettopp samtalens natur at den blir til i et samspill mellom to eller flere som snakker sammen, og det er vanligvis ikke forhåndsbestemt hva den enkelte skal si, eller hva samtalen skal dreie seg om.

I andre typer muntlig språkproduksjon kan det være noe enklere å måle innholdet som blir formidlet. Det gjelder blant annet i slike fortellinger og beskrivelser der vi kan ha sterke forventninger om hvilke innholdselementer eller -enheter som bør være med. Et eksempel på dette er gjenfortelling av eventyr der helt bestemte innholdselementer må være med i en gitt rekkefølge hvis eventyret skal være riktig fortalt. Andre eksempler er gjenfortelling av en historie man har hørt, lest eller sett på film, og beskrivelser av handlingsmettede bildesekvenser og enkeltbilder, som «Kaketyveriet».

Ulike metoder for å måle innholdet i det som sies, er lansert i forskningslitteraturen. En metode går for eksempel ut på å telle antall informasjonsgivende ord (såkalte Correct Information Units, CIU).

Hvilke ord som er informasjonsgivende, må vurderes i forhold til konteksten. For å regnes som et informasjonsgivende ord må ordet først og fremst være relevant og bidra med ny informasjon i den sammenhengen det sies i (Nicholas & Brookshire, 1993).

Man kan få et relativt mål på informasjonsmengden i det som sies ved å regne ut enten informasjonstettheten, det vil si hvor mange prosent av det totale antallet ord en person sier, som er informasjonsgivende, eller informasjonsfrekvensen, altså hvor mange informasjonsgivende ord vedkommende sier per minutt (Nicholas & Brookshire, 1993; Yorkston & Beukelman, 1980).

Et slikt mål på informasjonstetthet ble for eksempel brukt av Knoph, Lind og Simonsen (2015) i deres studie av hvordan et logopedisk tiltak på setningsnivå kan gi gevinst også i sammenhengende tale.

En annen metode for å måle innholdet i det som sies, går ut på å beregne hvor stor andel av ytringene som kan klassifiseres som informasjonsgivende – igjen sett i forhold til konteksten. Her teller man altså ikke enkeltord, men ytringer. Alle ytringer som er tolkbare, regnes som informasjonsgivende med to unntak: ytringer som kun består av interjeksjoner (ja, nei, uff, søren osv.), og metakommunikative ytringer, altså ytringer der den som snakker, refererer til situasjonen eller sin egen taleproduksjon ( f. eks. Hva er dette?, Det er vanskelig, Jeg vet ikke hva det heter).

I kombinasjon med en kvalitativ analyse ble denne metoden brukt av Kirmess og Lind (2011) i en studie av hvordan et logopedisk tiltak på ordnivå kan gi gevinst i sammenhengende tale.

Kvalitative analyser av innholdet – av og til i form av subjektive graderinger på en skala – er en tredje metode for å vurdere innholdet i det som sies, som i norsk sammenheng trolig er mest kjent fra Norsk grunntest for afasi (NGA) (Reinvang & Engvik, 1980). I NGA kartlegges «kommunikasjonsverdien av pasientens spontane tale» (Reinvang & Engvik, 1980: 43) ved hjelp av en graderingsskala som, i alle fall indirekte, forteller noe om hvor sammenhengende, innholdsmessig fokusert og selvstendig personen med afasi uttrykker seg. Denne kartleggingsmetoden med bruk av en subjektiv og skjønnsmessig graderingsskala er videreført i Haukeland afasi-screeningtest (HAST) (Sandmo, Stoller & Haukeland, 2010).

Den siste metoden vi skal si noe om, tar utgangspunkt i det vi var inne på ovenfor, nemlig at for visse typer språkproduksjon (som gjenfortelling av eventyr eller beskrivelser av bilder, tegneserier og filmer) kan vi ha klare forventninger om hvilke innholdselementer som bør være med for at vi skal regne fortellingen eller beskrivelsen som fullstendig. Når rammene for fortellingen eller beskrivelsen er nokså klare, kan man komme fram til et sett av innholdsenheter som til sammen dekker hovedmomentene i fortellingen eller beskrivelsen.

Man bruker typisk fortellinger og beskrivelser produsert av personer uten noen form for språk- eller kommunikasjonsvanske for å etablere et sett av innholdsenheter for et bestemt bilde, en tegneserie eller lignende. Og når settet av innholdsenheter er etablert, kan det brukes som grunnlag for å analysere hvor fullstendig og nøyaktig innholdet blir gjengitt i tilsvarende fortellinger og beskrivelser produsert av personer med en språkvanske, for eksempel afasi.

Et eksempel på en studie som har etablert et slikt sett av innholdsenheter for så å bruke det i analyser av språkproduksjonen hos personer med afasi, er Korpijaakko- Huuhka (1995). Med utgangspunkt i 45 normalspråklige beskrivelser av en tegneserie kalt «Fugleskremselet» («The scarecrow») kom hun fram til et sett med seks innholdsenheter som var til stede i beskrivelsene hos minst 80 % av deltakerne. Disse innholdsenhetene er brukt i studier av personer med afasi med så vel finsk som norsk språkbakgrunn (Korpijaakko-Huuhka, 1995, 2008; Korpijaakko-Huuhka & Lind, 2012).

Nicholas og Brookshire (1995) har etablert slike sett av innholdsenheter for flere typer sammenhengende tale, blant annet for beskrivelser av «Kaketyveriet», ved hjelp av beskrivelser fra 20 nevrologisk friske personer. Disse beskrivelsene ble analysert av ti logopeder som hadde fått instrukser om hvordan de skulle identifisere innholdsenheter.

For å komme med på listen over de mest sentrale innholdsenhetene var det tilstrekkelig at en enhet var til stede i beskrivelsene hos minst 70 % av deltakerne og ble identifisert av minst 70 % av logopedene. Ved hjelp av denne metoden etablerte Nicholas og Brookshire sju innholdsenheter for «Kaketyveriet», og det er disse innholdsenhetene vi bruker i den analysen vi presenterer i denne artikkelen. En nærmere beskrivelse av innholdsenhetene finnes i metodedelen nedenfor.

Nicholas og Brookshires sett av innholdsenheter er også brukt i andre studier, blant annet i en omfattende britisk studie av innhold og sammenheng i «Kaketyveri»-beskrivelser hos 221 normalspråklige voksne med engelsk som morsmål (Mackenzie, Brady, Norrie & Poedjianto, 2007). Et funn i denne studien er at utdanningsnivået til deltakerne påvirket måten de formidlet innholdet på. Deltakerne med lavest utdanning (kun fullført grunnskole) beskrev i mindre grad innholdsenhetene på en fullstendig og nøyaktig måte enn deltakerne med utdanning utover grunnskolenivået (Mackenzie et al., 2007:349). Vi sammenligner våre resultater med funnene i denne britiske studien.

De ulike metodene vi har skissert, har forskjellige fordeler og ulemper. En utfordring er at ikke alle metodene har like god reliabilitet og ikke egner seg like godt for alle typer sammenhengende tale. Metoden med å telle informasjonsgivende ord (CIU) har for eksempel ikke vist seg å være like reliabel i alle studier. Oelschlaeger og Thorne (1999) brukte denne metoden i analyse av sammenhengende tale elisitert gjennom fri samtale hos en person med afasi, og de fikk så lavt samsvar mellom de ulike koderne (interrater-reliabilitet) (63 %) at de konkluderte med at metoden ikke var reliabel for den type tale.

Knoph, Lind og Simonsen (2015) brukte imidlertid den samme metoden på mer semi-spontan taleproduksjon (intervjusvar) hos en person med afasi og fant en akseptabel interrater-reliabilitet på over 80 %. For subjektive graderingsskalaer mangler det ofte opplysninger om reliabilitet, slik tilfellet er for eksempel med denne delen av NGA (Reinvang & Engvik, 1980: 31). Når det gjelder metoden med forhåndsdefinerte innholdsenheter, som egner seg for den typen tale der vi kan ha klare og felles forventninger om hvilke momenter som bør være med, har flere studier funnet en interrater-reliabilitet på over 80 % (Mackenzie et al., 2007; Nicholas & Brookshire, 1995).

Mål og forventninger

I denne artikkelen gir vi en norsk retningslinje for å analysere innholdet i beskrivelser av «Kaketyveriet», basert på Nicholas og Brookshire (1995) og Mackenzie og kollegaer (2007). Deretter presenterer vi resultatene fra en studie der vi undersøker innholdet i «Kaketyveri»-beskrivelser samlet inn fra 60 norsktalende, voksne kvinner og menn som ikke har noen språkvanske.

Disse resultatene skal ikke forstås som normer i streng forstand, men heller som en referanseramme som sier noe om den normalspråklige variasjonsbredden. Selv om det i logopedisk praksis ofte er vel så relevant å sammenligne den personen vi arbeider med, med seg selv, er det uten tvil nyttig å vite noe om hva som er vanlig og uvanlig blant en større gruppe normalspråklige personer.

Basert på tidligere forskning presentert ovenfor, vil vi for det første vente at ikke alle innholdsenhetene nødvendigvis er til stede i beskrivelsene til alle deltakerne, og for det andre at utdanningsnivået til deltakerne vil påvirke hvordan innholdsenhetene presenteres i beskrivelsene.

Metode

Utvalg

Dataene i denne artikkelen er hentet fra et materiale bestående av «Kaketyveri»-beskrivelser produsert av 60 voksne personer som, basert på egenrapportering, ikke hadde språk- eller talevansker. Alle deltakerne hadde norsk som morsmål.

Materialet ble samlet inn i forbindelse med et postdoktorprosjekt ved Universitetet i Oslo (2008– 2012). Prosjektet dreide seg om sammenhengende tale hos personer med og uten afasi, og deltakerne ble rekruttert gjennom prosjektmedarbeidernes nettverk (kollegaer, studenter, familie, venner) og på eldresentre i Oslo.

Alle deltakerne ble informert om prosjektet muntlig og skriftlig, og de undertegnet et samtykkeskjema. Studien ble meldt til personvernombudet ved Norsk senter for forskningsdata (NSD) (tidligere Norsk samfunns- vitenskapelig datatjeneste).

De 60 deltakerne er delt inn i dikotome grupper basert på kjønn, alder og utdanning. Utvalget består altså av:

• 30 kvinner og 30 menn
• 30 yngre personer (gjennomsnittsalder: 25,8 (sd = 4,7), spredning: 18–37 år) og 30 eldre personer (gjennomsnittsalder: 72,5 (sd = 10,2), spredning: 59–95 år)
• 30 personer med høyere utdanning (minst tre år på universitet eller høyskole) og 30 personer med lavere (ikke-akademisk) utdanning

Utvalget er balansert over alle de tre variablene, det vil si at antallet personer i hver undergruppe er nesten likt. En oversikt over antallet deltakere i hver undergruppe finnes i tabell 1.

  Yngre Eldre
Kvinner Menn Sum Kvinner Menn  Sum
Lav utdanning 8 7 15 7 8 15
Høy utdanning 7 8 15 8 7 15  
Sum 15 15 30 15 15 30

Det er, som tabell 1 viser, forholdsvis få personer i hver undergruppe. Hovedvekten i framstillingen videre blir derfor på utvalget som helhet (n=60), men vi går også noe inn på hvordan hver av variablene kjønn, alder og utdanning påvirker innholdsenhetene.

Innsamling og transkripsjon

Oppgaven for deltakerne var å beskrive hva som foregår på strektegningen «Kaketyveriet». Instruksen var som følger: «Nå får du se et bilde, en tegning. Kan du fortelle meg hva som skjer på dette bildet? Se godt på hele bildet, og fortell meg hva som foregår der. Lat som om du forteller til en som ikke kan se bildet (for eksempel på telefonen).»

Den som samlet inn materialet (testlederen/intervjueren), satt imidlertid sammen med deltakeren, og begge kunne se tegningen. Testlederen var instruert om at det primært var deltakeren som skulle føre ordet, uten for mye inngripen, men testlederen ble bedt om å stille oppfølgingsspørsmål av typen «Er det noe mer du vil si om dette bildet?» når deltakeren indikerte at han/hun var ferdig, eller hvis talestrømmen stoppet opp i lengre tid (mer enn fem sekunder).

Det var ingen tidsbegrensning på hvor lenge deltakerne kunne snakke om tegningen, og innsamlingsmetoden resulterte alt overveiende i monologiske beskrivelser av varierende lengde.

I gjennomsnitt besto hver beskrivelse av 174 ord, men variasjonen var stor (sd = 86, min. = 35, maks. = 449).

Det ble gjort lydopptak av beskrivelsene, og opptakene ble transkribert ortografisk. Alle ord, inkludert gjentakelser og avbrutte ord, ble transkribert slik de ble ytret, og ingen ord eller orddeler ble føyd til for å skape en fullstendig struktur (se Lind et al. (2016) for en nærmere beskrivelse av ortografisk transkripsjon).

Kodingskriterier

Nicholas og Brookshire (1995) identifiserte som nevnt sju innholdsenheter i «Kaketyveriet» som gikk igjen i deltakernes beskrivelser av tegningen i deres studie. Disse sju enhetene ble brukt i studien til Mackenzie og kollegaer (2007), og vår oversettelse av enhetene baserer seg på denne siste, britiske studien:

1) KVINNEN VASKER OPP
2) OVERSVØMMELSE I VASKEN
3) GUTT PÅ STOL
4) BARNA STJELER KJEKS
5) JENTA STREKKER SEG FOR Å FÅ KJEKS
6) STOLEN FALLER
7) KVINNEN LEGGER IKKE MERKE TIL DET SOM SKJER

Hver av de sju innholdsenhetene kategoriseres etter om innholdet formidles i det hele tatt, og hvor fullstendig og nøyaktig det eventuelt formidles (Nicholas & Brookshire, 1995). De fire kodingsmulighetene er:

a) komplett og presist, som innebærer at all den essensielle informasjonen i innholdsenheten er fullstendig og nøyaktig presentert
b) presist, men ikke komplett, som vil si at deler av informasjonen er nøyaktig presentert, mens andre deler mangler
c) upresist, som vil si at en eller flere deler av den essensielle informasjonen ikke er nøyaktig presentert
d) fraværende, som betyr at det ikke er gjort noe forsøk på å presentere innholdsenheten

Innholdsenhetene blir ikke alltid formidlet i samme rekkefølge, men det spiller ingen rolle for kodingen. Når man analyserer innholdet i «Kaketyveri»-beskrivelser, ser man hele beskrivelsen under ett. For eksempel kan en innholdsenhet bli delvis presentert tidlig i beskrivelsen og så utdypet seinere.

Tolkningen av en innholdsenhet kan også avhenge av tidligere gitt informasjon, og det tar man hensyn til i kodingen. Man koder med andre ord etter «beste formidling» av hver innholdsenhet for beskrivelsen under ett.

Koding av innhold innebærer nødvendigvis en viss grad av subjektiv, skjønnsmessig vurdering, men for å sikre et så godt som mulig samsvar mellom vurderingene fra ulike personer har vi utviklet et sett med kriterier på norsk for hvordan innholdsenhetene skal kodes. Kriteriene baserer seg på Nicholas og Brookshire (1995), men den norske ordlyden er resultatet av utprøving og drøfting av ulike løsninger mellom de fire første artikkelforfatterne.

I tabell 2 gjengir vi kodingskriteriene i sin helhet fordi vi håper de kan være til nytte for lesere som ønsker å bruke metoden som et klinisk verktøy. Beskrivelsen av kriteriene er ment som en veiledning, ikke som et sett med absolutte regler. Kategorien fraværende er utelatt i tabellen, siden den alltid innebærer at det ikke er gjort noe forsøk på å presentere innholdsenheten.

Tabell 2. Kodingskategorier for "Kaketyveriet"

Innholdsenhet Koplett og presist Presist, men ikke komplett Upresist
KVINNEN VASKER OPP Det må komme fram hvem som gjør noe (mor, dame, kvinne, Eva), og hvilken handling som utføres (vaske opp, tørke opp, vaske/tørke kopper/tallerkener/fat, ta oppvasken). Det må komme fram hvem som gjør noe (mor, dame, kvinne, Eva), og det må komme fram at det foregår noe, men handlingen er ikke fullstendig presentert (vaske, tørke, stå ved vasken, stå og gjøre det rent og pent), eventuelt mangler verbalet (dame tallerken). Det kommer fram at det er denne innholdsenheten som blir omtalt, men det er enten upresist hvem som utfører handlingen, hva handlingen er, eller begge deler (hun vasker klær, mor teller kopper).
OVERSVØMMELSE I VASKEN Det må komme fram at det renner unormalt mye vann fra vasken ved at selve hendelsen beskrives, eller ved at konsekvenser av hendelsen beskrives (vannet/det renner over/ flyter over, vannet flyter i vasken, oversvømmelse, oversvømme, det renner så damen blir våt på beina). Det må komme fram at det foregår noe med vannet, men hva dette er, er ikke fullstendig presentert (vannet/det renner, vann på gulvet, problem med vannet). Hendelsen beskrives på en vag eller feilaktig måte (der går det over, vannet sklir/hopper/detter, vannet renner på taket).
GUTT PÅ STOL Det må komme fram hvem som gjør noe (gutten, Per, han), hvilken hendelse det dreier seg om (stå/klatre/befinne seg på), og hva gutten klatrer/står på (en krakk/taburett/stol). Ett eller to av elementene i hendelsen (gutten, selve handlingen/hendelsen, stolen) mangler eller er presentert med et begrep som ikke er dekkende (barna klatrer på en stol, gutten bruker en krakk, han klatrer). Hendelsen beskrives på en vag eller feilaktig måte (gutten står på et bord, de står på en greie som kan falle).
BARNA STJELER KJEKS Det må komme fram hvem som gjør noe (gutten, barna), og hvilken handling som utføres (finner seg noen kaker, forsyner seg i kakeboksen, prøver å ta kaker, henter kjeks, får tatt kaker, stjeler kaker). Den som beskriver tegningen, trenger altså ikke tolke motivet for handlingen som  «å stjele» for at denne innholdsenheten skal regnes som komplett og presist presentert. Ett eller to av elementene i hendelsen (barna, selve handlingen/hendelsen og målet (kaker/kjeks/kakeboksen)) mangler eller er presentert med et for generelt begrep (noen stjeler kaker, barna stjeler fra skapet, barna tar sånn oppi der). Hendelsen beskrives på en vag eller feilaktig måte (de spiser kaker, de får kaker, barna er uskikkelige).
JENTA STREKKER SEG FOR Å FÅ KJEKS Denne innholdsenheten kan oppfattes på to måter: enten med jenta som den aktive parten eller med jenta som mottaker. Begge tolkningene er akseptable. Det må være helt klart at det er jenta og ikke moren/kvinnen som inngår i hendelsen. Eksempler på komplette og presise ytringer ville være: jenta strekker en hånd opp for å få/ta imot kake/kjeks, gutten gir jenta ei kake, jenta får kake av gutten. Ett eller flere av de essensielle elementene (jenta/strekke seg/ motta/kake) mangler eller er presentert med et for generelt begrep. Eksempler på presise, men ikke komplette ytringer ville være: han gir bort kaker (jenta nevnes ikke), hun tenker på kaker, jenta ber om å få kake. Det kommer fram at noen gjør noe, men det er uklart eller feil framstilt enten hvem som utfører handlingen, eller hva handlingen er (dama strekker seg etter kake).
STOLEN FALLER Både hendelsen (velte, falle, er i ferd med å falle) og det objektet som er involvert (krakken, stolen) må komme fram i ytringen. Selve hendelsen eller det som velter (krakken/stolen) mangler eller er presentert med et for generelt begrep. Eksempler på presise, men ikke komplette ytringer ville være: han kommer til å dette ned (fokus på gutten og ikke krakken), krakken er vinglete (sier ikke at den nødvendigvis faller). Det kommer fram at det er denne innholdsenheten som blir omtalt, men det er uklart eller feil framstilt enten hva det skjer noe med, eller hva handlingen er (bordet velter, krakken står på gulvet, det er rart at han ikke detter ned).
KVINNEN LEGGER IKKE MERKE TIL DET SOM SKJER Denne innholdsenheten kan tolkes på tre måter: a) kvinnen legger ikke merke til vannet, b) hun legger ikke merke til barna eller c) hun legger ikke merke til barna og vannet. Alle tolkningene er akseptable. Det må komme fram at denne innholdsenheten gjelder kvinnen og en mental tilstand hos henne (manglende oppmerksomhet) (følger ikke med, legger ikke merke til, er distré/tenker på noe annet og ser ikke hva som foregår). Eksempler på presise, men ikke komplette ytringer ville være: hun står og kikker rett framfor seg selv om vannet renner, det foregår noe bak ryggen hennes. Eksempler på upresise ytringer ville være: hun står og kikker rett framfor seg og tørker opp, hun har ikke kontroll på det hun driver med.

 

Analyse

For denne artikkelen ble de 60 transkripsjonene som utgjør materialet, kodet av de tre logopedene i forfattergruppa (en av dem kodet ca. halvparten av materialet, mens de to andre kodet ca. en fjerdedel hver).

Etter kodingen ble materialet analysert kvantitativt, med både deskriptive og deduktive metoder. Til alle analysene brukte vi statistikkprogrammet R (R Core Team, 2016). Den deskriptive analysen besto av en opptelling av responsene fra de 60 deltakerne, brutt ned på de enkelte kodingskategoriene for hver innholdsenhet.

Deretter analyserte vi materialet ved å regne ut en totalskår for alle innholdsenhetene samlet i hver bildebeskrivelse. En slik totalskår kom vi fram til ved å gi hvert kodingsalternativ en verdi fra 0 (fraværende) til 3 (komplett og presist). Med sju innholdsenheter blir maksimumsskåren da 21 og minimumsskåren 0.

Når det gjelder de deduktive metodene, brukte vi to ulike innfallsvinkler. Først analyserte vi hver enkelt innholdsenhet med tanke på om antall komplette og presise beskrivelser er avhengig av deltakernes kjønn, alder og utdanningsnivå.

Til dette brukte vi Fishers eksakte test på 2x2-krysstabeller for antall komplette og presise beskrivelser av enheten mot antall omtaler som ikke inneholdt en komplett og presis beskrivelse, for de tre faktorene hver for seg. Siden dette medførte 7x3 separate tester, benyttet vi Šidáks korrigering av alfanivå for multiple sammenligninger.

Deretter analyserte vi materialet ved å regne ut en totalskår for alle innholdsenhetene samlet i hver bildebeskrivelse. En slik totalskår kom vi fram til ved å gi hvert kodingsalternativ en verdi fra 0 (fraværende) til 3 (komplett og presist). Med sju innholdsenheter blir maksimumsskåren da 21 og minimumsskåren 0.

En slik måte å summere resultatene på kan være relevant for praktikere. Slik kan man for eksempel enkelt kommunisere en persons prestasjon eller endring i prestasjon i en rapport eller en samtale med kollegaer.

Summering av denne type skala-verdier forutsetter imidlertid at man oppfatter avstandene mellom de ulike kodingsalternativene som likeverdige. Det vil for eksempel innebære at man mener at tre enheter som er presise, men ikke komplette (verdi 2 + 2 + 2), er like «bra» eller like mye verdt som to enheter som er komplette og presise og én som er fraværende (verdi 3 + 3 + 0).

Det er ikke nødvendigvis sånn vi tenker om slike trinnvise kodingsalternativer, og summene må derfor tolkes med en viss forsiktighet. For å undersøke om totalskåren ble påvirket av de tre faktorene (kjønn, alder og utdanningsnivå), brukte vi også en statistisk analyse.

Vi brukte anova-analyse med trinnvis reduksjon fra en maksimal modell begrenset til to interaksjonsnivåer. Imidlertid er distribusjonene i materialet skjeve og åpenbart ikke normalfordelte, og dermed er ikke premissene for anova oppfylt. Vi brukte gvlma (Peña & Slate, 2014) for å vurdere premissene, og gvlma rapporterte skjevhet med p-verdier mellom 0,005 og 0,05 for alle modellene i reduksjonsprosessen. Ettersom utvalget er balansert over de tre faktorene og delutvalgene dermed er så godt som like store, skjevheten er moderat og generelt likeformet i delutvalgene, og delutvalgene er ganske store (n=15, n=30), mener vi likevel at resultatene fra anova-modelleringen er troverdige. Den minimale adekvate modellen ble dessuten bekreftet av en (ikke-parametrisk) Wilcoxon rangsum-test. Vi brukte også anova-analyse på et redusert utvalg av fem innholdsmomenter (se figur 2 og beskrivelsen av denne i resultatdelen). I dette tilfellet er resultatet av anova-modelleringen mer tvilsomt, selv om også dette ble bekreftet av en Wilcoxon rangsum-test.

Reliabilitet i koding av innholdsenheter

Vi har prøvd ut kodingskriteriene som er presentert i tabell 2, og undersøkt hvor like kodingene av et utvalg «Kaketyveri»-beskrivelser ble. To erfarne afasilogopeder, en fra forfattergruppa (logoped 1) og en som ikke hadde vært med på arbeidet med å utforme kodingskriteriene (logoped 2), fikk de samme tolv transkripsjonene av «Kaketyveri»-beskrivelser. Dette utgjorde 20 % av det innsamlede materialet.

Hver av beskrivelsene ble kodet to ganger med minst tre måneders mellomrom (vår og høst). Vi sammenligner både de to logopedene med hverandre (interrater-reliabilitet) og hver av dem med seg selv ( intrarater-reliabilitet), og vi rapporterer graden av samsvar for hver enkelt innholdsenhet. Vi regner ut graden av samsvar på en streng måte, som enten fullt samsvar i kodingen eller ikke samsvar. Graden av samsvar mellom de to logopedene rapporterer vi for hver av gangene de kodet tekstene, og intrarater-reliabiliteten rapporterer vi for de to logopedene hver for seg (tabell 3).

Som nevnt innebærer innholdskoding en viss grad av subjektivt skjønn, så et fullstendig samsvar mellom kodingene venter vi ikke. I samsvar med Mackenzie og kollegaer (2007:346) regner vi over 80 % enighet som akseptabelt, og som tabell 3 viser, er samsvaret i de aller fleste tilfellene på over 80 %.

Resultater

Nedenfor presenterer vi resultatene fra den norske datainnsamlingen i lys av de ulike individfaktorene. For en fullstendig oversikt over fordelingen av responser fra de 60 deltakerne, brutt ned på de enkelte kodingskategoriene for hver innholdsenhet, se tabell 4.

Vi ser at ingen av de sju innholdsenhetene er beskrevet på en komplett og presis måte av alle deltakerne, men to av enhetene har et overveldende flertall (95 %) beskrevet komplett og presist, nemlig KVINNEN VASKER OPP og OVERSVØMMELSE I VASKEN. Det er også to andre innholdsenheter (BARNA STJELER KJEKS og STOLEN FALLER) som er beskrevet komplett og presist av minst tre fjerdedeler av deltakerne. stolen faller er imidlertid helt utelatt av ganske mange deltakere (16,6 %) også.

Enheten GUTT PÅ STOL er beskrevet komplett og presist av en stor andel av deltakerne (>70 %), men det er også en del (10 %) som helt har utelatt den. De to enhetene som er utelatt av flest, er JENTA STREKKER SEG FOR Å FÅ KJEKS, som nesten halvparten av deltakerne har utelatt, og KVINNEN LEGGER IKKE MERKE TIL DET SOM SKJER, som ble utelatt av over en fjerdedel av deltakerne.

Tabell 3. Interrater-reliabilitet, samsvar i prosent

  Interrater Intrarater
Innholdsenhet Vår Høst Logoped 1 Logoped 2
KVINNEN VASKER OPP        
OVERSVØMMELSE I VASKEN        
GUTT PÅ STOL        
BARNA STJELER KJEKS        
JENTA STREKKER SEG FOR Å FÅ KJEKS        
STOLEN FALLER        
KVINNEN LEGGER IKKE MERKE TIL DET SOM SKJER        

Tabell 4. Fordeling av responser i de ulike kodingskategoriene for de enkelte innholdsenhetene (antall og prosent)

Innholdsenhet Komplett og presist Presist, men ikke komplett Upresist Fraværende
KVINNEN VASKER OPP 57 95 % 3 5 % 0 0 % 0 0 %
OVERSVØMMELSE I VASKEN 57 95 % 1 1,7 % 2 3,3 % 0 0 %
GUTT PÅ STOL 43 71,7 % 9 15 % 2 3,3 % 6 10 %
BARNA STJELER KJEKS 52 86,7% 3 5 % 5 8,3 % 0 0 %
JENTA STREKKER SEG FOR Å FÅ KJEKS 23 38,3 % 3 5 % 6 10 % 28 46,7 %
STOLEN FALLER 45 75 % 1 1,7 % 4 6,7 % 10 16,6 %
KVINNEN LEGGER IKKE MERKE TIL DET SOM SKJER 33 55 % 4 6,7 % 6 10 % 17 28,3 %


Figur 2. Totalskåren for hver av deltakerne med hhv. sju og fem innholdsenheter (rød = lav utdanning, grønn = høy utdanning)

Når vi ser responsene i lys av individfaktorene kjønn, alder og utdanning, finner vi ikke så mange sammenhenger. For tre av innholdsenhetene er det forskjeller på mer enn 5 i antall komplette og presise beskrivelser, men bare én av disse forskjellene er signifikant. Betydelig og signifikant flere med høy utdanning (n=19) enn med lav utdanning (n=4) har JENTA STREKKER SEG FOR Å FÅ KJEKS med på en komplett og presis måte.

Fishers eksakte test med Šidák-korrigering (N ≈ 60, α(k=21) ≈ 0,0024) gir p ≈ 0,00014, OR ≈ 10,7.

Dessuten er det for KVINNEN LEGGER IKKE MERKE TIL DET SOM SKJER slik at det er flere kvinner enn menn (20 mot 13), flere eldre enn yngre (20 mot 13) og flere høyt enn lavt utdannede (20 mot 12) som har med dette på en komplett og presis måte. Det er også flere høyt utdannede enn lavt utdannede (26 mot 17) som har enheten GUTT PÅ STOL med på en komplett og presis måte. Forskjellene for disse to sistnevnte enhetene er imidlertid ikke signifikante.

Vi har også regnet ut en totalskår for innholdsenhetene i en bildebeskrivelse. Med sju enheter er maksimumskåren som nevnt ovenfor 21. Diagrammet til venstre i figur 2 viser totalskåren for hver av deltakerne med sju innholdsenheter. Siden to av enhetene (JENTA STREKKER SEG FOR Å FÅ KJEKS og KVINNEN LEGGER IKKE MERKE TIL DET SOM SKJER) er utelatt eller upresist gjengitt av svært mange av deltakerne (jf. tabell 4), har vi også sett på hva som skjer med fordelingen av skårer hvis vi fjerner disse to ( jf. diagrammet til høyre i figur 2). Vi står da igjen med fem innholdsenheter, som gir en maksimumskår på 15.

Diagrammene i figur 2 viser at det er betydelig spredning i verdiene. Med sju innholdsenheter er det 14 deltakere (ca. 25 %) som har full skår, mens det med fem enheter er 32 stykker (ca. 50 %) som har full skår. Det er med andre ord helt vanlig ikke å ha full skår. Minimumsskåren er 8 i begge tilfeller. Denne skåren er ikke en ekstremverdi, og verdiene følger en jevn kurve oppover fra minimum til maksimum.

Diagrammene viser også at det er en vesentlig sammenheng mellom utdanning og totalskåren, og den er statistisk signifikant. Sammenhengen er også sterkere når vi regner med sju innholdsenheter enn når vi regner med fem. Det er altså vanligere for høyt utdannede enn for lavt utdannede å ha full skår med sju enheter, mens fordelingen er jevnere for full skår med fem enheter.

Anova med trinnvis reduksjon for alle de sju innholdsenhetene gir signifikant effekt kun av utdanningsnivå (N = 60, F ≈ 14,4, p < 0,001). Resultatet bekreftes av Wilcoxons rangsum-test (N = 60, W = 147, p < 0,001, d ≈ 1,00). På de fem innholdsenhetene med generelt høyest skår, er effekten av utdanningsnivå mindre klar (N = 60, F ≈ 5,4, p ≈ 0,02), men også bekreftet av Wilcoxons rangsum-test (N = 60, W = 242, p < 0,001, d ≈ 0,61).

Oppsummering og diskusjon

For analysen av innholdsenhetene i beskrivelsene av «Kaketyveriet» kan vi oppsummert si at:

• Enheten KVINNEN VASKER OPP er åpenbar; alle deltakerne har den med enten komplett og presist eller presist, men ikke komplett.
• Også enhetene OVERSVØMMELSE I VASKEN og BARNA STJELER KJEKS er det vanlig å ha med. Ingen av de 60 deltakerne har utelatt disse enhetene.
• De fleste har med enhetene GUTT PÅ STOL og STOLEN FALLER, men det er heller ikke uvanlig at disse er utelatte eller upresise.
• Det er normalt å ha mangler ved enhetene JENTA STREKKER SEG FOR Å FÅ KJEKS og KVINNEN LEGGER IKKE MERKE TIL DET SOM SKJER, altså at de er utelatt eller upresist framstilt.
• Det er relativt vanlig med noen mangler i beskrivelsen; bare ca. en fjerdedel av deltakerne har full skår i betydningen at alle de sju enhetene er med på en komplett og presis måte.
• Det er en tendens til at utdanning påvirker hvor mange enheter som er med, og hvor komplett og presist de er framstilt, men utdanning alene kan ikke brukes for å forutsi resultatet. Vi kan selvfølgelig heller ikke ut fra dette si at utdanningen i seg selv nødvendigvis er årsaken til denne effekten.
• Vi finner ingen klare sammenhenger mellom henholdsvis kjønn og alder og presentasjonen av innholdsenhetene i vårt materiale.

Resultatene våre er delvis, men ikke helt, overlappende med resultatene fra Mackenzie og kollegaer (2007). Vi skal her se våre resultater opp mot deres resultater, men helt fra starten må vi påpeke at det er viktige forskjeller mellom studiene – først og fremst når det gjelder antallet deltakere – som vanskeliggjør en direkte sammenligning.

Vi må også ta høyde for den naturlige variasjonen i skåring i begge studiene, der 20 % uoverensstemmelse er helt akseptabelt (jf. ovenfor om inter- og intrarater-reliabilitet). Verken i den norske eller i den britiske studien var det noen innholdsenheter som ble beskrevet på en komplett og presis måte av alle. De fire innholdsenhetene som ble beskrevet på en komplett og presis måte av minst 75 % av deltakerne i vår studie, ble beskrevet på samme måte av minst 75 % av deltakerne i den britiske studien. Den enheten som skiller seg mest ut når vi sammenligner disse studiene, er JENTA STREKKER SEG FOR Å FÅ KJEKS.

I den britiske studien er denne komplett og presist beskrevet av 74,2 % av deltakerne, mens den er utelatt av 17,7 % (Mackenzie et al., 2007:347). De tilsvarende tallene fra vår studie er 38,3 % (komplett og presist) og 46,7 % (utelatt). Det er altså mye vanligere for de norske deltakerne å utelate denne enheten.

På den andre siden er det noe mer vanlig i vårt materiale å ha med enheten KVINNEN LEGGER IKKE MERKE TIL DET SOM SKJER på en komplett og presis måte – 55 % i vår studie mot 34,4 % i den britiske studien, der denne enheten er utelatt av godt over halvparten av deltakerne.

I den norske studien er disse to innholdsenhetene (JENTA STREKKER SEG FOR Å FÅ KJEKS og KVINNEN LEGGER IKKE MERKE TIL DET SOM SKJER) de «vanskeligste» i den forstand at det er disse som minst ofte er representert på en komplett og presis måte og oftest helt utelatt. Den sistnevnte enheten er også blant de vanskeligste i den britiske studien.

Vi kan bare spekulere på hvorfor det er akkurat disse to enhetene de norske deltakerne i størst grad utelater. Det er mulig det kan ha å gjøre med hvordan tegningen som helhet og de enkelte elementene i den oppfattes og konseptualiseres av deltakerne. For eksempel er det kanskje slik at mange ikke oppfatter enheten JENTA STREKKER SEG FOR Å FÅ KJEKS som en selvstendig enhet, men i stedet oppfatter jentas tilstedeværelse og handling som en del av enheten BARNA STJELER KJEKS. Dermed blir det unødvendig å si noe eksplisitt om jenta.

Likeledes kan det hende at mange utelater enheten KVINNEN LEGGER IKKE MERKE TIL DET SOM SKJER hvis de først og fremst fokuserer på det som skjer eller foregår på bildet ( jf. instruksen), siden denne enheten i første rekke fokuserer på en tilstand i motsetning til en konkret handling. Måten vi oppfatter situasjoner på, og måten vi konseptualiserer blant annet hendelser og handlinger på, varierer etter hvilket språk vi bruker (jf. f. eks. Bylund, 2011), og det er derfor ikke så rart om ulike innholdsenheter kan være vanskelige for personer med ulike språk.

I den britiske studien fant Mackenzie og kollegaer at utdanningsnivå gav signifikante utslag på resultatene. Dette var ikke tilfellet for kjønn eller alder. Deltakere med ulikt utdanningsnivå presterte ulikt på fire av de sju innholdsenhetene (BARNA STJELER KJEKS, JENTA STREKKER SEG FOR Å FÅ KJEKS, GUTT PÅ STOL og KVINNEN LEGGER IKKE MERKE TIL DET SOM SKJER).

Den britiske studien opererer med tre utdanningsnivåer, og bildet er sammensatt. De med lavest utdanning (kun avsluttet grunnskole) skårer lavt på alle disse fire enhetene, men det er ikke nødvendigvis slik at de med høyest akademisk utdanning (universitetsnivå) skårer høyest på alle disse enhetene. De skårer høyt på to av enhetene og lavt på to. I stedet er det mellomgruppa – altså de med utdanning utover grunnskolenivået, men ikke universitetsstudier – som skårer høyt på alle de fire enhetene.

For to av de fire enhetene (JENTA STREKKER SEG FOR Å FÅ KJEKS og KVINNEN LEGGER IKKE MERKE TIL DET SOM SKJER) ser vi lignende tendenser i det norske materialet til at utdanning påvirker resultatet. Det er imidlertid vanskelig å sammenligne de to studiene direkte på dette punktet, blant annet fordi vi opererer med noe ulike kategoriseringer av utdanningsnivå.

Begrensninger ved studien

Før vi avslutter med noen tanker om den kliniske relevansen av studien vår, vil vi ta opp noen av begrensningene ved studien og drøfte hva vi eventuelt kunne ha gjort annerledes. En klar begrensing er det lave antallet deltakere, i alle fall sett i lys av at vi ønsket å se på hvordan flere faktorer (kjønn, alder, utdanning) spiller inn.

Dersom vi ikke bryr oss om disse individfaktorene, er imidlertid utvalget stort nok til å gi et rimelig pålitelig bilde av hva som er vanlig og mindre vanlig å gjøre når man som norsktalende uten noen språk- eller talevanske skal beskrive «Kaketyveriet».

En annen svakhet er at kodingskategoriene ikke er objektive. I stedet innebærer kodingen en viss grad av subjektiv, skjønnsmessig vurdering. Dertil kommer at hver beskrivelse er kodet av kun én person. Ved innholdsanalyser er imidlertid utfordringen med skjønnsbasert koding uunngåelig, og på den positive siden kan vi trekke fram at selv med strenge kriterier for beregning av inter- og intraraterreliabilitet, finner vi at variasjonen i kodingene alt overveiende er innenfor et akseptabelt nivå.

Som tabell 3 ovenfor viser, er både interrater- og intrarater-reliabiliteten på over 80 % for alle innholdsenhetene med tre unntak. For to av innholdsenhetene (GUTT PÅ STOL og JENTA STREKKER SEG FOR Å FÅ KJEKS) er samsvaret mellom logopedene henholdsvis om våren og om høsten på 75 %.

Ser vi nærmere på kodingene, ser vi at logopedene skiller seg fra hverandre ved at den ene har brukt koden komplett og presist der den andre har brukt presist, men ikke komplett, eller den ene har brukt koden upresist der den andre har brukt fraværende. Det er med andre ord ikke vesentlige uenigheter mellom dem, men snarere et spørsmål om gradering. Vi ser også at for den ene logopeden er samsvaret lavt (lav intrarater-reliabilitet) for enheten KVINNEN LEGGER IKKE MERKE TIL DET SOM SKJER (67 %).

Igjen viser en nærmere gransking at det ikke dreier seg om vesentlige forskjeller i kodingene. Hvis vi hadde vært mindre strenge og slått sammen noen av kategoriene når vi regnet ut reliabiliteten, ville vi ha fått over 80 % samsvar for alle innholdsenhetene både på interrater- og intrarater-reliabilitet. Det hadde blitt resultatet hvis vi hadde regnet med to grove kategorier: 1) tydelig til stede (dvs. at a) komplett og presist og b) presist, men ikke komplett blir regnet som samsvarende) og 2) ikke tydelig til stede (dvs. at c) upresist og d) fraværende blir regnet som samsvarende).

Det er også verdt å merke seg at den logopeden som ikke hadde vært med på å utvikle kodingskriteriene (logoped 2), gjennomsnittlig hadde høyere intrarater-reliabilitet enn logopeden fra forfattergruppa, som kanskje var påvirket av de diskusjonene av ulike løsninger som hun hadde vært med på.

Det er ikke uvanlig å basere reliabilitetsanalyser på 20 % av det totale materialet, men siden vårt materiale i utgangspunktet ikke består av mer enn 60 transkripsjoner, består materialet for reliabilitetsanalysen av kun tolv beskrivelser, og det kan dermed være vanskeligere å oppnå et akseptabelt samsvar enn om vi hadde dobbeltkodet et større antall beskrivelser. For å komme over 80 % i vår studie kreves det enighet i ti av tolv tilfeller.

En siste svakhet vi vil trekke fram, er utfordringen med å konvertere kategorier (som komplett og presist) til tall ( f. eks. 3), som så siden summeres. Hvis man ønsker å gjøre dette – og som vi var inne på i metodedelen ovenfor, kan det absolutt være relevant i den logopediske praksisen – må man huske at slike summerte skårer må tolkes med en viss forsiktighet.

I kodingen av innholdsenhetene har vi valgt å bruke de fire kategoriene som ble introdusert av Nicholas og Brookshire (1995), og som også ble brukt av Mackenzie og kollegaer (2007), blant annet for å lette muligheten for sammenligning på tvers av studier. Vi ser imidlertid at det ikke alltid er like enkelt å skille mellom kategoriene, eller gi entydige eksempler på ytringer som faller inn under den ene eller den andre kategorien.

Kanskje kunne det være fornuftig å operere med færre kategorier, for eksempel to (tydelig til stede og ikke tydelig til stede), slik vi var inne på ovenfor? Omkring to tredjedeler (25/37) av uenighetene i reliabilitetsundersøkelsen vår er slike der enten komplett og presist og presist, men ikke komplett eller upresist og fraværende er brukt om hverandre.

Alternativt er det mulig å tenke seg tre kategorier – 1) komplett og presist, 2) til stede, men ikke komplett og presist og 3) fraværende – som man kommer fram til ved å slå sammen de to midterste kategoriene.

Det er i praksis vanskeligst å lage klare kriterier som skiller mellom de to mellomkategoriene, og i analysen av de 60 beskrivelsene i materialet vårt finner vi generelt ganske lave tall i begge de to kategoriene. Det kan dermed virke hensiktsmessig å slå dem sammen, men det vil ikke endre nevneverdig på reliabilitetsresultatene som ble presentert i tabell 3 ovenfor.

Kliniske implikasjoner

Som vi sa innledningsvis, trenger vi observasjoner av mange ulike typer språkbruk, altså av produksjon og forståelse av språk i ulike sammenhenger, for å få et omfattende og riktig inntrykk av hvilke språklige problemer og ressurser en person med afasi eller en annen språkvanske har. Bildebeskrivelse er bare én av metodene vi kan bruke for å undersøke språkproduksjon, og «Kaketyveriet» er bare ett av flere mulige stimulusbilder.

Ulike bilder og ikke minst ulike typer bilder (f. eks. tegneserier vs. enkeltbilder) kan være hensiktsmessige i ulike sammenhenger, med forskjellige pasienter/klienter. Siden akkurat «Kaketyveriet» er så mye brukt i afasifeltet, ønsket vi i denne omgang imidlertid å få fram norske referansedata for nettopp denne tegningen. Det er viktig å påpeke at disse referansedataene ikke uten videre er overførbare til andre stimulusbilder eller andre typer sammenhengende tale.

En metode for å måle innholdet i for eksempel en bildebeskrivelse kan supplere andre typer tester og lingvistiske mål på en meningsfull måte for logopeden. Det å sammenholde lingvistiske aspekter ved den muntlige språkproduksjonen (som antall ord, ord per minutt, type ord mm.) med det innholdet personen med språkvansker evner å formidle til en mottaker, vil kunne gi logopeden nyttige perspektiver å planlegge tiltak ut fra. Og ikke minst gir flere innfallsvinkler til analyse av den sammenhengende talen en bedre mulighet til å finne vesentlige områder der det eventuelt kan spores en endring i personens språkproduksjon.

Referansedata – altså empirisk basert viten om hva som er vanlig og uvanlig blant en større gruppe normalspråklige personer med hensyn til bestemte språklige oppgaver – er nødvendig bakgrunnskunnskap for så vel logopeder som andre som arbeider med personer med språk- eller talevansker. Hvis vi ikke vet hva som er «normalt», er det en fare for at vi kan bedømme det en person med for eksempel afasi presterer, for strengt eller for mildt, også hva gjelder innholdet i et spesifikt bilde som «Kaketyveriet».

Når vi sammenligner våre resultater med resultatene fra den britiske studien, finner vi mange likheter, men også noen forskjeller som tilsier at det er nødvendig å etablere språkspesifikke referansedata også for undersøkelser av innhold.

Forfatteravatar

Marianne Lind

Marianne Lind er seniorrådgiver ved afasiteamet i Statped sørøst, fagavdeling språk/tale og forsker ved Senter for flerspråklighet (MultiLing), Institutt for lingvistiske og nordiske studier, Universitetet i Oslo.
E-post: marianne.lind@statped.no

Forfatteravatar

Ingvild Røste

Ingvild Røste er logoped MNLL med master i spesialpedagogikk fra UiO og arbeider for tiden som lektor ved Institutt for spesialpedagogikk ved UiO.

E-post: ingvild.roste@isp.uio.no

Forfatteravatar

Line Haaland-Johansen

Line Haaland-Johansen er logoped MNLL med hovedfag i psykologi fra NTNU. Hun er seniorrådgiver i afasiteamet, Statped sørøst, fagavdeling språk/tale.

E-post: line.haaland-johansen@statped.no

Forfatteravatar

Monica I. N. Knoph

Monica I. N. Knoph er logoped MNLL med hovedfag i spesialpedagogikk og ph.d. i lingvistikk fra UiO. Hun er seniorrådgiver i afasiteamet, Statped sørøst, fagavdeling språk/tale og forsker ved Senter for flerspråklighet (MultiLing), Institutt for lingvistiske og nordiske studier, UiO.

E-post: monica.knoph@statped.no

Forfatteravatar

Bård Uri Jensen

Bård Uri Jensen er sivilingeniør i informatikk fra Strathclyde University i Skottland og har hovedfag i norsk språk og litteratur fra UiO. Han er høgskolelektor i norsk ved Høgskolen i Innlandet i Hamar.

E-post: bard.jensen@inn.no

Litteraturhenvisninger

Ahmed, S., Haigh, A.-M. F., de Jager, C. A. & Garrard, P. (2013). Connected speech as a marker of disease progression in autopsy-proven Alzheimer’s disease. Brain, 136, 3727–3737.

Bylund, E. (2011). Language-specific patterns in event conceptualization: Insights from bilingualism. I A. Pavlenko (red.), Thinking and speaking in two languages (s. 108–142). Bristol: Multilingual Matters.

Eiesland, E. A. & Lind, M. (2012). Compound nouns in spoken language production by speakers with aphasia compared to neurologically healthy speakers: An exploratory study. Clinical Linguistics & Phonetics, 26, 232–254.

Fraser, K. C., Meltzer, J. A. & Rudzicz, F. (2016). Linguistic features identify Alzheimer’s disease in narrative speech. Journal of Alzheimer’s Disease, 49, 407–422.

Goodglass, H. & Kaplan, E. (1972). The assessment of aphasia and related disorders. Philadelphia: Lea & Febiger. Haaland-Johansen, L. & Qvenild, E. (2010). Ordmobilisering: eksempler fra et undervisningsforløp. I M. Lind, L. Haaland-Johansen, M. I. K. Knoph & E. Qvenild (red.), Afasi – et praksisrettet perspektiv (s. 163–177). Oslo: Novus.

Kirmess, M. & Lind, M. (2011). Spoken language production as outcome measurement following constraint induced language therapy. Aphasiology, 25,1207–1238.

Knoph, M. I. N. & Lind, M. (2016). Afasi på mange språk: En deskriptiv kasusstudie. I H.-O. Enger, M. I. N. Knoph, K. E. Kristoffersen & M. Lind (red.), Helt fabelaktig! Festskrift til Hanne Gram Simonsen på 70-årsdagen (s. 65–80). Oslo: Novus.

Knoph, M. I. N., Lind, M. & Simonsen, H. G. (2015). Semantic feature analysis targeting verbs in a quadrilingual speaker with aphasia. Aphasiology, 29, 1473–1496.

Korpijaakko-Huuhka, A.-M. (1995). Kertomuksen koherenssi: Sarjakuvakertomuksen normaaalivariaation piirteitä ja kuuden afaatikon kertomuksen analyysi. [Narrative coherence: Features of normal variation and an analysis of texts of six aphasic persons]. Licenciate thesis. University of Helsinki.

Korpijaakko-Huuhka, A.-M. (2008). Text production of Finnish speakers with aphasia. I A. Klippi & K. Launonen (red.), Research in Logopedics. Speech and language therapy in Finland (s. 99–124). Toronto: Multilingual Matters.

Korpijaakko-Huuhka, A.-M. & Lind, M. (2012). The impact of aphasia on textual coherence: Evidence from two typologically different languages. Journal of Interactional Research in Communication Disorders, 3, 47–70.

Lind, M., Haaland-Johansen, L., Knoph, M. N. & Røste, I. (2016). «Kan du fortelle meg hva som skjer på dette bildet?» Om observasjon, transkripsjon og analyse av sammenhengende tale. Norsk tidsskrift for logopedi, 62(2), 30–39.

Lind, M., Knoph, M. I. N., Røste, I., Haaland-Johansen, L. & Jensen, B. U. (u.a.). Ordvalg og setningsstruktur i bildebeskrivelser: normalspråklig variasjon hos voksne.

Lind, M., Kristoffersen, K. E., Moen, I. & Simonsen, H. G. (2009). Semi-spontaneous oral text production: Measurements in clinical practice. Clinical Linguistics & Phonetics, 23, 872– 886.

Lind, M., Moen, I. & Simonsen, H. G. (2007). Afasi med flytende talepreg: Hva kan tre former for kartlegging lære oss om vanskene? Norsk tidsskrift for logopedi, 53 (2), 32–37.

Lind, M., Moen, I. & Simonsen, H. G. (2008). Syntactic frames and slot fillers in fluent aphasic speech production: two Norwegian case studies. I J. Niemi & S. Werner (red.), NorClinLing 2008. Proceedings from the 1st Nordic Conference of Clinical Linguistics (s. 71–82). Studies in Languages 44, Faculty of Humanities, University of Joensuu.

Mackenzie, C., Brady, M., Norrie, J. & Poedjianto, N. (2007). Picture description in neurologically normal adults: Concepts and topic coherence. Aphasiology, 21, 340–354.

Marini, A. (2012). Characteristics of narrative discourse processing after damage to the right hemisphere. Seminars in Speech and Language, 33, 68–78.

Nicholas, L. E. & Brookshire, R. H. (1993). A system for quantifying the informativeness and efficiency of the connected speech of adults with aphasia, Journal of Speech and Hearing Research, 36, 338–350.

Nicholas, L. E. & Brookshire, R. H. (1995). Presence, completeness and accuracy of main concepts in the connected speech of non-brain-damaged adults and adults with aphasia. Journal of Speech and Hearing Research, 38, 145–156.

Oelschlaeger, M. L. & Thorne, J. C. (1999). Application of the correct information unit analysis to the naturally occurring conversation of a person with aphasia. Journal of Speech, Language, and Hearing Research, 42, 636–648.

Peña, E. A. & Slate, E. H. (2014). gvlma: Global Validation of Linear Models Assumptions (Versjon R package version 1.0.0.2). Lokalisert på https://CRAN.R-project.org/package=gvlma

R Core Team (2016). R: A language and environment for statistical computing. Wien: R Foundation for Statistical Computing. URL https://www.R-project.org/.

Reinvang, I. & Engvik, H. (1980). Håndbok. Norsk grunntest for afasi (NGA). Oslo: Universitetsforlaget.

Rossi, N. F., Sampaio, A., Gonçalves, Ó. F. & Giacheti, C. M. (2011). Analysis of speech fluency in Williams syndrome. Research in Developmental Disabilities, 32, 2957–2962.

Sandmo, T., Stoller, S. & Haukeland, I. (2010). Haukeland afasiscreeningtest (HAST). Bergen/Oslo: Afasiforbundet i Norge.

Yorkston, K. M. & Beukelman, D. R. (1980). An analysis of connected speech samples of aphasic and normal speakers. Journal of Speech and Hearing Disorders, 45, 27–36.

Foreslåtte artikler