Logopedi - bedre språk gir bedre liv

I 2017 fikk tidligere UiT-direktør Lasse Lønnum slag og falt om. Han mistet taleevnen. Slaget var såpass alvorlig at få trodde han skulle komme seg på jobb igjen, men med støtte fra sin kone og hjelp fra gode logopeder, gjorde han alle spådommer til skamme.– Det er som magi, det de får til.

Tekst: Julie Strømsvold

Lasse Lønnum før slaget, sammen med sin kone Merethe Saga Lønnum. Foto: Merethe Lønnum

I Lønnum-familien er det tradisjon at etter klokken tolv på nyttårsaften, da blir det mimelek, og ingen er så god som Lasse. Kona Merethe Saga Lønnum har alltid irritert seg over at Lasse sitt lag ofte vant.
Noen dager etter nyttårsaften 2017 dro Lasse til København for å delta på et møte. Mens han var på hotellrommet falt han plutselig om på gulvet, og klarte verken å bevege seg eller å snakke. En vaskehjelp kom inn på rommet, men da hun så han, gikk hun igjen og låste døra bak seg. Langt om lenge klarte Lasse å komme seg på beina igjen, og ned til resepsjonen. Men uten språk var det ingen som forsto hva som var problemet, og han ble tatt med tilbake på rommet sitt. Lasse innså at alt han kunne gjøre var å komme seg hjem.

Han pakket sakene sine og klarte å kommunisere at han trengte en taxi til flyplassen. På mirakuløst vis kom han seg fra København til Oslo, og så på flyet til Tromsø. Ikke før han var på dette flyet møtte han noen som kjente han igjen, og forsto han trengte hjelp. De fant en lege som forsto at han måtte på sykehus, og flyet ble omdirigert og landet i Bodø.

Da Merethe møtte Lasse på sykehuset, seks dager etter nyttårsaften, uten verbalt språk, var det godt han Lasse var så god på å mime.

Viktigheten av språk

Det hadde gått såpass lang tid fra han fikk slaget og til han fikk behandling, at skaden var større enn nødvendig. Etter at han ble flyttet fra Bodø til Universitetssykehuset Nord-Norge (UNN) i Tromsø, ble en logoped raskt koblet på. Helt i begynnelsen kunne ikke Lasse forskjell på ja og nei, fordi disse ligger nær hverandre i «ordlageret» vårt, men han fikk raskt små ord tilbake.

– Vi var heldige og fikk en helt fantastisk oppfølging av logopedene, forteller Merethe.

Lasse har gått til logoped tre ganger i uka de siste to årene for å få tilbake språket. Fordi skriftspråket også var skadd, jobbet de i begynnelsen med helt enkle bilder og ord. Langsomt har han tatt tilbake språket, litt etter litt.

– Han er veldig god på small-talk. Det var det som kom tilbake først. Han småprater mye med naboene, og de forteller meg de ikke kan legge merke til at han har hatt slag.

Logopeden hjalp ikke bare Lasse, men også Merethe som pårørende. De har hjulpet henne å forstå Lasses situasjon, og hun sammenligner det å miste taleevnen med å våkne opp i en fremmed kultur, hvor du ikke forstår hva de sier og alt gjøres på en annen måte enn du er vant til.

– Lasse var en skattkiste med ødelagt lås og logopeden er den som møysommelig skal reparere låsen sånn at man får tak i personen bak. For Lasse var fremdeles seg selv, men låst inne i sitt eget hode, forteller Merethe Lønnum.

Hva er logopedi?

Signhild Skogdal, med en bukett hun nylig har fått av sine studenter. Foto: Julie Strømsvold


Det er takket være logopeder at Lasse har kommet seg så mye som han har. Logopeder som Signhild. Signhild Skogdal har vært logoped i 20 år, og ble i 2017 ansatt som førsteemanuensis i logopedi ved UiT Norges arktiske universitet. Hun jobbet først som musikk- og norsklærer, men da hun selv fikk stemmeproblemer, fikk hun en sterk interesse for logopedi.

– Logopedi er så utrolig mye mer enn bare talevansker. Det handler om alle typer språk-, tale- og kommunikasjonsvansker, lese- og skrivevansker, stamming, stemme-, og svelgevansker. Det er et bredt og spennende område, rettet mot barn, ungdom og voksne. Det er ufattelig mange nyanser, og mange emner og underemner. Så man blir egentlig aldri utlært, sier Signhild.

Logopeder jobber i skoler, PPT, sykehus, rehabiliteringssenteret og innen voksenopplæring. Allikevel er det stor mangel på logopeder, og store deler av Norge er ikke dekket. Også aldersgjennomsnittet på logopeder er høyt.

“Logopeder trengs vel så mye som fysioterapeuter, ergoterapeuter og spesialpedagoger.”

Logopediutdanningen fikk en ny retning

Logopedistudentene Alf-Inge Elvegård Selstad, Torunn Hermannsdottir og Line Walquist Sørli. Foto: Julie Strømsvold

Da Signhild startet på UiT, fikk hun og fonetiker-kollega Ingrid Nordli stor frihet til å utvikle studieprogrammet i logopedi, og spurte, hvordan ser drømmestudiet ut?

- Vi måtte få studentene til å oppleve hvor interessant og mangfoldig faget er – rett og slett få dem til å «tenne på logopedi». Jeg har en grunnleggende filosofi om at læring er en sosial aktivitet. Det er heldigvis instituttet jeg jobber ved enig i. Vi oppmuntrer i stor grad til at studentene skal være aktive i læringen sin, sier Signhild.

På logopedistudiene betyr dette rollespill baserte eksamener, kahoot, forskjellige forelesere fra forskjellige felt som studentene kan snakke med, samt å ta inn personer som faktisk har erfart hvilke konsekvenser et hjerneslag får som Lasse og Merethe. Et hjerneslag endrer alt, også for den som er pårørende. Det ser ut til å ha fungert, for logopedi ble kåret til det studieprogrammet UiT-studentene var mest fornøyd med i årets Studiebarometer.

UiTs logopedmaster er et deltidsstudium som er lagt opp for at studentene skal kunne jobbe ved siden av. Line, Torunn og Alf-Inge er studenter på denne masteren, og jobber som lærer, musikkpedagog og barnehagelærer.

– Vi merker at de beste foreleserne har blitt plukket ut, og det som er spesielt godt, er at de er varierte og utfyller hverandre, sier Torunn.

– Også er det fint at de ikke er teoretikere. De jobber i feltet og kan gi oss konkrete eksempler på situasjoner vi kan komme i, legger Alf-Inge til.

Studentene får innblikk i den nyeste forskningen i feltet. I tillegg til gode forelesere og gode, praktiske studiemetoder, så er det et sterkt samhold i klassen. De lærer av hverandre, og at det er rom for å stille spørsmål – også dumme spørsmål. De er også tydelig glad i Signhild.

– Hun er tøff og tør å gjøre ting utradisjonelt, og det hun har gjort har funket bra for oss, sier Torunn.

– Hun har virkelig hjerte for oss, og et sterkt ønske om at vi skal bli gode logopeder, og det føler vi, sier Line.

Studiene er krevende og kan føles som fulltidsstudier, men fordi det er så interessant og samholdet er så godt, gleder de seg allikevel til å komme på forelesningene.

– Noe som også er fint er at vi får møte menneskene vi gjør dette for. Når vi er slitne og spør oss selv, hvorfor er vi her? Jo - for de som trenger oss. Vi har snakket med brukere og vi vet hva de sliter med, og hvor viktig det er at vi blir så gode som vi kan for å hjelpe dem, forklarer Alf-Inge.

På bedringens vei

Det var viktig for både universitetet og Lasse at han kom tilbake i jobb. Han har jobbet ved UiT i mange år, gjennom fusjoner og avtaler, og bærer på masse kunnskap. Og ikke minst har han stor lidenskap for arbeidsplassen og studentenes trivsel. Alt er ikke like lett, og selv om småpraten er der, så sliter Lasse fremdeles med talevansker. Det var først i oktober i fjor, etter intensivtrening med logoped på Sunnaas sykehus, at han for første gang klarte å ha en ordentlig telefonsamtale med Merethe.

– Det er som magi, det de får til, sier Merethe.

Da han kom tilbake til universitetet, ønsket Lasse å jobbe for UiTs avdeling for bygg og eiendom (BEA). For å tilrettelegge jobben for Lasse, ville universitetet gi han en assistent som kunne BEA, men dette kunne jo Lasse allerede. For han var det viktig at han fikk en assistent som kunne forstå vanskene hans, og assistentjobben gikk til en logopedistudent.

– Assistenten min Sigrid er en stor hjelp. Hvis jeg hadde en assistent som ikke skjønte det med talevanskene, så hadde det vært veldig vanskelig for meg og å få gjort jobben min, sier Lasse.

Lasse blir stadig bedre og føler at det å få være på jobb og få brukt hjernen har hjulpet. Men det at han har kommet så langt som han har gjort, det er takket være logopedene.

Lasse brøt alle statistikker og det tok ikke lang tid før han var tilbake i jobb, som rådgiver ved UiTs bygg og eiendomsavdeling.

Universitetet har alltid vært en viktig del av Lasse, og da var det også naturlig at han ønsket å bidra med å fortelle sin historie til universitetets logopedistudenter.

– Grunnen til at vi stilte opp for logopedutdanningen er i dyp takknemlighet for den jobben de har gjort. Hadde det ikke funtes logopeder, hadde Lasse aldri kommet seg tilbake i jobb. Og hvordan hadde samlivet vårt vært? Mye mer begrenset enn det er nå, avslutter Merethe Lønnum.

Foreslåtte artikler