Situasjonsbestemt språk

Viktig at barn får snakke det språket de ønsker i vanskelige situasjoner.

– Tolkebehovet for barn er ofte større enn man tenker seg, sier førsteamanuensis Anne Birgitta Nilsen ved Institutt for internasjonale studier og tolkeutdanning.

Førsteamanuensis Anne Birgitta Nilsen

Hun har skrevet en artikkel der hun drøfter behov for tolk i samtaler med barn og deres familier. Artikkelen er skrevet med bakgrunn i den kunnskapen som finnes om flerspråklige barn og deres familier.

Tolking er selvfølgelig viktig for barn som ikke snakker norsk eller som ikke snakker norsk godt.

– Men så kan det også være situasjoner der det er behov for tolk selv om barnet og foreldrene snakker godt norsk, sier Nilsen. – For eksempel når en fra barnevernet skal inn i en familie å observere.

– En kan ikke be en familie snakke norsk fordi det er en observatør til stede når de er vant til å snakke sammen på et annet språk. Da vil en skape en kunstig situasjon og den ansatte i barnevernet vil ikke få et riktig bilde av samspillet i familien.

– Familien bruker kanskje norsk på jobb, skole og ellers ute i samfunnet. Følgelig vil det familien kan på norsk være relatert til arbeidsplassen og skole, mens de ikke har et norsk «familiespråk» eller ferdigheter i norsk til å snakke om ting som foregår i familien. Det kan for eksempel dreie seg om vokabular relatert til høytider, mat, leker og så videre.

Skole og hjemmespråk

Ofte snakker barn godt norsk, men dette språket brukes mest på skolen. Hjemme snakker de sitt morsmål. Barna er tospråklige og bruker de to språkene i ulike situasjoner. Det betyr at barna ikke kan det samme på begge språk. Et tospråklig barn er med andre ord ikke summen av to enspråklige.

– Dersom noen utenfra skal inn i familien og observere den, er det viktig at de bruker tolk slik at de får med seg hva som skjer i familien, sier Nilsen.

– Jeg mener behovet er større enn bare til å dreie seg om barn som ikke snakker norsk.

– Det kan være situasjoner der det er enklere for barna og snakke det andre språket. Særlig i situasjoner som er vanskelige for barna, mener jeg en bør legge til rette for at barna kan velge hvilket språk det skal snakke.

– Barna bør selv kunne velge om det vil snakke gjennom en tolk eller på norsk. Og selv om barnet velger å snakke norsk, kan det ha god hjelp av tolken hvis det er noe barnet ikke klarer å forklare på norsk fordi det mangler ord.

Forstå hele samtalen

I tospråklige familier er det ganske vanlig at barna hjemme snakker både norsk og sitt morsmål, mens foreldrene svarer på sitt morsmål.

– Ved å bruke tolk, vil tolken da kunne forstå foreldrenes del av samtalen, sier Nilsen. – Er det noe barnet har opplevd hjemme, kan det være lettere å forklare seg på morsmålet.

– For voksne utenforstående personer som kommer inn i familien, er det viktig å ikke si at barnet bare må snakke norsk. Det vil kunne skape en unaturlig situasjon og på den måten hindre kommunikasjonen.

– I tospråklige familier er det vanlig at språkene blandes og snakkes litt om hverandre. Noen forskere mener det er det fremste kjennetegnet på en tospråklig familie. Er det sensitive forhold som tas opp, kan det være bedre å ha med tolk, slik at barnet kan velge hvilket språk det vil snakke. Det kan hende at barna ikke vil snakke det ene språket.

– Barna kan også bruke språkene bevisst for å komme seg unna vanskelige situasjoner. Samtidig er også barns behov for trygghet avgjørende for hvilket språk de velger. Ved å velge bort et språk, velger man bort det å forholde seg til noen mennesker, sier Nilsen.

Ved tolkeutdanningen er det laget en forelesningsfilm om tolking for barn. Filmen er basert på Nilsens forskning på feltet.

Tekst; Kari Aamli

Foreslåtte artikler