Sjanseløs mot mobbing uten kompetente voksne

Voksne må være bevisst hvilken forståelse og holdning de møter barn med og hvordan de tolker deres atferd.

Dagens tiltak mot mobbing baserer seg i stor grad på at barn forteller om det. Da er det svært uheldig at mange barn ikke forteller til voksne at de blir mobbet. Forskning viser at faglig svake barn i mindre grad enn andre forteller om mobbing. Disse barna har ofte sosiale vansker og liten tro på at voksne vil tro på dem. Et kompetent blikk på hva som skjer blant barna og kunnskap, spesielt om sårbare barn, er helt vesentlig både for å forebygge og avdekke mobbing.

Mobbing kan påvirke barns psykiske helse med konsekvenser langt inn i voksen alder. Det kan handle om evnen til å danne sosiale relasjoner, fullføre utdanning, planlegge økonomi og danne gode jobbrelasjoner. Forskning viser at mobbing kan medføre like alvorlige konsekvenser som å bli fysisk eller seksuelt misbrukt som barn (Copeland, mfl., 2013). Et av de viktigste tiltakene for å avdekke mobbing er at barn forteller voksne om de krenkelsene de opplever. Samtidig viser forskning at 40 prosent av barn og unge ikke forteller voksne om mobbing som de utsettes for (Wolke, mfl., 2015). Denne artikkelen er ment å fremme økt bevissthet og kunnskap om denne problematikken samt forslag til alternative tiltak.

Hva vet vi i dag om hvorfor barn ikke forteller? En kvalitativ intervjuundersøkelse av barn i ungdomsskolen som Ellen W. deLara (2012) har utført, gir oss noen svar.

Skam

Det er vanlig å oppleve skam når du blir utsatt for krenkelser eller overgrep. I tillegg kan det være vanskelig for barn å forstå hvorfor akkurat jeg blir utestengt eller utsatt for krenkelser. Dette kan forsterke skamfølelsen for barn og unge (Yoon mfl., 2010). Videre kan mange være redde for å bli sett ned på og oppleve ytterligere ydmykelse ved å fortelle om krenkelsene. En elev sier: «Jeg var veldig flau og ville ikke fortelle alle detaljer i hva de andre hadde sagt, de sa så mange stygge ting som jeg ikke ville si høyt».

Hjelpeløshet

Flere barn forteller at det ikke hjelper å si ifra. Tilliten til voksne svekkes betraktelig når barn forteller om krenkelser og opplever at mobbingen blir bagatellisert eller at voksne setter inn tiltak som ikke virker. Dette gjelder også når medelever blir krenket eller utestengt, hvor voksne ikke handler eller handler uhensiktsmessig.

En ny norm

Mange sier at de har blitt vant til å bli utsatt for krenkelser. Denne opplevelsen uttrykkes ved utsagn som: «Det har alltid vært sånn, jeg har blitt vant med at de sier stygge ting. De gjør det med mange andre også.» Dette kan føre til at barnet selv bagatelliserer opplevelsen og ikke forteller om de negative hendelsene til voksne.

Overreaksjon hos voksne

Mange barn er redde for at voksne skal overreagere og at voksnes reaksjoner gjør situasjonen verre. En elev forteller: «Jeg var veldig flau over hva de andre sa til meg og visste at hvis jeg sa det til mine foreldre, så ville de lage masse bråk, og jeg ville føle meg verre …»

Ta vare på seg selv

Nesten tre fjerdedeler av elevene i undersøkelsen forteller at de opplever en forventning om å kunne ta vare på seg selv og dermed håndtere mobbing og trakassering på egen hånd.

Informantene i disse intervjuene er ungdommer. Ønsket om å være selvstendig og å håndtere negative opplevelser på egen hånd, er derfor naturlig. For denne aldersgruppa er det derfor spesielt viktig å presisere at mobbing ikke er noe du skal håndtere selv. Forskning viser at mange foreldre gir råd om å ignorere krenkelsene eller å ta igjen (Sawyer mfl., 2011). Dette kan bidra til barnets opplevelse av å måtte ta tak i dette selv eller en opplevelse av å bli bagatellisert og oversett når de forteller om mobbingen.

Usikkerhet om hva mobbing er

Flere elever som hadde vært utsatt for negative hendelser var usikre på om det de opplevde faktisk var mobbing. En elev spurte: «Er det nok at han bare er slem?» Mobbebegrepet er laget av voksne, og det inneholder premisser og forutsetninger for at en opplevelse skal karakteriseres som mobbing. Det kan være en distanse mellom barns opplevelser og etablerte begreper som voksne bruker. Intervjuer med barn i barnehagen viser at barn ikke nødvendigvis forbinder mobbing med å bli utestengt i lek. For dem handler mobbing om å si stygge ord og erting. Samtidig uttrykker barn i barnehagen at det å bli utestengt i lek er en vond opplevelse (Lund, mfl., 2015). Derfor er det viktig at voksne lytter, anerkjenner og agerer på barns opplevelser – selv om disse opplevelsene ikke stemmer med begreper og kategoriseringer av hendelser som mobbing og krenkelser.

Voksne som bryr seg, kan se når noe er galt

Flere barn forteller om situasjoner hvor det burde være tydelig for voksne at de ikke hadde det bra, men hvor voksne likevel ikke reagerte. De uttrykte samtidig en tro på at voksne som bryr seg kan se om barn ikke trives. Når voksne ikke reagerer eller ikke er nysgjerrige på barnas trivsel, lek og konflikter, er det ikke gitt at barn selv tar initiativ til å fortelle hvis noe er galt. Voksne må vise interesse og årvåkenhet for å fremme tillit. Det er vesentlig at voksne tar barnas perspektiv i mobbesaker og at barn blir lyttet til og forstått når tiltak for eleven skal utarbeides.

Dette er spesielt viktig for sårbare barn som kan ha vansker med å fortelle hva de opplever. Disse barna trenger voksenhjelp til å tolke og forstå situasjoner som oppstår.

Voksne må lytte og skape tillitt

Tiltak mot mobbing i dag er i for stor grad basert på at barn selv skal ta kontakt med voksne for å fortelle om mobbing. Voksne må være klar over hva barn risikerer ved å fortelle. Voksnes evne til å lytte til elevenes opplevelser og skape tillit til barna har ikke stort nok fokus i anti-mobbeprogrammene som finnes i dag (deLara, 2012). Vi kan ikke stoppe mobbing uten at elevene har tro på de tiltakene som settes i gang og tro på de voksnes gjennomføringsevne.

Faye Mishna (2003) finner at effekten av anti-mobbeprogrammer varierer ut fra barnas alder. Hun finner blant annet at anti-mobbeprogrammer har en bedre effekt i småskolen enn på mellomtrinnet og ungdomstrinnet. Dette funnet kan forklares med undersøkelser som viser at frykt for å skille seg ut og behov for å høre til, øker med alderen. Samtidig viser forskning at andelen elever som rapporterer mobbing i skolen synker med økende alder (Naylor mfl., 2011; Wendelborg, 2015).

Vi må jobbe mer for å bryte denne «kulturen for stillhet» som utvikles etter hvert som elever blir eldre (Mishna, 2003). For sårbare barn er en «kultur for stillhet» ekstra belastende. Forskning viser at faglig svake barn i mindre grad enn andre forteller voksne om mobbing, fordi de ofte har sosiale vansker, svak sosial kompetanse og dermed har minst tro på at voksne vil tro på dem (de Lara, 2012).

Utvikling av det kompetente blikket

Observasjoner i barnehagen viser at det særlig er barn med svake ferdigheter i lek og kommunikasjon som blir utestengt og utsatt for krenkelser. Det forteller oss at det kan være vanskelig for voksne å få øye på systematikken i utestengelsene og krenkelsene som noen barn utsettes for. Bevissthet om hva personalet skal se etter og kunnskap om sårbare barn er vesentlig for å drive forebyggende virksomhet og for å avdekke mobbing tidlig (Lund mfl., 2015).

Sårbare barn trenger voksne som er tett på dem og har blikk for utestenging og ekskludering. For å kunne iaktta barn i sosiale sammenhenger og se om barnet er inkludert i samhandling og lek trengs det kompetanse og ferdigheter i observasjon. Barn med spesielle behov kan ha kognitive, sosiale eller språkproblemer som kan gjøre det vanskelig å fortelle. Samtidig er mange av disse barna avhengig av voksne for å få hjelp til å tolke sosiale situasjoner og konflikter som oppstår. Voksne trenger å samarbeide om hvordan de kan observere tidlige tegn på negativ atferd, hindre konflikter og avdekke mobbing og ekskludering. Dette er viktig for å ivareta barnet i læringsmiljøet og fremme gode relasjoner til jevnaldrende.

Videre er det viktig at voksne tar en aktiv rolle når det gjelder å legge til rette for lek og samspill for sårbare barn. Dette kan gjøres ved at den voksne velger en aktivitet som barnet kjenner og mestrer, velger medspillere og hvor lenge aktiviteten skal foregå. Fra praksis ser vi at mange elever kan få hjelp til å bygge relasjoner på denne måten. Pedagoger kan også bruke sosiometri som et verktøy for å få et inntrykk av elevens relasjoner og sosiale nettverk og eventuelt se muligheter for utdyping av dette nettverket (udir.no). 

Barn som både mobber og blir utsatt for mobbing

Vi vet at elever som både mobber og blir mobbet, er spesielt sårbare for å utvikle tilleggsvansker senere i livet. Blant typisk utviklete barn er forekomsten av barn og unge som både mobber andre og blir mobbet lav. Rundt 10–20 prosent av barn som opplever mobbing, utsetter også andre for mobbing (Solberg & Olweus, 2003). Samtidig viser flere undersøkelser at mange barn som både mobber og blir mobbet, oftere har oppmerksomhetsvansker og sosiale vansker (Blake, mfl., 2012). I tillegg viser forskning at disse barna opplever mindre støtte fra lærerne sine, føler seg mer mindre trygge på skolen og er mer redde enn elever som kun mobber andre eller blir mobbet. Det er derfor viktig at voksne er spesielt oppmerksomme på denne elevgruppen (Berkowitz & Benbenishty, 2012).

Voksne må være bevisst hvilken forståelse og holdning de møter barn med og hvordan de tolker deres atferd. Helt ned i barnehagealder blir noen barn møtt med holdninger om at det til en viss grad er naturlig at de blir ekskludert i leken (Lund, mfl., 2015). Våre holdninger preger igjen handling. Fra praksis ser vi at mange pedagoger kun setter inn tiltak for å adressere selve utageringen uten at de samtidig undersøker årsaker i miljøet til hvorfor eleven utagerer. Det er viktig å stille seg undrende til hvorfor barn utagerer eller trekker seg tilbake, selv om dette kan være en del av barnets diagnosebilde og funksjonsprofil.

Thomas Nordahl (2010) mener vi må passe oss for å bruke ensidige årsaksforklaringer for å forstå barns atferd. Dette er spesielt viktig å være klar over for barn med spesielle behov, hvor det er lett å forklare atferd med diagnose og funksjonsprofil uten at vi samtidig undersøker omgivelsene som barnet ferdes i. Dette kan føre til at mobbing og krenkelser ikke blir oppdaget og vedvarer for disse barna.

Litteraturhenvisninger

Berkowitz, R. & Benbenishty, R. (2012). Perceptions of teachers' support, safety, and absence from school because of fear among victims, bullies, and bully-victims. American Journal of Orthopsychiatry. 82 (1): p. 67–74.

Blake, J.J., et al. (2012). National prevalence rates of bully victimization among students with disabilities in the United States. School Psychology Quarterly. 27 (4): p. pp.

Copeland, W. E., et al. (2013). Adult psychiatric outcomes of bullying and being bullied by peers in childhood and adolescence. JAMA Psychiatry. 70 (4): p. pp.

deLara, E. W. (2012). Why Adolescents Don't Disclose Incidents of Bullying and Harassment. Journal of School Violence, 11(4), 288–305. doi: 10.1080/15388220.2012.705931

Lund, I., Godtfredsen, M., Helgeland, A., Nome, D. Ø., Kovac, B. V. & Cameron, D. L., (2015). Hele barnet, hele løpet: Mobbing i barnehagen. Rapport utgitt ved Universitetet i Agder, FUB, FUG, Abup og Kristiansand kommune.

Mishna, F. (2003). Learning Disabilities and bullying: Double Jeopardy. Journal of Learning Disabilities 36, 336–347. Doi: 10.1177/00222194030360045501

Nordahl, T. (2010). Eleven som aktør: fokus på elevens læring og handlinger i skolen. Oslo: Universitetsforlaget.

Solberg, M. E. & Olweus, D. (2003). Prevalence estimation of school bullying with the Olweus Bully/Victim Questionnaire. Aggressive Behavior. 29(3): p. pp.

Wendelborg, C. (2015). Mobbing, krenkelser og arbeidsro i skolen. Analyse av Elevundersøkelsen skoleåret 2014/15. NTNU Samfunnsforskning AS.

Wolke, D., Baumann, N., Strauss, V., Johnson, S., & Marlow, N. (2015). doi: http://dx.doi.org/10.1016/j.jpeds.2015.02.055, Bullying of Preterm Children and Emotional Problems at School Age: Cross-Culturally Invariant Effects. The Journal of Pediatrics (0).

Yoon, E., Funk, R. S. & Kropf, N. P. (2010). Sexual harassment experience and their psychological correlates among a diverse sample of college women. Affilia, 25, 8–18, doi: 10.1177/0886109909354979

Foreslåtte artikler