Skolefravær uten gyldig grunn - Hva er den beste betegnelsen?

Noen barn og unge er borte fra skolen, eller er på skolen uten å delta i undervisning. Dette skjer uten gyldig grunn som for eksempel sykdom eller store sosiale problemer. Fraværet skjer også etter elevens eget valg og ønske; foreldre eller andre hindrer ikke eleven i å gå på skolen. Denne artikkelen drøfter ulike betegnelser på denne atferden.

De første kjente forsøkene på å definere dette problemet ble gjort av Broadwin i 1932 og Partridge i 1939 (se Kearney & Silverman, 1993). Siden den gang har det blitt lansert mange betegnelser, også her i landet. Dette har stort sett vært oversettelser av engelskspråklige betegnelser. De vanligste synes å ha vært skolefobi, skoleskulk og skolevegring og skolenekting. De to første er relativt gamle. Vårt inntrykk er at de er på retur, uten at det er lett å belegge. Skolevegring er etter alt å dømme den vanligste betegnelsen, og ser ut til å holde seg godt. Skolenekting er trolig den nyeste betegnelsen. Et googlesøk gir langt flere treff på vegring enn på nekting.

Når vi skal finne den beste betegnelsen for ureglementert fravær som eleven selv ønsker og velger (heretter bare «fravær»), er det etter vår mening viktig å skille mellom betegnelser som sier noe om hvorfor fraværet finner sted, i alle fall indirekte, og betegnelser som er mer nøytrale i så måte. I den forbindelse må det nevnes at en moderne inndeling av årsaker til ureglementert fravær opererer med to generelle, overordnete årsaker til fraværet: (1) Det er ubehagelig å gå på skolen, og (2) det er mer attraktivt å gjøre noe annet enn å gå på skolen.

Den første årsaken deles inn i at (1) korridorer, toaletter, medelever og generelt skolemiljø er skremmende eller ubehagelig, og at (2) det er ubehagelig å prestere og bli evaluert i nærvær av andre.

Den andre deles inn i at (1) det er tryggere å være sammen med mor eller far hjemme eller på jobb, og at (2) det mer attraktivt å drive med blant annet PC, spill, TV, være med venner eller å ligge lenge om morgenen. Å ville være med mor eller far er vanligst hos de yngste, mens å velge noe mer attraktivt er vanligst hos de eldre.

Den andre hovedårsaken kan ha et større eller mindre innslag av diagnosen separasjonsangst (F93 i ICD-10), som langt på vei er frykt for adskillelse fra foreldre. Dermed er det i det minste en liten overlapp mellom denne hovedårsaken og den første overordnete årsaken, det vil si at det er ubehagelig å gå på skolen.

Vi mener at den mest nøytrale betegnelsen også er den beste. I tur og orden vil vi derfor drøfte sterke og svake sider ved de fire nevnte betegnelsene, og argumentere for hva vi mener er den beste.

Skolefobi

Betegnelsen er brukt av blant annet Skauge (2006), Sølverud (1979) og Sørensen (2003). Fobi betyr opprinnelig flukt, men i dag er det vanligere å oversette det med frykt, skrekk og aversjon (Barnhart, 1996). Det dreier seg altså om at personen vil unngå eller unnslippe noe. Ordet fobi forekommer i forbindelse med flere psykiatriske diagnoser i ICD-10 (Sosial- og Helsedirektoratet, 2005), nærmere bestemt F40-diagnosene, det vil si fobiske angstlidelser. Fellesnevneren for disse er at personen får angst i en avgrenset situasjon, og vil unngå eller unnslippe denne etter hva som er mulig.

Hvis personen klarer å være i situasjonen, skjer det med frykt. Fobidiagnosene er agorafobi (F40.0), sosiale fobier (F40.1) og spesifikke (isolerte fobier) (F40.2). Fravær kan inngå i alle disse: Agorafobi går i praksis ut på frykt for å forlate hjemmet, det vil si å føle seg utrygg når man går ut. Sosiale fobier vil i korthet si å unngå situasjoner der man kan bli gransket og bedømt av andre. Spesifikke fobier kan være frykt for hunder, katter, korridorer, offentlige toaletter og lignende. Alt dette kan ligge til grunn for at eleven ikke vil gå på skolen eller delta i undervisning. Fravær kan altså være noe av grunnlaget for å stille en fobidiagnose hos en elev.

En begrensning ved betegnelsen skolefobi er etter vår mening at den nokså klart impliserer årsaker til fraværet: Betegnelsen mer enn antyder det at det er ubehagelig å gå på skolen, altså de to første hovedårsakene, og gjelder dermed ikke for fravær som går ut på at eleven vil gjøre noe mer attraktivt. Dermed kan betegnelsen ikke omfatte alle former for fravær.

En direkte uheldig side ved betegnelsen skolefobi kan være at den anvender et begrep; fobi, som inngår i offisielle diagnoser. Dette kan faktisk gi inntrykk av at det er en diagnose. I en rapport fra en sakkyndig psykolog i en barnevernssak, sto det en gang at «Gutten har diagnosen skolefobi», som altså er en misforståelse. Vi har sett lignende formuleringer andre steder.

Skoleskulk

Skoleskulk har vært en vanlig betegnelse for fravær, og brukes blant av Skauge (2006), i en drøfting av ulike betegnelser. Den har også vært vanlig i dagligtalen. Utover dette er det vanskelig å finne noen som tar til orde for at det er den beste generelle betegnelsen. Dagens betydning av å «skulke» er noe i retning fravær uten gyldig grunn, gjerne for å gjøre noe mer lystbetont i stedet.

Skoleskulk er ingen psykiatrisk diagnose, men også denne betegnelsen inngår i flere diagnoser, og kan dermed være noe av grunnlaget for at de stilles. Dette er F91-diagnosene, det vil si ulike atferdsforstyrrelser: Atferdsforstyrrelser begrenset til familien (F91.0), usosialisert atferdsforstyrrelse (F91.1), sosialisert atferdsforstyrrelse (F91.2) og opposisjonell atferdsforstyrrelse (F91.3). Skoleskulk er ett av de generelle kriteriene, og nevnes spesielt i forbindelse med sosialisert atferdsforstyrrelse.

Etter vår meningen gir den daglige bruken av ordet skulk støtte for at det særlig dreier seg om fravær som er forbundet med å gjøre noe mer attraktivt enn å gå på skolen. Dette er den andre hovedårsaken, der data, spille, samvær med venner og lignende er inne i bildet. Fraværet er et regelbrudd, og det er ikke angst eller lignende ubehag som ligger til grunn for fraværet. Også Skauge (2006) argumenterer for en slik oppfatning, og det er nok dette som faglitteraturen stort sett legger i denne betegnelsen. Dette er etter vår mening en viktig begrensning ved betegnelsen.

Heller ikke hovedårsaken som går ut på å ville være med mor og/eller far, som kan ha innslag av «ekte» (i motsetning til mer simulert) separasjonsangst, dekkes neppe helt av betegnelsen skulk. Siden betegnelsen bare dekker én av fire hovedårsaker ordentlig, er den enda snevrere enn skolefobi. Derimot er det dekning for å si at de to betegnelsene utfyller hverandre. I det minste dekker de i fellesskap tre hovedårsaker, mens den som dreier seg om å ville være med mor og/eller far altså delvis kan «gå fri». I den grad skoleskulk er ment å omfatte alt fravær, kan den virke misvisende som betegnelse blant annet for fravær som skyldes angst.

Skolevegring

Dette er trolig den mest brukte betegnelsen, og brukes av blant annet Bjønnes og Langeland (2007), Evdsten (2007), Ingul (2005), Løvereide (2011), Skauge (2006) og Sållman (2006, 2008). Steffensen (2007) brukte betegnelsen i en drøfting av juridiske sider ved fravær. Ifølge Falk og Torp (1907) betyr å «vegre» opprinnelig å nekte, og kommer fra gamle tyske ord for motstrebende, strid og halsstarrig. I ulike ordbøker defineres gjerne å vegre med å avslå eller avvise. Alt dette er nokså generelle betydninger. Men vi har også uttrykket «å vegre seg for», som kan bety noe i retning å engste seg for noe og helst ville unngå det.

Dette kan være betydningen når vi sier at «Jeg vegrer meg for å kjøre i bytrafikk» eller «Hun vegrer seg for å gi fra seg nøklene,» i likhet med «å kvie seg». Vi kan ikke se at ordet vegring forekommer i forbindelse med kriteriene for noen psykiatriske diagnoser i ICD-10.

I flere tekster der ordet vegring er brukt, er det åpenbart ment som en fellesbetegnelse for alt fravær. Skolevegring er også ment som en oversettelse av «school refusal», som har vært brukt av Kearney og medarbeidere siden 1990-tallet (bl.a. Kearney & Silverman, 1993). I sum mener vi imidlertid at vegring trekker svakt i retning av å ville unngå eller unnslippe noe, det vil si en betydning som ligger opptil den første overordnete årsaken til fravær.

Også Skauge (2006) argumenterer for å bruke skolevegring om fravær som er forbundet med ubehag. Dette medfører en fare for at betegnelsen ikke oppfattes som en betegnelse for fravær som har sammenheng med å gjøre noe mer attraktivt. Vi synes derfor at skolevegring halter litt som en god, generell betegnelse, selv om den er den beste så langt.

Skolenekting

Skolenekting brukes blant annet av Holden og Sållman (2010), Kroken og Holden (2008), Sållman og Holden (2009) og Aarebrot, Malming, Pettersen og Utvik (2006). Den opprinnelige betydningen av å nekte er rett og slett å «si nei» (Falk & Torp, 1906), som den første stavelsen i ordet indikerer. Dette er nok forenlig med dagens betydning, som altså er svært generell.

Så langt vi vet, forekommer ikke ordet skolenekting i kriteriene for noen psykiatriske diagnoser, i alle fall ikke i norske oversettelser av ICD-10. Skolenekting er etter vår mening den beste oversettelsen av «school refusal», som nok er det mest brukte ordet i engelskspråklig litteratur om emnet. I tillegg er «å nekte» og «nekting» svært vanlige ord som alle vet betydningen av. Alt i alt mener vi derfor at skolenekting er den mest nøytrale og dekkende generelle betegnelsen. Nettopp målet om å lage en betegnelse som dekker alle de fire hovedårsakene til fravær, var for øvrig en viktig grunn til at betegnelsen «school refusal» ble utformet (Kearney, 2003).

Vi er likevel ikke fremmede for at også nekting kan ha svakheter. Én av dem er at det kan oppfattes som at det er andre som nekter eleven noe, i dette tilfellet at skolen eller andre nekter eleven å komme på skolen. Tenk på et ord som
«permnekt». Men vi tror at den betydningen er nokså søkt, også fordi den fanges opp av ord som «utvisning» og lignende.

En annen mulig svakhet er at «nekting» kan høres litt lettvint ut, som om personen ikke har sterke grunner til fraværet. Man nekter kanskje ikke hvis man avstår på grunn av sterk angst? Her mener vi imidlertid at selve betegnelsen skolenekting, eller school refusal, hjelper oss: Hvis eleven virkelig har tungtveiende grunner for ikke å gå på skolen, for eksempel sterk angst som ikke kan dempes på kort sikt, er det neppe skolenekting, men gyldig fravær. Fraværet kan da oppfattes som et såkalt sekundært problem, det vil si at i dette tilfellet angsten må behandles før frammøte på skolen forventes (se Holden & Sållman, 2010). Vi understreker også at vi mener at skolevegring er en «god nummer to», og at vi ikke har store problemer med å akseptere det som en generell betegnelse.

Praktiske følger

Forståelsen for årsaker til fravær er viktig med tanke på hvilke tiltak vi utformer. Når vi skal snakke om skolenekting, særlig hos konkrete klienter, mener vi derfor at det er best å bruke betegnelser som er beskrivende og nøytrale, og som sier minst mulig om hvorfor atferden finner sted. Dette kan være nyttig for ikke å danne seg for tidlige oppfatninger om årsaker, og for ikke å «bomme» på tiltak i neste omgang. Å gå inn konkrete saker med et åpent sinn, og deretter analysere årsaker mest mulig detaljert, er etter vår mening det beste utgangspunktet for å utforme gode tiltak.

Forfatteravatar

Jan-Ivar Sållman

Jan-Ivar Sållman arbeider ved Sykehuset Innlandet HF, Habiliteringstjenesten i Hedmark.

Forfatteravatar

Ulf Larsen

Ulf Larsen arbeidet tidligere ved ved Sykehuset Innlandet HF, Habiliteringstjenesten i Hedmark og er nå ansatt som miljøterapeut i Nord-Odal kommune.

Forfatteravatar

Børge Holden

Børge Holden er sjefpsykolog i Habiliteringstjenesten i Hedmark og psykolog i Stavanger kommune.

Forfatteravatar

Jørn Kroken

Jørn Kroken arbeider hos Fylkesmannen i Hedmark, Sosial- og familieavdelingen.

Litteraturhenvisninger

Barnhart, R.K. (Ed.) (1995). The Barnhart concise dictionary of etymology. New York: Harper Collins.

Bjønnes, S. & Langeland, C. (2007). Skolevegring. Veileder i skolevegringsproblematikk for ambulant enhet, Barne- og ungdomspsykiatrisk avdeling – Råd i kartlegging og behandling. Stavanger universitetssykehus, Barne- og ungdomspsykiatrisk avdeling.

Evdsten, M. (2007). «Jeg synes de kunne tatt en prat med meg». En kvalitativ studie av skolevegring med fokus på mødre og døtres opplevelser i møtet med skolen og hjelpeapparatet. Masteroppgave ved Institutt for spesialpedagogikk, Universitetet i Oslo.

Falk & Torp (1906). Etymologisk ordbog over det norske og det danske sprog. Ny faksimileutgave: Bjørn Ringstrøms antikvariat, 1994.

Holden, B. (2006). Psykiske lidelser er atferd. Norsk Tidsskrift for Atferdsanalyse, 33, 57–70.

Holden, B. & Sållman, J. -I. (2010). Skolenekting. Årsaker, kartlegging og behandling. Oslo: Kommuneforlaget.

Ingul, J.M. (2005). Skolevegring hos barn og ungdom. Barn i Norge: «Se meg». Rapport. www.vfb.no/xp/pub/venstre/rod/tema/ skolevegring/240112

Kearney, C.A. (2003). Bridging the gap between professionals who address youths with school absenteeism: Overview and suggestions for consensus. Professional Psychology: Research and Practice, 34, 57–65.

Kearney, C.A. & Silverman, W.K. (1993). Measuring the function of school refusal behaviour. The school refusal assessment scale. Journal of Clinical Child Psychology, 22, 85–96.

Kroken, J. & Holden, B. (2008). Behandling av protester mot å gå på skole hos en ungdom med lett utviklingshemning. Norsk Tidsskrift for Atferdsanalyse, 35, 143–149.

Løvereide, S. (2011). Forskning om skolevegring. Spesialpedagogikk, 76, 4, 16–23.

Skauge, A.M. (2006). Når ungdom uteblir fra skolen – Kartlegging av ungdomsskolers rutiner og tiltak i forhold til elever med skolevegring og faktorer ved individ og miljø som kan påvirke skolevegring hos ungdom. Masteroppgave i spesialpedagogikk, Universitetet i Oslo.

Sosial- og Helsedirektoratet (2005). Den internasjonale statistiske klassifikasjonen av sykdommer og beslektete helseproblemer. 10. revisjon. ICD-10. Oslo: Sosial- og Helsedirektoratet.

Steffensen, S. (2007). Rett og plikt til grunnskoleopplæring, særlig med henblikk på skolemyndigheters, foresattes og elevers aktivitetsplikt ved skolevegring. Mastergradsoppgave i utdanningsrett, Institutt for offentlig rett, Det juridiske fakultet, Universitetet i Oslo.

Sølverud, I.K. (1979). Skolefobi – En beskrivelse og presentasjon av ulike teorier. Hovedfagsoppgave, Pedagogisk forskningsinstitutt i 1976. Utgitt av Seksjon for skolepsykologi, NPF – skolepsykologi.

Sørensen, P.M. (2003). Trivsel og skolefravær i ungdomsalderen. I E. Befring & R. Tangen (red). Spesialpedagogikk (s. 436-456). Oslo: Cappelen.

Sållman, J.-I. (2006). Behandling av angst og skolevegring hos ung gutt ved hjelp av enkle atferdsanalytiske prinsipper. Norsk Tidsskrift for Atferdsanalyse, 33, 49–56.

Sållmann, J.I. (2008). Hvordan kan vi hjelpe barn og unge som har skolevegring? Spesialpedagogikk, 2, 12–15.

Sållman, J.-I. & Holden, B. (2009). Behandling av skolenekting hos en 15 år gammel gutt ved hjelp av ekstinksjon og atferdsavtaler. Norsk Tidsskrift for Atferdsanalyse, 36, 79–87.

Aarebrot, A.K., Malming, M.R., Pettersen, M. & Utvik, T.B. (2006). Skolenekting. Spesialpedagogikk, 71, 1, 36–43.