Små barn med hørselstap i barnehagen

Å lykkes med å legge til rette for inkluderende fellesskap med rom for det mangfoldet av barn som finnes i en barnegruppe, betinger et tett samarbeid mellom barnehagepersonale og personale som jobber spesifikt med spesialpedagogiske tilbud.

Barnehagen er en arena som skal gi et mangfold av barn gode vilkår for lek, vennskap og barnas egen kultur (ifølge Rammeplan for barnehagen). Formålet med avhandlingen min var å få utvidet kunnskap om vilkår for barn med cochleaimplantat sin deltakelse i lek og samhandling med andre barn i barnehagen.

Et cochleaimplantat (ci) er et teknisk hjelpemiddel som gir personer med store hørselstap muligheter for å oppfatte og tolke lyd og tale. I Norge får de fleste barn som er født med store hørselstap, ci før de er ett år gamle. Mens disse barna tidligere som oftest gikk i barnehager spesielt tilrettelagt for barn med hørselstap, har ci-teknologien ført til at stadig flere foreldre nå velger å la sine barn gå i den lokale barnehagen.

Tidligere forskning indikerer at dette kan gi utfordringer for barnas deltakelse i barnefellesskap.

I spenningsfeltet

Å rette fokuset mot barn med ci sin deltakelse i barnefellesskap er en tilnærming som i liten grad er anvendt i tidligere forskning. Tematikken er imidlertid viet stor oppmerksomhet innen barnehageforskning. Denne kunnskapen har dermed utgjort en referanseramme for hva det vil si å være et vanlig barn i en vanlig barnehage. Ved å studere deltakelse for en spesifikk gruppe barn i et barnehagefaglig perspektiv befinner denne studien seg i spenningsfeltet mellom barnehageforskning og spesialpedagogisk forskning.

Dette er en tilnærming som åpner for nye måter å tenke rundt tilrettelegging av inkluderende prosesser som rommer mangfoldet av barn i barnehagen.

Forståelsesramme og fremgangsmåte

Studien posisjoneres innenfor en sosiokulturell tradisjon, hvor deltakelse og samhandling i sosiale og kulturelle fellesskap anses som forutsetninger for barns læring og utvikling. Perspektivet innebærer blant annet at barns deltakerprosesser er situerte, og at vilkår for barns deltakelse realiseres i den spesifikke konteksten barna befinner seg i.

Studien er en etnografisk studie med feltarbeid i tre barnehager. Tre barnegrupper med barn i alderen ett til tre år er fulgt gjennom ett år. I hver barnegruppe er det ett barn med ci. Det er gjort tre besøk i hver barnehage, og feltarbeidet er på totalt 30 dager. Tradisjonelle etnografiske metoder som videoobservasjoner og intervjuer ligger til grunn for konstruksjon av data. Det foreligger til sammen 20,5 timer med videoobservasjoner av barns frilek. I tillegg er det i hver barnehage også gjort tre intervjuer – med henholdsvis hele personalgruppen, barnets støttepedagog (eller assistent) og med pedagogisk leder på avdelingen.

Sosiale og aktive

Et sentralt funn i studien er at de yngste barna med ci fremstår som kompetente sosiale aktører som er i stand til å takle barnefellesskapenes komplekse og skiftende karakter på egen hånd. De er aktive deltakere i samhandlinger med andre barn – både samhandlinger som karakteriseres av likeverdige og gjensidige samspill og samhandlinger som preges av gjentatte interessekonflikter eller mangel på felles engasjement mellom barna. Dette betyr at barna får et bredt spekter av læringserfaringer fra deltakelse i barnefellesskap.

Studien viser at barnas bruk av ci gir dem en tilgang til lydmiljøet og dermed også til den talespråklige delen av kommunikasjonen i fellesskapet. Det oppstår likevel situasjoner der lytteforholdene er dårlige eller teknologien ikke fungerer etter intensjonen. Uten kommunikative verktøy som er visuelt basert, for eksempel tegnspråk eller norsk med tegnstøtte, vil barna i slike tilfeller være avskåret fra det kommunikative rommet i fellesskapet. Tegnspråk eller norsk med tegnstøtte inngår ikke som en naturlig del av repertoaret i noen av barne- hagene som medvirket i studien.

Fokus på barnas særlige behov

Personalet er opptatt av at barn med ci skal være en del av fellesskapet i barnehagen. Det kommer likevel frem at det gjøres noen prioriteringer i barnas hverdag som kan gå på bekostning av deres deltakelse i barnefellesskap. Det er for eksempel stort fokus på det som av voksne betraktes som barn med ci sine særlig behov; stimulering av lytte- og talespråklige ferdigheter. Spesialpedagogiske læringsarrangementer, som for eksempel timer med spesialpedagog, finner primært sted på egne rom i barnehagen og skjer som oftest i løpet av den tiden som er avsatt til frilek for barnegruppen.

Gruppefokus i leken

Som en del av det spesialpedagogiske tilbudet følges barna med ci tett av støtte- pedagog (eller assistent), som skal legge til rette for barnas deltakelse i aktivitetene i barnehagen. Dette skjer også under frileken. Måten støttepedagogene forholder seg til barna på under frileken viser seg å ha avgjørende betydning som vilkår for barnas deltakelse i lek. Når støttepedagogen retter sin oppmerksomhet eksplisitt mot barnet med ci, er faren stor for at det resulterer i en barn–voksen-interaksjon som begrenser barnets videre deltakelse i lek med andre barn. Om den voksne derimot inntar et gruppefokus og fordeler sin oppmerksomhet og engasjement på flere barn, involveres barn med ci både med den voksne og med andre barn.

Disse funnene er i tråd med tidligere barnehageforskning og kan dermed forstås som allmenngyldige dynamikker som forekommer i samhandlinger mellom barn og voksne i barnehagen.

Som en følge av ordningen med støttepedagog (eller assistent) kan det etableres en arbeids- og ansvarsfordeling i personalgruppen som skaper et skille mellom tiltak som er rettet spesifikt mot barna med ci og den øvrige virksomheten i barnehagen. Dette utgjør en risiko for at det spesialpedagogiske tilbudet kan fremstå som en egen virksomhet i virksomheten.

Implikasjoner som følger av studien

Tidligere forskning viser at barn med hørselstap kan stå overfor store utfordringer i sine samhandlinger med hørende barn. At denne studien dokumenterer at barn med ci inngår som aktive og kompetente deltakere i barnefellesskap i barnehagen, gir grunnlag for optimisme på barnas vegne. Det er likevel grunn til å ta på alvor at studien også indikerer at engasjementer og behov som barn med ci har felles med andre barn kan stå i fare for å bli overskygget av voksnes fokus på det som antas å være barnas særskilte behov. Det er fare for at barn med ci sin barnehagehverdag struktureres på andre måter enn det som er tilfelle for resten av barnegruppen, nettopp som følge av måten spesialpedagogiske hjelpetiltak organiseres på. Dette kan gå på bekostning av barn med ci sine muligheter for deltakelse og tilhørighet i barnefellesskap.

Implementere tiltak i hverdagslige situasjoner

Det er ingen grunn til å tro at dette er en tematikk som kun gjelder barn med ci. Den er også relevant for andre barn som har tilbud om spesialpedagogisk hjelp i barne- hagen. En måte å støtte opp under barnas deltakelse og tilhørighet i barnefellesskap kan være å implementere spesialpedagogiske hjelpetiltak i barnehagens hverdagslige aktiviteter.

Å lykkes med å legge til rette for inkluderende fellesskap med rom for det mangfoldet av barn som finnes i en barnegruppe, betinger derfor tett samarbeid mellom barnehagepersonale og personale som jobber spesifikt med spesialpedagogiske tilbud.

Foreslåtte artikler