Ironi er populært. Språkbruken gir status og anseelse, men veien fra ironi til utrygghet og hån kan være kort. Derfor bør kunnskap om ironi tidlig inn i barneskolen.

En lærer introduserer dagens opplegg for en gruppe førsteklassinger, men møter uventet motstand:

- I dag skal vi plukke bjørkeris for å pynte til 17. mai.

- Stakkars trærne! Trærne bruker jo lang tid på å få de greinene.

- Det har ikke jeg lyst til. Trærne kan få vondt.

- Så hent noe mose da, sier læreren ergerlig.

Etter denne utvekslingen går de to guttene fornøyde av gårde for å plukke mose. Når de kommer tilbake med mosen, møter de en sint lærer. De får kjeft fordi de har lekt og samlet mose. De har ikke hjulpet til, slik alle de andre barna har gjort. Seksåringene forstår ikke hvorfor mosen ikke skal brukes. Er de blitt lurt? Hvorfor sa læreren at de skulle hente mose? Hva er det de har gjort feil?

Episoden forteller oss noe om hvordan barn kan oppfatte voksnes språkbruk. De forstår ikke alltid hva voksne mener når de sier noe de ikke mener for å uttrykke sin holdning eller oppfatning. Indirekte tale kan barn oppfatte bokstavelig.

Indirekte tale er uklar tale

Nasjonaldagen er det bjørkeris sammen med norske flagg som gjelder. Folk som har erfaring og kunnskap om hvordan man pynter til 17. mai, vet at mose ikke er egnet for dette formålet. De vil derfor se etter andre måter å fortolke ytringen på. Seksåringer har ikke nødvendigvis denne kunnskapen eller tilstrekkelig erfaring med språk for å forstå at ytringen ikke skal forstås bokstavelig. De skjønner ikke at dette er en indirekte måte å uttrykke irritasjon på. I dette tilfellet handlet det om den voksnes forargelse over barnas syn på det å plukke greiner fra trærne.

Det er ikke vanskelig å forstå den voksnes negative følelser overfor barnas argumenter mot å plukke greiner. Argumentene fremstår som irrasjonelle. Men lærerens respons var ikke tilpasset seksåringenes språklige nivå.

Den ironiske læreren kan skape utrygghet og usikkerhet når det er uklart hva som er ment. Psykologen Lisbet Brudal forteller i et intervju med NRK at mange psykologer erfarer at ironi fører til stor tristhet hos mange. Det oppleves krenkende og er ødeleggende for selvfølelsen. Det er derfor viktig at læreren snakker på en slik måte at barna forstår dem. Trygghet er en nøkkelfaktor i all læring.

Når forstår barn ironi?

Det har vært en vanlig oppfatning at barn først i 10-årsalderen begynner å forstå ironi. Da er språket godt nok utviklet til å kunne oppfatte dobbeltbunnen i vitsen eller kommentaren. Nyere studier viser imidlertid at fireåringer også kan forstå noen former for ironi (Recchia, Howe, Ross og Alexander 2010). En forutsetning synes å være at ironien kommer fra foreldre eller andre omsorgspersoner barnet kjenner godt.

Å lære språk er en lang og tidkrevende prosess. For å forstå hvordan språket brukes og hva man kan gjøre med språket, må man delta i språklige samhandlinger over mange år. Den indirekte språkbruken er den som er vanskeligst å lære. Hvor flinke vi blir, henger sammen med mengden annen kunnskap vi tilegner oss. Vi kan ikke si noe sikkert om ved hvilket alderstrinn barn forstår og behersker ulike typer ironi. Som på alle andre områder er barn også forskjellige når det gjelder språklige ferdigheter. De har ulike talent for språk og de har forskjellige erfaringer med språkbruk. I en familie med utstrakt bruk av ironi har barna trolig mer kunnskap om denne språkformen enn barn som vokser opp i familier der ironi i liten grad er gjengs språkbruk.

Ved bruk av ironi må læreren med andre ord se an hver enkelt elev. Noen former for ironi er dessuten så komplekse at selv mange voksne vil ha problemer med å forstå den.

Hva er ironi? Mange forbinder ironi med å uttrykke sin mening eller holdning ved å si det motsatte av det man mener, slik vi så i eksempelet over. Læreren sa at man like gjerne kan pynte med mose til 17. mai.

Vi språkforskere opererer gjerne med en videre definisjon av ironi. I henhold til en slik vid definisjon er ironisk språkbruk en type ytringer der intensjonen til den som snakker og ytringens betydning ikke er sammenfallende. Det er en indirekte måte å ytre sine holdninger og meninger på. I ironisk språkbruk er den bokstavelige og den intenderte meningen forskjellige med hensyn til styrke og hvor ladet den er. Det betyr at det ikke bare er ytringer som betyr det motsatte som omfattes av begrepet ironi. Det gjør også hyperboler (overdrivelser) og retoriske spørsmål. Hyperboler er overdrivelser som for eksempel:

–Dette har jeg jo fortalt deg tusen ganger før, sier læreren ergerlig.

Underforstått; dette burde eleven ha husket. Ytringen er på den måten ladet med lærerens negative holdning. Styrken ligger i overdrivelsen «tusen ganger». Under ser du et eksempel på et retorisk spørsmål. I eksempelet er det en voksen som stiller et barn, som hadde pyntet seg til juletrefesten på skolen, et retorisk spørsmål:

– Har du tatt feil av årstiden, eller?

Retoriske spørsmål

Retoriske spørsmål er ikke egentlig spørsmål, selv om det har en form som gjør at det ser slik ut. Ofte er det faktum at den som fremmer spørsmålet, ikke venter på svar, en pålitelig indikasjon på spørsmålets retoriske hensikt. Et retorisk spørsmål krever ingen svar. Det retoriske spørsmålets oppgave er ikke å søke informasjon, slik andre typer spørsmål gjør.

I eksempelet over ble et retorisk spørsmål brukt for å fremme en indirekte kritikk av barnet. Den indirekte kritikken kommer til syne fordi man gjerne ikke tar feil av en årstid. Vi kan derfor slutte oss til at det er noe ved barnet som gjør at det kan se ut som om hun har tatt feil av årstiden. Kritikken kan oppfattes dit hen at barnets antrekk ikke passer til årstiden. Den voksne gir på en indirekte måte uttrykk for at hun mener barnet burde tatt på seg noe annet. Den indirekte uttrykksmåten var trolig ment å være morsom.

Det retoriske spørsmålet kan også oppfattes som en sarkasme; en latterliggjøring av barnet som går med selskapssko på snøen på vei inn til juletrefesten. Dette til tross for at det kanskje ikke var den voksnes hensikt. Det har å gjøre med det asymmetriske forholdet mellom barn og voksne. En tiåring har som oftest ikke nok erfaring og språklige strategier for å forsvare seg mot sarkasmen. Hun vet ikke hvordan hun skal møte ironien. Selvironien er kanskje heller ikke tilstrekkelig utviklet til å kunne le av morsomheten. Det kan dessuten være vanskelig for barn å vurdere hvorvidt noen ler med henne eller av henne. Sarkasmer beskrives gjerne som den slemme ironien.

Sarkasme

Et virkemiddel som ser ut til å gå igjen i det som omtales som bitching (Skotheim og Holm Vågsland 2008), er ytringer som bare de som deltar i mobbingen, forstår at skal oppfattes som ironiske. Her utnyttes den ondskapsfulle ironien, også kalt sarkasme. Et eksempel jeg også drøfter i boka om hatprat (Nilsen 2014) er en ytring som av utenforstående kan oppfattes som en kompliment:

- Så fin jakke du har, er den ny?

Sarkasmer beskrives gjerne som den slemme ironien.

Ettersom både offeret og tilhørerne vet at mobberen ikke gir offeret komplimenter, skal ytringen oppfattes som det motsatte, som en negativ uttalelse om jakka. Slike hånende ytringer kalles sarkasmer. Komikken og krenkelsen kan ytterligere forsterkes dersom en uoppmerksom eller uforstående lærer uvitende inkluderes i mobbingen. Læreren kan for eksempel bli invitert med inn i mobbingen ved hjelp av spørsmålet:

- Synes ikke du også at den nye jakka til Lise er veldig fin?

Sarkastiske ytringer, som latterliggjør et offer, er ofte ment for fl tilhørere. De er ikke bare rettet mot offeret, men er ment å underholde andre. Det er derfor viktig at en lærer kjenner gruppedynamikkene i klassen godt, slik at hun oppfatter sarkasmen og kan sette inn tiltak mot mobbing.

Hvilken funksjon har ironien? Ironi kan brukes til å kritisere, erte og tøyse. Det kan være en morsom måte å leke med språket på, men man risikerer alltid å bli misforstått.

Den type gjettelek som ironisk språkbruk ofte er, krever mye felles kunnskap. Leken går ut på at taleren sier noe på en uvanlig måte, og tilhørerne skal ut fra sin kunnskap fortolke seg frem til hva ytringen skal bety. Fellesskap dannes og styrkes mellom dem som forstår ironien. Ironi kan også, som mange andre språklige virkemidler, brukes til mobbing.

Kanskje er ironien spesielt egnet for mobbing? Jeg tror det. Da mener jeg ikke nødvendigvis at den som mobber ved hjelp av ironi alltid har til hensikt å såre sitt offer. Hensikten kan like gjerne være å fremheve seg selv ved hjelp av overlegne språklige ferdigheter. Språklige ferdigheter som er hevet over hensynet til den andre. Det kan være barn eller voksne som morer seg på andres bekostning i ytringer som er egnet til å underholde.

På samme måte som ironi kan brukes til å styrke et fellesskap, kan den også brukes til å ekskludere. Ironien kan brukes til å ekskludere dem som ikke har de samme referansene og forstår denne språkbruken.

Ironi i konflikter og uenigheter

En del voksne bruker ironi i konflikter eller uenigheter med barn. Noen lærere bruker kanskje ironi som en mer eller mindre bevisst måte å lære elevene noe på. Et eksempel på en slik bruk av ironi kan være i en situasjon i klasserommet der en elev har sølt vann på gulvet. Eleven har bare fortsatt å male uten å tørke opp vannet. Ytringen under er ment som en indirekte oppfordring til å tørke opp:

– Så flott at du har tørket opp det du har sølt, sier læreren spøkefullt til eleven.

Slike ytringer er komplekse. For å forstå lærerens utsagn må eleven først oppdage det manglende sammenfallet mellom ytringen og virkeligheten. Altså at eleven faktisk ikke har tørket opp vannet. Deretter må eleven slutte seg til hvorfor læreren sier noe som ikke er sant. Eleven må vurdere disse spørsmålene:

  • Tror læreren at jeg har tørket opp?
  • Ønsker hun å villede meg ved å si noe som ikke er sant?
  • Hvis hun sier noe som ikke er sant, som hun vet jeg ikke vil tro på, hvorfor gjør hun det?

Som språkforsker er jeg usikker på verdien av å bruke ironi som en slags didaktisk strategi. Hvis en   skal gjøre det, må en i alle fall være helt sikker på at barnet forstår, og at det ikke føler seg uthengt og latterliggjort.

Elevenes råd til lærerne

Mens jeg skrev og planla denne artikkelen, snakket jeg med noen barn fra ulike barneskoler for å høre litt om deres syn på ironisk språkbruk på skolen og i klasserommet.

En niåring sa at: «Læreren min er veldig flink til å bruke ironi, for når hun gjør det, bruker hun hermetegn. Da skjønner vi at hun ikke mener det hun sier.» Eksempelet er godt, synes jeg. Barna jeg snakket med, ga nemlig uttrykk for at de synes det er ubehagelig å være i situasjoner der de er usikre på hva læreren egentlig mener. De mente at dersom en lærer ikke vet hvor mye ironi elevene oppfatter, eller er usikker på hva barna forstår, så bør de unngå ironisk språkbruk og snakke mest mulig direkte og bokstavelig.

Barna jeg snakket med, har bidratt med eksempler fra sin skolehverdag, og vi har analysert dem sammen. Noen av dem har du allerede lest om.1 Flere barn ga uttrykk for at de ikke bare oppfattet ironi som morsomt, men også som slemt.

Fotnote: har du allerede lest om.1

Det er ingen av eksemplene som er en direkte gjengivelse av noe en lærer har sagt. Med barnas samtykke har jeg konstruert episoder som illustrerer samme typen ironi som i barnas fortellinger.

- De andre kan le når jeg har skjønt det for seint at det var ironi.

- Ikke alltid, men noen ganger tenker jeg at ironi er litt slemt. Det er ikke sånn at noen alltid mener å være slem, men så føler man liksom at det er slemt likevel. Men de som er vant til det, synes kanskje ikke det er like slemt.

Et annet råd er derfor å unngå sarkasmen. Et barn fortalte dessuten at i hennes klasse hadde ironi og sarkasme vært diskutert i klassens time, og hun mente denne bevisstgjøringen var positiv.

- De andre kan le når jeg har skjønt det for seint at det var ironi.

Jaa’a

På spørsmål om eksempler på hvordan barneskoleelevene selv bruker ironi, refererte de til bruk av ordet ja med litt ulik uttale, for eksempel med lang a og to stavelser med trykk på første stavelse:

- Jaa’a (ev. påfulgt av særlig eller sikkert og himling med øynene)

Her skal ja forstås som en avvisning av noe noen har sagt. Det kan for eksempel komme som en respons på et forslag og være et uttrykk for at man stiller seg negativ til forslaget. Et annet eksempel kan være:

- Nå kommer nissen, sier en elev muntert.

- Jaa’a, sier en annen elev og stønner.

Barnet som har bidratt med eksempelet over forklarer at:

- Eleven som har prøvd å tulle litt, blir kanskje litt lei seg, fordi han føler at den andre ødelegger spøken hans.

- Men hvorfor tror du han gjør det, ødelegger spøken? spør jeg.

- Kanskje han tror det er kult? Eller, han er kanskje bare blitt vant til å gjøre det?

Et av barna nevner også at jaa’a kan brukes for å ta igjen eller når man bare er irritert på noen.

Kunnskap om ironi i klasserommet

Ifølge Læreplanen i norsk står kunnskap om ironi som et kompetansemål først etter tiende trinn (Læreplan i norsk 2010: 15). Etter sjuende trinn skal elevene ha kunnskap om hvordan språk kan uttrykke og skape holdninger til enkeltindivider og grupper av mennesker. Det er flere grunner til at skolen allerede tidlig i barneskolen bør satse på kunnskap om ironi og på hvordan denne språkbruken kan skape holdninger overfor enkeltindivider. Den viktigste grunnen er at veien fra ironi til mobbing er kort. Ironi kan brukes til indirekte å fremme negative holdninger overfor enkeltindivider.

Det er mobbing når elever føler seg krenket av ironisk språkbruk, enten sarkasmen kommer fra medelever eller lærere. Et klasserom der den slemme ironien råder, er ikke et godt sted å være for noen.

Kunnskap om sarkasmen vil dessuten kunne gjøre det enklere for elever å forsvare seg mot den og å motsi mobbing. Når barn forstår hvordan sarkasme brukes for å hevde seg selv på andres bekostning, kan det føles viktigere å stille opp for sine medelever enn å la seg underholde.

Ikke minst vil kunnskap om ironisk språkbruk kunne bidra til å avkle den sarkastiske eleven eller læreren, og på den måten avmektiggjøre dem. En slik avvæpning vil kunne bli et viktig tiltak mot mobbing.

Litteraturhenvisninger

Nilsen, A.B. (2014). Hatprat. Cappelen Damm akademisk

Helland, R. (2003): Vi spør barna for mye. Intervju med Lisbeth Brudal <http://www.nrk.no/livsstil/vi-spor-barna-for-mye-1.1313661>

H.E. Recchia, N. Howe, H.S. Ross & S. Alexander (2010). Children's understanding and production of verbal irony in family conversations. British Journal of Developmental Psychology, s. 255–274.

Skotheim, L. og Vågsland, A.H. (2008) Bitching. En bok om jenter og mobbing. Omnipax.

Utdanningsdirektoratet (2010). Læreplan i norsk. http://www.udir.no/kl06/NOR1-05/