Biologisk slektskap og utvikling av relasjoner

Diskusjonen om arv og miljø går rett inn i ett av de eldste og mest generelle spørsmålene knyttet til barns utvikling. Behovet for å forstå menneskelig utvikling og hvorfor vi er som vi er og gjør som vi gjør, har vært gjenstand for diskusjon siden tidlig i filosofiens historie. Spørsmålet er om den menneskelige utvikling er forutbestemt av vårt genmateriale? Eller er det miljøet vi lever i og de erfaringene og kunnskapen vi tilegner oss via våre omgivelser, som påvirker vår utvikling?

Platon hevdet at all kunnskap er medfødt, mens Aristoteles mente at mennesket var født som et tabula rasa, som et ubeskrevet blad, og at all utvikling og kunnskap oppsto som et resultat av erfaringer. På 1700-tallet blomstret diskusjonen om forholdet mellom arv og miljø opp igjen. På den ene siden hevdet Descartes at menneskets arvemateriale påvirket vår utvikling uavhengig av omgivelsene, mens John Locke, på den andre siden, hevdet at menneskelig utvikling var basert på erfaring, og at kunnskap oppsto i møte med omgivelsene. Synet på og vektleggingen av genenes og miljøets betydning for menneskets utvikling har med andre ord svingt fram og tilbake gjennom historiens løp.

I arvelæren skilles det mellom genotype og fenotype. Vår genotype inneholder alle arveanleggene som et individ har. 50 prosent av arveanleggene arves fra mor og 50 prosent arves fra far. Arveanleggene påvirkes også under svangerskapet og kan være en grunn til at det oppstår skader. Vår fenotype er resultatet av samspillet mellom arveanlegg og miljøfaktorer. Begrepet reflekterer individet slik det faktisk fremtrer, altså hvordan genene våre kommer til uttrykk og viser seg for andre. Eksempler på dette er øyefarge og blodtype, men også temperament og personlighetstrekk. Til sammen utgjør dette vår konstitusjon.

Gener og omsorgsmiljøets betydning for barns utvikling

De siste 10–20 årene har vært preget av en biologisk bølge for å forstå menneskets utvikling og konstitusjon. Ulike fagfelt, som for eksempel psykologi, nevrovitenskap og mikrobiologi, har bidratt til å forklare hvordan vårt biologiske arvemateriale og våre erfaringer påvirker hverandre (Getz, Kirkengen, & Ulvestad, 2011). Synet på gener som en konstant og uforanderlig enhet har endret seg i takt med den pågående forskningen.
Adopsjonsstudier og tvillingstudier belyser hvilken betydning forholdet mellom arv og miljø har for vår utvikling. Forskningen har påvist at vårt arvemateriale er påvirkelig og foranderlig, og at biologi styres av erfaringer (Getz mfl., 2011). Vi vet også at forhold under svangerskapet, det være seg underernæring, mors sykdom eller psykososialt stress, kan prege det kommende barnets biologiske konstitusjon og at det kan skape biologisk sårbarhet hos barnet.

På bakgrunn av dette er det vanskelig å hevde at det kun er gener eller kun erfaringer som bestemmer vår utvikling. Biologi og miljø står i et gjensidig dialektisk forhold til hverandre.

Arnold Sameroff (Sameroff, 2010) bruker det taoistiske yin/yang-diagrammet for å beskrive dette forholdet, og understreker på den måten hvordan motsetningen mellom biologi og miljø konstituerer et gjensidig og kontinuerlig forhold. Figuren viser hvordan miljø og biologi sammen utgjør en enhet som består av to motsetninger. Vi ser også at en del av miljøet er integrert i det biologiske, og at en del av det biologiske er integrert i miljøet. Symbolikken i figuren reflekterer at de to delene ble skapt samtidig og at de er uløselig knyttet sammen i en relasjon. Med andre ord, arv og miljø eksisterer ikke uavhengig av hverandre.

Menneskeorganismen, vår biologi, er altså relasjonell og integrert med sitt miljø (Getz, Kirkengen og Ulvestad, 2011), Vi mennesker utvikler oss sammen i et gjensidig og transaksjonelt forhold. Dette vil jeg komme tilbake til, men først vil jeg redegjøre for en teoretisk modell som demonstrerer interaksjonen mellom barnets biologiske arv og barnets oppvekstmiljø (Martinsen & Smørvik, 1993). Modellen viser tre ulike miljøer, miljø 1, miljø 2 og miljø 3. Vi ser at barn 1, som også kan kalles arv 1 fordi det her er snakk om barnets konstitusjon, får høy skåre på den søylen som reflekterer barnets mulige utviklingsmessige resultat.

Vi ser derimot at barn 2 oppnår lavere utviklingsmessige skåre i miljø 1. Når vi plasserer de samme barna med hver sin særegne konstitusjon inn i miljø 2, ser vi at begge oppnår høye resultater. Barna skårer likt, noe som illustrerer at arv ikke spiller noen rolle for barnas utviklingsmessige resultat av å vokse opp i dette omsorgsmiljøet. I miljø 3 oppnår barn 1 lavere skåre enn barn 2, og reflekterer at kombinasjonen arv og miljø har en omvendt effekt av hva det hadde i omsorgsmiljø 1. Modellen illustrerer at effekten av biologisk arv varierer med hvilket miljø barnet vokser opp i og hvilke erfaringer barnet gjør seg i dette miljøet (Martinsen & Smørvik, 1993).

Det er altså ikke mulig å forklare forskjeller i barns utvikling utelukkende basert på foreldrenes omsorgsstil eller oppdragelsesmetoder, eller gjennom risikofaktorer i barnets konstitusjon. Samtidig har genene innflytelse på hvordan relasjonene mellom mennesker formes og utvikles (Leve mfl., 2007; Reiss, Leve, & Whitesel, 2009). Fordi foreldre og barn i adoptivfamilier ikke deler gener, fungerer adopsjonsstudier som naturlige eksperiment når forholdet mellom arv og miljø skal undersøkes.

I en større amerikansk studie (Leve mfl., 2007) ble 359 såkalte adopsjonstriader fulgt opp for å undersøke om det var arvemessige eller miljømessige betingelser som påvirket barnas utvikling. Hver adopsjonstriade besto av barnets biologiske foreldre, barnets adoptivforeldre og barnet selv. Barna hadde blitt skilt fra de biologiske foreldrene kort tid etter fødselen, slik at kontakten mellom dem hadde vært minimal. Barna ble adoptert i løpet av sine tre første levemåneder. Undersøkelsen gjorde det mulig å påvise at likhetene man fant mellom barna og de biologiske foreldrene, skyldtes genetisk påvirkning. På samme måte kunne likheter mellom adoptivforeldrene og barnet tilskrives miljømessig påvirkning, grunnet fraværet av felles gener (Leve mfl., 2007).

Studien viser hvilken betydning omsorgsmiljøet har for barns utvikling fordi den retter fokus mot hvordan adoptivforeldrene reagerer på atferd hos adoptivbarnet som reflekterer barnets genetiske arv. Barns genetiske arvemateriale omfatter genetiske risikofaktorer, men også genetiske beskyttelsesfaktorer som vil hemmes eller fremmes i møte med barnets omsorgsmiljø. Studien viser at adoptivbarns genetiske innflytelse tidlig kommer til uttrykk som markerte temperamentstrekk. Slike markerte personlighetstrekk, eller markerte genetisk influerte kjennetegn hos barnet, kunne vekke sterke reaksjoner hos adoptivforeldrene (Reiss mfl., 2009). Dette kan dreie seg om temperamentseller personlighetstrekk som adoptivforeldrene ikke kjenner igjen i seg selv, eller som kan trigge et tilsvarende personlighetstrekk hos adoptivforeldrene. Dette er adoptivforeldrene ofte klar over, men det blir ofte bagatellisert (Seifer, Sameroff, Dickstein, Schiller & Hayden, 2004). Foreldrenes respons på barnets atferd og handlinger kan føre til ulike utviklingsveier for barnet, fordi foreldrenes reaksjoner vil kunne hemme eller fremme barnets genetiske kjennetegn, enten dette er risikofaktorer eller beskyttelsesfaktorer.

Barnets biologiske sårbarhet kan ha betydning for hvordan barnet reagerer og hvordan barnets biologi, altså gener, aktiveres i samspill med omsorgsmiljøet. Dette gjelder uavhengig av hva slags type familieeller omsorgskonstellasjon et barn vokser opp i. Eksistensielle erfaringer kan ifølge Getz mfl. (2011) belaste menneskets fysiologi og skape eller forverre biologisk sårbarhet. Genetisk sårbarhet gjør barnet mer eller mindre mottakelig for miljøets påvirkning. Utviklingsforstyrrelser vil derfor kunne oppstå i samspillet mellom barnets biologiske konstitusjon og barnets omsorgsmiljø hvor følgene av samspillsprosesser kan føre til miljømessig eksponering som utløser genetisk sårbarhet. På samme måte som et omsorgsmiljø vil kunne utløse genetisk sårbarhet, kan et annet omsorgsmiljø, for eksempel preget av rolig og sensitiv omsorg, kunne virke beskyttende og føre til økt motstandsdyktighet i senere situasjoner som potensielt kunne ha utløst genetisk sårbarhet (Gunnar & Quevedo, 2007).

Barn vil altså respondere individuelt, både psykisk og atferdsmessig, på miljømessige utfordringer avhengig av sårbarhet og motstandskraft. Endringer og intervensjoner i barnets omsorgsmiljø vil kunne føre til endringer i hvordan genetisk sårbarhet kommer til uttrykk. Adopsjon er et eksempel på en slik type endring, og adopsjonsforskningen viser ganske entydig at adopsjon er en positiv intervensjon for barn som har bodd kortere eller lengre tid på institusjoner. De fleste institusjoner vil være preget av fysisk og psykisk understimulering, med få muligheter til å inngå i nære og utviklingsfremmende samspill med stabile omsorgspersoner (Groark, McCall & Fish, 2011), men overgangen fra depriverende institusjonsforhold til adoptivfamilien omfatter en miljøforandring som har vist seg å bidra positivt til adoptivbarnas videre utvikling på alle utviklingsområder (Beckett mfl., 2006; Rutter & ERA-StudyTeam, 1998; Rutter mfl., 2010; van Ijzendoorn & Juffer, 2006).

Som en konklusjon på spørsmålet om det er arv eller miljø som påvirker barns utvikling, kan det slås fast at barnets konstitusjon (gener) og barnets omsorgsmiljø har en interaksjonell effekt.

En modell for å forstå utvikling

For å forstå barns utvikling i et gitt miljø trenger man en utviklingsmodell som er interaksjonell, men som også er transaksjonell. Det råder bred enighet om at barn er biologisk disponert for å inngå i sosialt samspill fra fødselen av. Foreldrene og barnet er i gjensidig og kontinuerlig interaksjon med hverandre, og gjennom samspillet bidrar barnet aktivt til å organisere, strukturere og skape mening i sin verden. Transaksjonsmodellen har sitt utspring i dialektisk teori tilbake til Hegel og Marx, og senere Vygotsky og Bronfenbrenner (Sameroff, 2010). De mer deskriptive sidene ved modellen bygger på tidlig temperamentsforskning fra 1960-tallet, da det oppsto en nyorientering i synet på årsaker til atferdsproblemer hos barn. Temperamentsforskningen viste en transaksjonell sammenheng mellom barns vanskelige temperament og foreldres reaksjoner, og hvordan dette førte til ulike utviklingsveier som hemmet eller fremmet barnas sosiale utvikling.

Gråt er en effektiv måte for spedbarn å kommunisere på. Figur 4 gir et eksempel på hvordan spedbarnets gråt kan påvirke mor. Barnet gråter, og vi ser at mor roer barnet. Barnet erfarer at det blir roet ned i denne situasjon og gråter derfor når en lignende situasjon oppstår, og kanskje gråter det enda mer når det opplever å få en effektiv reaksjon fra mor. Det kan være at ubehag forsvinner, barnet blir roligere av mors reaksjon. Etter hvert vil gråten varieres avhengig av situasjonen barnet er i. Etter hvert vil også foreldrene klare å skille barnets ulike uttrykk og signaler fra hverandre, og finner ut av hva som kan være effektive måter å roe barnet på både i lignende og andre situasjoner. På denne måten blir barn og foreldre kjent med hverandre.

Foreldrenes regulering av spedbarnet skjer gjennom ulike aktiviteter og handlinger, som for eksempel å vugge barnet, synge, lage lyder, snakke og lage grimaser. Når foreldrene reagerer adekvat på barnets handlinger og emosjonelle uttrykk, viser de at de oppfatter barnet som en person med egne opplevelser, følelser og behov (Stern, 2000). Basert på organiseringen av de ulike erfaringene barnet får gjennom samspillet, vil det tilpasse seg omgivelsene, og omgivelsene blir mer og mer forutsigbare (Stern, 2000).

Gjennom det gjensidige samspillet vil barnet utvikle forventninger om det som skal skje, basert på minner om handlinger, fornemmelser og affekter som det erfarer gjennom samspillet med sine omsorgsgivere. Transaksjonsmodellen illustrerer også hvordan miljø og individ har en interaksjonell effekt på hverandre. Hvis vi tenker oss en situasjon med et barn som ikke gråter så ofte, eller ikke gir så tydelige signaler med variert gråt, vil mor kanskje ikke reagere på en adekvat måte overfor barnets behov.

Transaksjonsmodellen viser hvordan barnet påvirker og påvirkes av sitt omsorgsmiljø, og vice versa. Det er her den dialektiske kjernen i modellen kommer til uttrykk, fordi den viser hvordan barnet endres av sine erfaringer i samspill med omsorgsmiljøet, og hvordan omsorgsmiljøet endres av barnets stadig økende forståelse og utvikling. Det er en gjensidig og kontinuerlig transaksjon. Dette er en toveisprosess, altså en transaksjon av gjensidig påvirkning og utvikling, hvor tidsperspektivet i transaksjonen har stor betydning. Barnets utvikling kan på denne måten sees på som et resultat av et aktivt og komplekst samspill med omsorgsgivere og det miljøet de lever i over tid. Det er ingen klar start eller klar slutt på transaksjonsprosessen.

Barnet har innflytelse på sin egen utvikling gjennom sin konstitusjon som preger barnets handlinger og uttrykk. Barnets effekt på omsorgsgiverne har like stor effekt som omsorgsgivernes effekt på barnet. Det er viktig for barns sosiale og emosjonelle utvikling at de knytter relasjonelle bånd til nære og sensitive omsorgspersoner. Spedbarnet er ikke i stand til å regulere seg selv, men er avhengig av at dette skjer i et gjensidig samspill med sine nærmeste omsorgsgivere. Det er derfor av stor betydning at foreldrene er i stand til å forstå og tolke spedbarnets signaler og uttrykk, som for eksempel gråt, sutring, grimaser og smil. Foreldrene vil oppleve spedbarnets emosjonelle handlinger og uttrykk som intensjonelle og motiverte. I samspillet som oppstår, blir spedbarnets handlinger og uttrykk forståelige for foreldrene.

Alle erfaringer har et emosjonelt innhold, enten disse er positive, negative eller nøytrale. Både barn og foreldre påvirkes av det som skjer i det affektive samspillet mellom dem, og foreldrenes fortolkning av barnets handlinger bidrar til endring og regulering av barnets emosjonelle tilstand. Barnets erfaringer med emosjonsregulering har derfor stor betydning for hvordan barnet tilpasser seg og mestrer omgivelsene. Samspillet eller transaksjonen mellom barnet og omsorgsgiverne har betydning for utvikling av emosjonelle erfaringer, i tillegg til utvikling av intensjonelle, målrettede handlinger som er viktige for barnets videre sosiale utvikling (Tronic, 1989). Sentralt i forståelsen av barnets relasjons- og selvutvikling står begrepet intersubjektivitet. Begrepet rommer barnets evne til å dele oppmerksomhetsfokus med en annen, noe som skaper muligheter for etablering av tilknytning og psykologisk nærhet (Stern, 2000; Trevarthen & Aitken, 2001). Dette danner grunnlag for barnets utvikling av tilknytning til omsorgspersonene, og er knyttet til barnets følelser.

Figur 5 illustrerer hvordan barnet reagerer på dette med å gråte sjeldnere. Dette kan gjøre det vanskeligere for barnet å differensiere mellom ulike situasjoner hvor gråt kan være en hensiktsmessig reaksjonsmåte, og vil dermed ikke erfare at gråt er en effektiv måte å reagere på. Foreldrene vil reagere enda sjeldnere på barnets gråt, noe som kan resultere i at de tar færre initiativ overfor barnet i andre situasjoner. Dette kan resultere i at barnet viser lite initiativ eller utvikler svakere kommunikasjonsferdigheter, og foreldrene vil kunne stå dårligere rustet til å tolke og forstå barnet riktig. Vi kan også bytte ut gråt med smil, og vi vil kunne se den samme effekten.

Barns biologiske arv kan gi seg utslag i ulike temperamentstrekk, og i lys av transaksjonsmodellen vil foreldrenes respons i samspillet kunne hemme eller fremme utviklingen av genetiske karakteristika. «Goodness of Fit» er et begrep som anvendes for å beskrive om det er samsvar mellom omsorgsmiljøets krav og forventninger til et individ, og individets evner, muligheter og egenskaper. Når det er samsvar mellom dette, ligger forholdene godt til rette for positiv utvikling. I motsatt fall kan manglende overensstemmelse mellom krav og forventninger og individets egenskaper og muligheter føre til tilpasningsvansker og skjevutvikling (Chess & Thomas, 1999).

Tilknytning og relasjonsutvikling

Tilknytning er ansett som meningsfullt begrep for å belyse barns sosioemosjonelle og relasjonelle utvikling (Sroufe, Egeland, Carlson, & Collins, 2005). Tilknytning dreier seg om hvordan barn tidlig i utviklingen danner relasjoner og knytter følelser til andre på en måte som er felles for alle mennesker (Tetzchner, 2001). Barns tilknytning til omsorgspersoner har et biologisk grunnlag, hvor barnets tilknytningsatferd kan betraktes som et atferdssystem som aktiveres under stress, frykt og truende opplevelser. Dette bidrar til barnets overlevelse fordi det i en potensielt truende situasjon vil søke beskyttelse og trygghet hos sine nære omsorgspersoner (Bowlby, 1988). Hvordan tilknytningsatferden aktiviseres er individuelt, og skjer i situasjoner som når omsorgspersonen er ute av syne, ved sult eller tørst, høye lyder eller i andre situasjoner barnet assosierer med fare og økt ubehag (Cassidy, 2008).

Barns tilknytning til foreldrene starter allerede ved fødselen, men tilknytningsatferd blir først tydelig rundt 6 måneders alder. Dette er en alder hvor barna begynner å krabbe og klarer å komme seg rundt på egen hånd. Dette er også en alder hvor de lettere skiller foreldrene fra andre personer i omgivelsene. Tilknytningsatferd vises gjennom signaler som smil, latter og gråt, og gjennom bevegelser og aktivitet som fremmer nærhet til omsorgspersonen, for eksempel ved å krabbe, gå eller løpe tilbake til mor eller far, eller strekke armene opp for å komme opp på foreldrenes arm i en skremmende situasjon. De fleste foreldre har opplevd perioder i spedbarnsalderen hvor barnet for eksempel ikke vil gå til eller sitte på armen til andre enn mor og far.

Ved siden av behovet for nære og tilgjengelige tilknytningspersoner som gir barn opplevelse av trygghet når tilknytningssystemet aktiveres, har barn også et biologisk fundert eksploreringssystem som gjør det mulig å utforske og oppdage omgivelsene. Dette bidrar til læring, utvikling og autonomi. I balanseringen av tilknytningssystemet og eksploreringssystemet utvikles det et tilknytningsbånd mellom barnet og omsorgspersonene. I en relasjon hvor foreldrenes samspill med barnet er preget av sensitivitet og emosjonell tilgjengelighet, fungerer foreldrene som en trygg base hvor barnet kan søke tilbake for nærhet, trygghet og regulering av følelser ved behov, før de utforsker verden videre.

Barn som mangler den nødvendige tryggheten som eksisterer innenfor rammene av en trygg base, vil hemmes i sin utforskning av omgivelsene fordi altfor mye kraft og energi vil brukes på å opprettholde en følelse av trygghet i en uforutsigbar og skremmende verden. Dette kan føre til konsekvenser som fravær av nysgjerrighet, interesse og glede, og manglende agens. For barn som lever i utrygge og depriverende miljøer, vil erfaringer og lærdom de får gjennom utforskningsatferd i stor grad være knyttet til overlevelse og følelser av frykt og hjelpeløshet (Howe, 2005; Schofield & Beek, 2006).

Tilknytningsteorien differensierer mellom tilknytningsatferd og tilknytningsbånd. Barnets tilknytningsatferd beskriver som nevnt en hensiktsmessig atferd som fremmer barnets nærhet til en omsorgsperson når dette er nødvendig. Begrepet tilknytningsbånd reflekterer det affektive eller følelsesmessige båndet barnet har til omsorgspersonen (Ainsworth, 1989; Cassidy, 2008). Mary Ainsworth var en av Bowlbys samarbeidspartnere. (1989) Hun beskriver det affektive båndet som et varig og viktig bånd som barnet har til en annen som er unik og uerstattelig. Ainsworth understreker at det affektive båndet barnet har til en annen, ikke nødvendigvis er synonymt med en relasjon til en annen. For det første varer relasjoner mellom mennesker ikke nødvendigvis over tid, for det andre inneholder relasjonsbegrepet et dyadisk perspektiv, noe som innebærer et gjensidig bånd mellom to personer. Tilknytningsbåndet mellom barnet og omsorgspersonen reflekterer et emosjonelt og viktig bånd som barnet har til en annen, som barnet opplever som sterkere og klokere enn seg selv, og som barnet har tillit til. Barnet vil søke nærhet, trygghet og trøst hos denne omsorgspersonen.

Transaksjonsmodellen kan illustrere hvordan relasjonen mellom foreldre og barn utvikles i et gjensidig samspill over tid. Hvordan samspillet utvikler seg, er avgjørende for hvordan relasjonen utvikler seg. Det er individuelle forskjeller i kvaliteten på barns tilknytning til sine omsorgspersoner. Barnets tilknytning eller relasjon til omsorgspersonen vil kunne klassifiseres som trygg eller utrygg, avhengig av om barnet finner nødvendig trøst og trygghet hos omsorgspersonen.

Sensitivitet, bekreftelse og adekvat respons, og kontinuerlig og forutsigbar omsorg er viktige nøkkelord i utviklingen av trygg tilknytning. Omsorgsgivernes evne til sensitivitet overfor barnets signaler, handlinger og oppførsel er viktig for å kunne vurdere når barnet har behov for trøst og beskyttelse (Bowlby, 1988; Claussen & Crittenden, 2000). Sensitive og emosjonelt tilgjengelige omsorgspersoner oppmuntrer og støtter barns utforskning av omgivelsene, samtidig som de er tilgjengelige som en trygg base når verden blir for skremmende for barnet. Når barn stoler på at omsorgspersonene er tilgjengelige når de trenger dem, kan de bruke energi på utforskning og oppdagelse med alt det gir av glede, erfaring og læring (Bowlby, 1988; Ainsworth mfl. 1978). Dette resulterer i samspill preget av sensitivitet og synkronitet. Når barnet kan utforske verden med utgangspunkt i en trygg base, erfarer barnet også at det gjennom egne handlinger kan påvirke omgivelsene, enten det gjelder å få oppmerksomhet fra en omsorgsperson eller gjennom lekeaktiviteter (Schofield & Beek, 2006).

Erfaringenes betydning

På bakgrunn av samspillserfaringer med sine omsorgsgivere utvikler barnet indre arbeidsmodeller eller indre representasjoner av seg selv og omverdenen, noe som får betydning for barnets utvikling av tilknytning og relasjoner til andre mennesker (Bowlby, 1988, 2008; Stern, 2000). Barn som opplever at omsorgsgiverne er tilgjengelige og imøtekommende i situasjoner hvor barnets tilknytningsatferd aktiveres, utvikler en indre arbeidsmodell hvor forventninger om tilgjengelighet og beskyttelse inngår og blir tatt for gitt. De vil oppleve omsorgspersonene som omsorgsfulle, hengivne og beskyttende. Det er viktig å huske på at barn knytter seg til sine omsorgspersoner uavhengig av kvalitet på tilknytningsrelasjonen, og uavhengig av om omsorgspersonen opptrer som en trygg base eller ei. Barnets tilknytningserfaringer vil derfor prege barnets indre arbeidsmodeller og forventninger til omsorgspersonen, uavhengig av kvalitet.

Trygge barn vil utvikle en generalisert mental representasjon av seg selv som betydningsfull og elsket, i motsetning til et utrygt barn som kan ha en indre representasjon av at «ingen kommer når jeg trenger trøst», eller «ingen bryr seg om meg». Barnets indre arbeidsmodeller av tilknytning er foranderlige, både som en følge av utvikling og på grunn av endringer i barnets omgivelser. Tilknytningsstrategier som har vært funksjonelle i en situasjon, kan vise seg å bli dysfunksjonelle ved endringer i omgivelsene (Hodges, Steele, Hillman, Henderson, & Kanuik, 2005). Dette kan bidra til å gjøre adoptivbarns tilknytningsprosess svært utfordrende. Når nye og positive tilknytningsrepresentasjoner utvikles, konkurrerer disse med de etablerte representasjonene av tidligere arbeidsmodeller og tilknytningserfaringer. Tidligere opplevelser og forventninger kan gjøre barnet sårbart når tidligere arbeidsmodeller trigges av nye hendelser og erfaringer. Fordi adoptivforeldre sjelden har full innsikt i barnets forhistorie og tidligere tilknytningserfaringer, kan det lett oppstå situasjoner hvor barnets tidligere arbeidsmodell for tilknytning utløses.

Gjennom et sensitivt og barnesentrert samspill har adoptivforeldrene muligheter til å avkrefte barnas tidligere negative tilknytningserfaringer, og heller hjelpe det til å etablere og internalisere forventninger og erfaringer om nye dominerende arbeidsmodeller som skyver de gamle til side (Hodges mfl., 2005). Dette kan være en krevende oppgave som i enkelte tilfeller kan kreve det Schofield og Beek (2006) kaller terapeutisk omsorg. De tar til orde for at en foreldreholdning basert på terapeutisk holdning vil kunne bidra til å forsterke de positive konsekvensene av adopsjon ytterligere. Det har stor betydning for adoptivbarns relasjonelle og emosjonelle utvikling å vite og føle at det har en trygg og sikker base i den familien som barnet er blitt en del av, og at det opplever tilhørighet til i familien.

Transaksjonsmodellen illustrerer hvordan barn og omsorgsgivere påvirker hverandre gjensidig. Sameroff og MacKenzie (2003) understreker at det er omsorgspersonene som setter standarden for hvordan barnas tilknytning til dem utvikler seg, og uttrykker det som følger: «The transactional linkages in attachment theory begin with caregiver behavior that establishes the quality of the attachment representation, which in turn affects the quality of the child’s later social interactions». Sitatet understreker hvilken betydning samspillet med foreldrene har for barns sosiale utvikling og for deres evne til å etablere relasjoner gjennom livet. Kjærlighet og hengivenhet mellom mennesker er ikke avhengig av biologisk fellesskap, eller felles blodsbånd, for å utvikles. All erfaring viser at relasjonene i familier er mer eller mindre sterke uavhengig av biologiske slektskap.

Samtidig viser adopsjonsforskningen at adoptivbarns bakgrunn og forhistorie kan utgjøre en risiko for utvikling av tilknytningsforstyrrelser og sosiale vansker (Palacios & Brodzinsky, 2010), noe som kan utfordre relasjonsbyggingen i adoptivfamilier. Våre indre arbeidsmodeller av tilknytning og relasjoner, og hvordan vi ser oss selv i forhold til andre, danner grunnlag for hvilke forventninger og forestillinger vi har om relasjoner til andre (Bowlby, 1988, 2008).

Relasjonsdannelse og samspill i adoptivfamilier

Kvaliteten i foreldre-barn-samspillet reflekterer individuelle transaksjonsprosesser mellom foreldrene og barna. Det reflekterer individuelle forskjeller blant foreldrene og individuelle forskjeller blant barna, og understreker at det ikke er mulig å forklare forskjeller i barns utvikling utelukkende basert på risikofaktorer ved barnet eller utelukkende gjennom foreldrenes samspillsstil og oppdragelsesmetoder. Det er en interaksjonseffekt.

Dette kan illustreres ved hjelp av denne transaksjonsmodellen, som inkluderer foreldrenes og barnas representasjoner inn i transaksjonsprosessen. De to midterste kolonnene i modellen illustrerer foreldrenes atferd (F1-F2--) og barnets atferd (B1-B2--) lik den opprinnelige transaksjonsmodellen som vist i figur 2. Den øverste og nederste kolonnen viser hvilke representasjoner foreldrene og barnet tar med seg inn i samspillet. Bildet blir kanskje noe enklere hvis vi bytter ut ordet representasjon med ordet ryggsekk. Foreldrenes ryggsekk er full av kulturelle og samfunnsmessige koder, holdninger og oppfatninger om for eksempel barn og familieliv. De har også sine individuelle oppvekst-, samspills- og relasjonserfaringer, gener, tilknytningshistorier og indre arbeidsmodeller av hvordan relasjonene mellom foreldre og barn skal være. De fleste har sannsynligvis også en dose forventninger, ambisjoner og håp på sine barns vegne. Som modellen viser, påvirker innholdet i disse representasjonene eller i ryggsekken hvordan foreldrene handler og agerer i en gitt samspillssituasjon. Hvordan kommer foreldrenes representasjoner eller arbeidsmodeller til uttrykk i møtet med barnas representasjoner?

Adoptivbarnets ryggsekk er også ganske full på det tidspunktet de kommer til sine nye foreldre, men det er mulig å tenke seg at jo eldre barnet er på adopsjonstidspunktet, jo større er sekken. Alle adoptivbarn har derfor hver sin individuelle ryggsekk fylt av ulike erfaringer, biologisk arvemateriale, motstandskraft og sårbarhet som til sammen utgjør barnets forståelse av verden når samspillet i adoptivfamilien starter. Barnets representasjoner av seg selv i forhold til andre vil derfor påvirke barnets handlinger og reaksjoner i samspillssituasjonene. Dette er et helt annet utgangspunkt for etablering av samspill enn for en typisk biologisk familie.

Adoptivforeldre og adoptivbarn kommer bokstavelig talt fra to forskjellige verdener. Adoptivforeldre er godkjente, sertifiserte og forberedte foreldre. Samlet sett skårer de høyt både når det gjelder økonomiske, akademiske og kulturelle ressurser. Det er en såkalt ressurssterk gruppe. Adoptivbarna kommer samlet sett fra helt andre kår både økonomisk, akademisk og kulturelt. Barna må forholde seg til et nytt språk, til nye lukter og smaker, klimaforskjeller, nye rutiner, bare for å nevne noe. De har i tillegg erfaringer som er ukjente for adoptivforeldrene og som det dessuten kan være svært vanskelig å forestille seg. Dette er grovt sett utgangspunktet for samspillet, og det er en del av foreldrenes og barnas respektive ryggsekker.

Adopsjonsforskningen viser at barnas bakgrunnshistorie, inkludert biologisk arv og konstitusjon, kan utgjøre risiko for skjevutvikling, også når det gjelder relasjonsdannelse. Sammenlignet med biologiske familier starter adoptivfamilier samspillet med en ekstra utfordring. De starter ikke samspillet med et barn som har en tom ryggsekk, men med et barn som har en ryggsekk som trenger omorganisering.

Konklusjon

Avslutningsvis vil jeg komme tilbake til problemstillingen, hvor målsettingen var å belyse det vitenskapelige grunnlaget for å forstå hvordan biologisk slektskap (gener) og utvikling av relasjoner forholder seg til hverandre. Det finnes et grunnleggende svar på problemstillingen som stilles, og det er at barnets genetiske konstitusjon og barnets omsorgsmiljø er i interaksjon og bidrar til å forme barnet i løpet av barnets utvikling. Dette er belyst ved en interaksjonsmodell. Den vekten som bør legges på samspillet og som kommer til uttrykk gjennom relasjonen mellom barnet og omsorgsgiver, er formet gjennom en gjensidig transaksjon gjennom barnealderen (barnets utvikling). Dette er belyst gjennom en kombinasjonsmodell for å forstå barns utvikling, som på samme tid både er interaksjonell og transaksjonell.

Transaksjonsmodellen, reflekterer hvordan tilknytningen mellom barn og omsorgspersonene utvikles gjennom et gjensidig samspill som optimalt sett leder til relasjoner preget av trygghet, hengivenhet og kjærlighet.