For mange 15-åringer er det vanskelig å finne frem til og vurdere innholdet når de leser på nett. Samtidig er det grunn til å tro at dette ikke arbeides systematisk med i skolefagene. – Vi risikerer å forsterke digitale klasseskiller, sier forsker Tove S. Frønes.

Av Sandra R. Nielsen, Institutt for lærerutdanning og skoleforskning, Trine Smestad og Aina Rødal, Det utdanningsvitenskapelige fakultet.

«Finn fram til en nettside som passer som kilde til en naturfagsoppgave om klimaendringer på Svalbard, og gi en begrunnelse for hvorfor du kan stole på denne».

Hvordan ville du selv gått fram for å svare på oppgaven over? I en PISA-undersøkelse grublet elevene på den samme og en rekke andre oppgaver som måler deres leseforståelse. Det viser seg at denne og lignende oppgaver er svært vanskelig for de fleste unge.

– Å finne fram til informasjonen, og ikke minst å vurdere både innholdet og hvem som står bak en nettside, er en viktig del av lesingen på nett. Men langt fra alle behersker dette, sier Tove S. Frønes ved Institutt for lærerutdanning og skoleforskning.

I sitt doktorgradsprosjekt har Frønes sett på hvordan 666 elever går fram når de løser slike oppgaver. Hun analyserte klikkene deres og svarene de skrev for å undersøke hvordan 15-åringer navigerer og leser på nett.

– Vi visste allerede mye om hvilke oppgaver elever mestrer og ikke, men hva gjør de faktisk mens de leser?

Navigasjon er en egen viktig ferdighet

På nett blir navigasjon en del av det å lese, ifølge Frønes. Å navigere er å manøvrere mellom virtuelle steder, for å nå et lesemål – altså formålet med et søk eller det man vil finne ut på nettet. Når vi navigerer bruker vi både bevisste strategier og ubevisste prosedyrer. For eksempel innebærer dette å forutsi hvor informasjon du har behov for er plassert, hvordan du best kan finne fram til den, hvilken type informasjon du vil finne i ulike tekstsjangre, hvor troverdig en kilde er og hvordan kontrollere en kilde med en annen.

– Studien viser at det selvsagt er en sammenheng mellom å lese godt og evnen til å navigere. Men den viser også at det er en egen navigasjonskompetanse, og at selv ikke de gode leserne mestrer navigasjon automatisk, forteller Frønes.

Datamaterialet for undersøkelsen er hentet fra en tilleggsdel av PISA-prøven (Programme for International Student Assessment). I denne delen løste elevene leseoppgaver på en omfattende plattform, som simulerer internett. Elevene måtte navigere mellom og lese på sider av ulike slag som for eksempel blogger, nettleksikon, offentlige informasjonssider og nettdoktor-sider. I etterkant har forskeren studert elevenes svar sammen med lister over deres mange hundre tusener klikk.

Noen lesere med svake eller middels resultater mestrer selve navigasjonen godt, sannsynligvis på grunn av erfaring, forklarer forskeren.

– Men generelt er navigasjonsferdighetene på et svært lavt nivå blant 15-åringene.

Strategier blir avgjørende når informasjonsmengden er stor

De svake leserne i undersøkelsen, de som ikke finner fram til det oppgaven ber om, klarer ikke å bytte strategi når de står fast. De er lite fleksible i sine metoder. De bruker også i mindre grad strategier for å kontrollere informasjonen og om de er på riktig vei:

– For disse elevene blir mangler i navigasjonsferdigheter et hinder, selv for det å mestre enkel lesing som de ville ha fått til i en bok eller avis, sier Frønes.

De sterke leserne på nett, de som grundig og effektivt løste oppgavene, viste derimot utviklede evner til å vurdere hvilke metoder som ga den beste muligheten for å finne fram til og kontrollere svarene deres:

– De følger ofte den mest effektive lesestien og har et rikt utvalg strategier. De er dessuten kritiske lesere og vurderer kilders troverdighet, pålitelighet og om kilden er egnet for det den skal brukes til.

Kun 7% av ungdommene var kritiske til nettkilden

– Ved nettlesing er navigasjon en helt avgjørende del av det å lese, og leseren må ta ansvar for å skape sammenhengene selv. I en bok har forfatteren tatt mesteparten av denne jobben ved å legge inn signaler til leseren om hvordan den skal leses og forstås både i tekstens struktur og innhold, sier Frønes.

For å gi mest mulig kunnskap om hvordan elevene går fram, har forskeren undersøkt oppgaver med ulik utforming og vanskegrad. I noen oppgaver skal man finne fram til innhold på en oppgitt side, andre krever søking etter informasjon eller tolkning av ord, avsnitt eller hele tekster, og ikke minst å vurdere nettsiden som kilde.

Og særlig det siste punktet var det kun et fåtall av elevene som mestret, også blant de sterke leserne. En tidligere studie Frønes var med på, viser at det faktisk var kun 7 % av ungdommene som gjorde en god og begrunnet vurdering av en kilde. I doktorgradsarbeidet gikk hun videre og så på om elevenes navigasjonsferdighet kunne forklare dette, og fant at sterke navigatører i større grad ga gode kildevurderinger enn andre.

– Men enda mer overraskende er det at selv sterke lesere finner det vanskelig å vurdere en treffliste fra et nettsøk korrekt, bare basert på listen. Til tross for at dette er en leseaktivitet de fleste utfører flere ganger hver dag, sier forskeren.

Elevene trenger trening i å vurdere avsender og tekst

Elevene i studien er femten år og går på 10.trinn. Frønes påpeker at både lærere og undervisningsopplegg i lærebøker sender langt yngre elever på nett, ja ofte elever i småskolen. Hun mener det at studien bekrefter nettlesekompetanse som noe annet enn leseforståelse i trykte medier, bør få konsekvenser:

– Dette er nå funnet i flere studier med store og representative utvalg. Vi kan ikke behandle grunnleggende ferdigheter i lesing og digitale ferdigheter isolert fra hverandre som i dag. Nettlesing er en helt spesifikk kompetanse som vi har grunn til å tro undervises svært lite i, i den ordinære leseopplæringen.

– Lærere på tvers av fag må i større grad undervise i og modellere, altså vise steg for steg, strategier for navigasjon og kildevurdering. Det er naturlig å gjøre dette hver gang man er på nett i klasserommet, sier Frønes.

– Vi skaper digitale klasseskiller

Både på skolen og i samfunnet for øvrig er barn og unge mer og mer avhengig av å hente informasjon på nett.

– Og når skolen ikke lærer dem å finne fram til, tolke og vurdere opphavet til informasjonen, lar vi deres hjemmebakgrunn være avgjørende for hvorvidt de kan delta i samfunnet, sier forskeren.

Hun mener dette fører til digitale klasseskiller mellom elever:

– Fordi dette i liten grad inkluderes i undervisningen, slår bakenforliggende faktorer inn. Dette er elementer som vi kjenner fra tidligere forskning på lesing, som antall bøker i hjemmet og foreldrenes utdanningsnivå.

– Disse bakgrunnsfaktorene viser seg å være viktigere enn hvor mye tid elevene bruker på nettet. Den eneste nettbruk-faktoren som ser ut til å ha betydning for navigasjons­ferdigheter, er hvor ofte du utfører «seriøs» lesing på nettet – som å finne informasjon til skolearbeid, utføre praktiske gjøremål, eller bruke leksikon.

Bør bli en del av nettvett-debatten

I dag får debatten rundt nettvett og bruk av sosiale medier en stor plass i mediene, og flere aktører har utviklet gode læringsressurser for dette, påpeker Frønes. Det er ikke like stor oppmerksomhet om navigasjon og kildevurdering.

– Samtidig tenker vi at «elevene kan data» fordi de behersker det tekniske i å bruke en nettleser, men glemmer at dette ikke er det samme som å være i stand til å finne, forstå og vurdere om man kan stole på informasjonen som ligger der ute, avslutter forskeren.