Alle artikler

Elevenes forventninger om å delta i demokratiet har tydelig sammenheng med demokratisk mestringstro og demokratikunnskap. Deres opplevelse av klassemiljø og omfang av undervisning om demokratiske institusjoner hadde derimot liten betydning.

Artikkelforfatteren drøfter her bekymringer han har for dagens skole, der lærerne mer og mer blir fratatt ansvaret for hva som er god kvalitet og riktige metoder for lærerarbeid. Han mener at en resultatorientert praksis spiser opp tiden med testing, dokumentasjon og forberedelse til neste predikerte øvelse, noe som medfører at skolekulturen blir et sted der stadig flere elever og lærere ikke føler seg hjemme.

Om Fagfornyinga skal bli ein suksess, vil avhenge av om teksten er presis nok i ordlyden til å føre til intendert praksis. Tidlegare satsingar viser at lærarar risikerer å bli skulda for å ikkje gjere det dei skulle, når det i realiteten viste seg at sjølve teksten i styringsdokumenta var for abstrakt og uklår til å bli forstått på ein spesifikk måte.

Forskning og erfaring viser at PPT samarbeider med både skole og elevens foresatte når de utarbeider en sakkyndig vurdering, men at de i liten grad inviterer med eleven selv. Med utgangspunkt i lovverket og pedagogisk praksis drøfter artikkelforfatterne her hva som kan være grunnen til dette.

Det finnes ingen fasitsvar og ferdige oppskrifter for hvordan skolen kan bidra til å hindre at enkelte radikaliseres og begår voldelige handlinger. Likevel ser man at mye kan avverges, dersom skolen sørger for at eleven opplever tilhørighet og får ta del i et konstruktivt samspill med andre.

Det er en generell antakelse at skolen har et særansvar i å forebygge radikalisering av unge mennesker, uten at man vet sikkert om slike tiltak virker. Det kan hende skolens viktigste bidrag heller må være å forebygge terrorfrykt.

Det nye samfunnsfaget for videregående mangler en klar kobling mellom teknologi og demokrati. Dette er problematisk i et samfunn der vi i stadig større grad blir påvirket gjennom individuelt tilpasset informasjon og desinformasjon.

Den norske skolen hadde et nasjonalt fellesskapsformål og primært en samfunnsbyggende funksjon frem til Norges tilslutning til EU gjennom EØS-avtalen. Etter århundreskiftet ble skolen tilpasset samfunnsutviklingen, og endret karakter til å være et sted for individuell selvutvikling og kulturell relativisme.