Omtale

– Rom for lek

Solveig Nordtømme har forsket på hvordan barnehagens rom og de gjenstandene som finnes der påvirker ungenes lek og danning. Hun håper både pedagoger og arkitekter låner henne øre.

Nordtømme, Solveig (2016). På vei mot en rom(s)lig pedagogikk: En fortolkende studie av barns lekeerfaringer med rom og materialitet. Doktoravhandlinger ved Høgskolen i Sørøst-Norge. 

Tekst: Knut J. Meland

Gjennom feltarbeid i to, store, offentlige barnehager med til sammen åtte ulike avdelinger, har førstelektor Solveig Irene Nordtømme vært deltakende observatør og har benyttet feltnotater, foto, lyd-og videoopptak for å komme nært innpå barns lek og aktiviteter.  

Solveig Irene Nordtømme lanserer i sin doktorgradsavhandling nye begreper som hun håper vil utvide mulighetene for å diskutere hvilken betydning rom kan ha for barna.

Den aller første

Funnene er presentert som en del av hennes doktorgradsavhandling "På vei mot en rom(s)lig pedagogikk. En fortolkende studie av barns lekeerfaringer med rom og materialitet", som hun forsvarte på HSN – campus Vestfold 25. januar.

Dette ble den første disputasen ved HSN noensinne, og dessuten den første disputasen ved doktorgradsprogrammet i pedagogiske ressurser og læreprosesser.

Nordtømme har definert tre ulike typer rom som barna trer inn og ut av gjennom dagen, og som alle skaper ulike rammer for lek, meningsskaping og læring. Disse romtypene har hun kalt hoved-, mellom- og bakrom (se faktaboks).

– Jeg håper dette gir barnehagelærere og andre ansatte et begrepsapparat som kan utvide deres muligheter til å diskutere hvilken betydning rom kan ha for barna. Samtidig håper jeg dette gjør det lettere å analysere barnehagens fysiske miljø, og at det gir arkitekter og barnehageplanleggere nyttige innspill på betydningen av ulike nivåer barn kan bevege seg på, sier hun.

Innskrenkede lekemuligheter

Det Nordtømme definerer som «hovedrom» er gjerne såkalte avdelingsrom eller «baserom». Her føler alle ungene en tilhørighet og barnehagens normer blir ivaretatt gjennom tydelig tilstedeværelse av voksne.

Funnene til Nordtømme tilsier at de eldste barna har gode lekemuligheter i slike hovedrom fordi romutformingen og materialene barna har til rådighet her gjerne er rettet mot de eldste barnas interesser, og bordaktiviteter som skriving, tegning, arbeid med tall og ulike former for spill.

– Hovedrommets uttrykk signaliserer vanligvis at læringsaktiviteter og skoleforberedelse er betydningsfullt, og at lek som estetikk og bevegelse har mindre verdi. Stoler og bord opptar mye av gulvplassen, slik at muligheten for lek på gulvet innskrenkes. Resultatet blir at mange av de yngre barna blir vandrende rundt med mindre muligheter til å fordype seg i lek og annen kroppslig og fantasidrevet aktivitet, sier Nordtømme.

Pedagogisk medspiller

Nordtømme foreslår at man i hovedrom tar i bruk små tepper eller andre aktivitets-soner som er lett tilgjengelige og markerer et skille mellom bord- og gulvlek. I tillegg oppfordrer hun til at barna får tilgang på materialer som gir muligheter for fleksibel bruk og som appellerer til fantasien, i tillegg til materialene som har et definert bruk og krever gitte ferdigheter eller forkunnskaper.

Nordtømme understreker også betydningen av å plassere barnehagens «lekemateriell» innenfor barnas rekkevidde:

– Om barna selv kan velge når og hva de vil leke med, gir det dem større handlefrihet og de blir mindre avhengige av ansattes hjelp eller godkjenning. En slik strukturering av materiell kan bli en pedagogisk medspiller i seg selv, sier Nordtømme.

Opp i vinduskarmen

– Jeg tror at det gir et spennende lekemiljø når barn kan bevege seg på ulike nivåer. Om de får ta i bruk gulv, bord, opphøyde platåer, vinduskarmer, lave hyller og så videre, kan dette gi en fin variasjon i måter å leke på og gode muligheter for å delta i et lekesamspill, sier Nordtømme.

Hun viser til eksempler fra forskningen sin der barn fant seg godt til rette i dype, tilgjengelige vinduskarmer.

– Vinduskarmen fungerte som en flott utkikkspost, der barna hadde mulighet til å innta en mer betraktende rolle til leken i rommet, og som også ga barna muligheter til å hoppe inn i leken etter en liten stund som betraktere, sier Nordtømme.

Abstrakte lekerom

Nordtømme har i sitt arbeid også gjort vesentlige funn knyttet til det sanselige og opplevde rommet.

– Se for deg tre jenter som ligger på magen og bygger lego. Leken vokser og blir stadig mer komplisert. De som deler lekeopplevelsen, eller lekestemingen, oppfatter gjerne dette som et opplevd rom som omslutter dem. Enkelte ganger vil de som ønsker å delta oppleve å møte motstand, mest for at de som har skapt det abstrakte rommet ønsker å opprettholde leken, forklarer Nordtømme.

Mellomrommene blir små soner som beskytter den pågående leken:

– Transparente rom har den fordelen at de har en åpenhet mot det som ellers foregår i rommet, noe som innebærer at barna kan være innenfor «sin lek» og samtidig følge med på det som skjer i det større lekefellesskapet, forklarer Nordtømme.

Hun mener det er viktig at barnehagepersonalet viser respekt for pågående lek og det ønsket om vern, som mellomrom gir:

– Et generelt krav om at alle skal være med kan noen ganger ødelegge lekeopplevelsen for barna. Det betyr ikke at man skal godta at barn holdes utenfor, men man må også sikre at barn som er godt i gang i en lek som fungerer godt også får fortsette på den måten, sier Nordtømme.

Friheten på bakrommet

I avhandlingen trekker Nordtømme også fram de rommene som barna oppsøker når de ikke vil være i fokus for personalets innblanding. Dette kaller hun «bakrom», og slike rom skiller seg fra mellomrom ved at de ikke er transparente eller åpne, og at personalet ikke har samme innsyn. Eksempler på bakrom kan være et kott,  eller simpelthen «rundt et hjørne».

– Bakrom er et sted der barna selv velger å fjerne seg fra fellesskapet, enten for å ta seg en pause eller fordi de har en idé de tenker er vanskelig å sette ut i live med mange tilskuere. Her knyttes og styrkes vennskapsbånd, samtidig kan det være at  barna beveger seg på en grense av hva som er sosialt og pedagogisk akseptabelt, siden barnas egendefinerte regler her fort kan råde til forskjell fra de normene som ellers gjelder i barnehagen, forklarer Nordtømme.

Pedagogisk paradoks

– Hvordan bør barnehagepersonell forholde seg til barn på bakrom?

Det er vanskelig å etablere en systematisk måte å forholde seg til bakromsaktiviteter på, men jeg tror nøkkelen er å skape noen deltakelsesformer som gjør at man blir godt kjent med barna og dermed forstår en del av barns samspill uten å måtte være overvåkere, sier Nordtømme.

Hun legger til at skal barna føle at de tar del i et meningsfullt fellesskap, må de også ha en porsjon frihet.

– Barn må få oppleve en viss grad av frihet innenfor barnehagens rammer, men samtidig skal ikke barna overlates helt til seg selv. Barnehageansatte skal være delaktige med barna og vite hvor de er. Å forholde seg til barnas bakrom handler om å kunne balansere en sensitivitet og klokskap, og samtidig være oppmerksom på at barn ikke ekskluderes, sier hun.

Foreslåtte artikler