Alle artikler

I en tid med et økende læringspress i barnehagen er det viktig å se betydningen av det å bare være med barna i leken.

Barnehagen oppgraderte uteområdet og ga lekenaustene nytt liv. Det førte til at barn og voksne ble enda mer aktive i leken enn før.

Nærværende og lekende voksne er viktig for at barna skal ha det fint i barnehagen.

Leik og læring treng ikkje vere motsetnader. Barn lærer når dei leikar, men leiken treng ikkje vere styrt av barnehagelæraren med eit klart mål om å lære.

Når vi diskuterer leik og læring i barnehagen, er ikkje diskusjonen så ny som vi trur.

Her er fem gode grunnar til å gjennomføre samlingsstunda i barnehagen.

Humor er en viktig måte for barn å gjøre seg hørt og forstått på i barnehagen.

Normal seksuell lek er preget av glede og nysgjerrighet, mens unormal sexlek er aggressiv og tvangsmessig.

Barn skal ifølge rammeplanen få oppleve glede og humor gjennom leken. Det kan gjøres ved spillopper, vitser, ordspill og kroppslig lek.

Femåringar som har fått leike med skriving i barnehagen lærer lettare å lese på skulen. Men kva er forklaringa på at enkelte barn begynner å skrive før andre?

Barnehagene bør tilby mer utfordrende litteratur, mener førstelektor ved barnehagelærerutdanningen.

Forming i barnehagen er mer enn bordaktiviteter med maling og påskepynt. Det er også barns undersøkelser av spor i snø, landskap i sandkassa og å dra på kvister og greiner.

Om de minste barna fikk bestemme, ville de velge tradisjonelle formingsaktiviteter som potettrykk, påskekyllinger og julenisser? Neppe. De vil heller leke med materialene.

Rollelek er viktig for barns språkutvikling. Her er de ulike typene rollelek.

Barns lek vurderes både å ha instrumentell verdi og egenverdi i den nye, norske rammeplanen for barnehagen. Det kan by på utfordringer.

Barn i førskolealder lærer både gjennom fri og veiledet lek, ifølge den amerikanske forskningstradisjonen og pedagogikken «Playful learning». Hva er «Playful learning» og hvordan passer denne tilnærmingen med den norske rammeplanen?

Er det en praksis i norske barnehager at det å være ute i seg selv er et kvalitetstegn? En ny studie om utelek tyder på det.

Norske politikere er enige om at barnehagens pedagogikk skal være utforskende, ha stort rom for barnets egne initiativ og være basert på lek som tilnærming til læring. Denne tverrpolitiske enigheten er nedfelt i lov om barnehager, i rammeplaner og forskrifter. Likevel introduseres stadig flere av skolens arbeidsmåter, som ikke er lekbaserte, i barnehagene. Utviklingen skjer i all hovedsak på skolens premisser, ikke på barnehagens.

Ut fra en ontologisk og epistemologisk forståelse av kroppen som uttrykk for mening, har forfatteren studert de voksne og de yngste barna gjennom deres kroppslige uttrykk i samlingsstunder.

Vilter, kroppslig lek blir ofte betraktet som «dårlig» lek og blir som regel stoppet av de ansatte. Barna blir bedt om å finne på noe annet. Hvis leken foregår inne, blir kanskje barna bedt om å gå ut å fortsette leken der. I hvilken grad involverer de voksne seg i barns kroppslige lek og hvem leker barna sammen med?