Alle artikler

Inkluderende opplæring har fått en form for begrepsmessig fotfeste i norsk skole, men inkludering som gjennomført praksis er et langt stykke borte.

De fleste barn opplever sannsynligvis overgangen barnehage–skole som spennende og er fylt av forventninger. For andre kan den også representere et kritisk punkt i deres liv. Ikke minst kan dette gjelde for barn med særskilte behov.

Funn i denne studien tyder på at tilpasset opplæring ikke kan studeres som et fenomen uavhengig av læringsfellesskapet som elevene inngår i. Utfordringen med differensiering er å forstå at den har en faglig og en relasjonell side.

Hvordan påvirker de nasjonale føringene for tidlig innsats det arbeidet som pedagogene gjør i barnehager og skoler?

Er det grunnlag for å spørre om vi ser økende ekskluderingstendenser i den norske skolen, spesielt når det gjelder læringsutbytte og deltakelse i grunnskolens læringsfellesskap?