Alle artikler

Inkluderende opplæring har fått en form for begrepsmessig fotfeste i norsk skole, men inkludering som gjennomført praksis er et langt stykke borte.

Individuelle og sosiale forhold påvirker, sammen med begreper, erfaringer og kunnskaper, flerspråklige elevers deltakelse i faglig arbeid. En viktig del av lærerrollen innebærer derfor å designe situasjoner der flerspråklige elever har en reell mulighet til å delta aktivt.

Feltet inkludering må være en kombinasjon av empiriske og teoretiske bidrag som reiser spørsmål om hva inkludering og menneskelighet er eller bør være.

Forskning på PP-tjenestens sakkyndige vurderinger tyder på en individrettet sakkyndighetspraksis. Her legges vekten på å kategorisere elevens vansker i diagnoser, som igjen legges til grunn for en forståelse og vurdering av elevens behov.

Inkludering i opplæringen har vært vektlagt internasjonalt siden Salamanca-erklæringen for alvor satte temaet på dagsorden i 1994. Tanken om en felles skole for alle er imidlertid langt eldre; i Norge var for eksempel enhetsskolen i prinsippet etablert for over 100 år siden.

I de nordiske landene er det bred politisk enighet om at skolen skal være inkluderende for alle elever, og alle elevers rett til en god offentlig skole er en sterk sosialt, demokratisk og kulturelt forankret verdi. Samtidig vet vi at det å lykkes med inkludering og det å skape inkluderende undervisning i skolen, er en kontinuerlig utfordring.

Forskning indikerer at lærerutdanningene ikke gir studentene tilstrekkelige kvalifikasjoner for å undervise i et mangfoldig klasserom.