Alle artikler

Større krav til dokumentasjon og rettsliggjøring av skolen gjør at lærere må utvikle sine kunnskaper om regelverket. Det innebærer også at den tekstlige formidlinga må være så klar at den lett kan forstås.

Overordnet del av Kunnskapsløftet 2020 er påfallende vag med hensyn til hvordan skolen skal ledes. Risikoen er at man ikke vil klare å løsrive seg fra tradisjonelle autoritære ledelsesformer som kan bremse utviklingen mot et ansattdrevet utviklingsarbeid.

En lærerspesialist skal være faglig oppdatert og bidra til økt kompetanse på egen skole. Men ikke alle er like komfortable med å ha rollen både som kollega og veileder. Derfor har man ønsket å finne ut hvordan lærerspesialistene kan styrkes i rollen sin som endringsagenter på skolene.

Skolens kjernevirksomhet er løst koblet til skolens formelle ledelsesstruktur. Det gjør at den skiller seg fra organisasjoner som i større grad kan styres gjennom relativt klare mål, forutsigbare prosedyrer og mer entydige forhold mellom årsak og virkning. Dermed blir også lederrollen ulik den man finner i de fleste andre organisasjoner.

Kompetanseutvikling gjennom prosjekter er ikke nødvendigvis en god strategi, selv de statlige midlene som følger med, oppleves som viktige og nødvendige for mottakeren. Når satsingen er for begrenset og for tilfeldig, kan slike prosjekter heller bidra til å skape en illusjon om utvikling samtidig som praksisfeltet står mer eller mindre uberørt.*

En samarbeidsorientert skolekultur er den kulturen som er best rustet til å utvikle skolens totale læringsmiljø og skape varige forbedringer i skolens pedagogiske praksis. Innenfor en slik skolekultur vil summen av det et lærerfellesskap kan utrette gjennom samarbeid og kollektiv refleksjon, langt overgå summen av bidragene fra mange individualistisk orienterte enkeltlærere. Dette samarbeidet vil kunne gi en ekstra synergieffekt og føre til bedre læring for både elever og lærere.

Det stilles i dag større krav til at ledelsen innenfor skolen må være tydelig. Dette har kommet som resultat av større vekt på målorientering, effektivisering og ansvarliggjøring. Men det utfordrer en etablert kultur i norsk skole der ledelse i større grad har vært bygd på gjensidige relasjoner mellom ledere og lærere, med vekt på lærerens profesjonelle utvikling og deltakelse i beslutningsprosesser.

«Ledelse, ledelse, ledelse er det som behøves mest i norsk skole» sa Kirsti Kolle Grøndahl da hun la fram rapporten fra det såkalte «Tidsbrukutvalget» 15. desember 2009. Her presenteres hele 93 forslag til forbedringer, men viktigst av alt er behovet for bedre ledelse, på alle nivåer. Dette er ett av de hittil tydeligste signalene om at ledelse bør komme høyere på dagsordenen i utdanningssektoren i Norge.

Utdanningssektoren i Norge har høye ambisjoner og mange planer. Samfunnet slutter opp om skolen, og den får oppmerksomhet og støtte fra politikerne. Aktørene er enige om de viktigste spørsmålene, og en rekke reformer og tiltak er satt i verk – omtrent alt er evaluert. Det er bevilget store summer til forsøk og utprøving. Det finnes utallige nettverk hvor ulike aktører kommer sammen for å reflektere – og det blir brukt store ressurser. Likevel når vi ikke de resultatene vi synes vi burde. Det fins et implementeringsgap mellom politikk og praksis.

Undervisning handler om verdier. En lærer kan dele eller ikke dele de verdiene som råder på sin skole, og mangel på samsvar kan føre til økt belastning, mindre trivsel og ønske om å slutte. Slik kan skoleleders ønsker om å sette sitt stempel på skolen, uten å sikre at man har med seg lærerne i sine verdivalg, få viktige konsekvenser for arbeidsmiljøet og lærernes motivasjon.

To ungdomsskoler ble valgt ut for å forske på kjønnsforskjeller i elevprestasjoner. Det viste seg raskt at elevenes sosiale bakgrunn og hvordan skolen tilpasset sin pedagogiske praksis for å imøtekomme elevene, måtte tas med i betraktning når skolene skulle sammenlignes. Artikkelen beskriver hvordan skolene utvikler ulike læringskulturer med basis i elevenes klassebakgrunn.

En kvalitativ studie av organisering og tidsbruk i skolen viser at god tid til læring handler om å mestre og ha gode rutiner og praksiser for å håndtere fleksibilitet. Samarbeid og en kollektiv tilnærming til problemene er viktig.

En skole som bare er opptatt av elevenes læring og ikke legger vekt på at også lærerne og skoleledelsen må lære, vil få problemer med å utvikle seg og bli bedre på sin kjerneoppgave. En undersøkelse av fire skolers arbeid viser hvordan skoleorganisasjoner kan jobbe med læring og utvikling, til nytte for både ansatte og elever.

Arbeidet med å forbedre skoler er ofte krevende prosesser som fordrer mye tid og engasjement. Likevel ender de ofte med å ikke berøre det som betyr mest for elevenes læring, nemlig lærernes undervisning. Dette er et sentralt funn i evalueringen av programmet «Kunnskapsløftet – fra ord til handling». I evalueringen argumenteres det for at forbedringsarbeid i større grad må involvere elevene, ha fokus på undervisningen og inneholde aktiviteter som direkte griper inn i de situasjonene man ønsker å forbedre.