Bygg for barn

En dag i Atlasfjellene i Marokko satt vi, en gruppe arkitekter, i en landsby og tegnet jordfargede hus, mens kvikke, tynne berberbarn løp fra tegneblokk til tegneblokk. Noen i rosa plastsandaler, andre i bestefars gummistøvler, de fleste barbeint. Da vi dro nedover fjellveien i landroverne, løp barna ved siden av oss i den steinete grøfta. I stedet for å se seg for, så de på oss og ropte og vinket. Ingen falt. Kroppsbeherskelsen vitnet om en barndom som hadde gitt dem det aller beste kroppslige grunnlag for læring.

I et glimt så jeg for meg norske skolebarn, løpende i dette landskapet. Det ville blitt beinbrudd og utslåtte tenner. Norske barn er offer for den moderne makeligheten. Barn kjøres til skolen og sitter timer foran skjermen hver dag og er fysisk inaktive store deler av dagen.

Sivilisasjonens bygning

Skolearkitekturen har hatt som oppgave å gi funksjonelt støttende rammer for det daglige samvær mellom lærer og elever. Har vi de skolebygningene som situasjonen krever? Ved siste århundreskifte ble det bygget mange nye skoleanlegg. Eldre skoler ble rehabilitert, og noen skoler, som ble bygget som provisorieskoler til store elevkull på sekstitallet, ble revet.

Seksårsreformen førte til dramatisk øket rombehov, men først og fremst har utviklingen vært drevet av den forsterkete sentraliseringen og urbaniseringen. De store byene og andre tilflyttingskommuner har fått skolebygging som en kontinuerlig utfordring. For eksempel skal Oslo bygge 15000 kvm skolebygg per år de kommende ti årene, en investering på 2,5 milliarder kroner.

Under denne siste bølgen i skolebyggingen har man hatt store ambisjoner. Det skulle bygges for en ny tid, for en skole med åpne læringsstrategier, og mange skoleanlegg fikk høy bygningsteknisk kvalitet. Man så at det måtte bygges fleksibelt for å kunne møte stadig nye læreplaner. Dermed ble skoleeierne, ikke lærerne, de fremste talsmenn for åpne skoler.

Oppbruddets arkitektur

Den gamle skole hadde hatt sitt hundreår, med sin faste omforente læringsmodell og sin klassiske skolebygning. Korridorskolen ble betraktet som en antikvert form, og den klassiske skolearkitekturen som en dysfunksjonell ramme. Den nye arenaen skulle gi rom for nye læringsformer, ny undervisningsteknologi og nye demokratiske relasjoner mellom lærere og elever. En rektor sa det slik: «Den nye skolen skal være et sted hvor du ikke ser at det er en skole du er kommet til, og hvor du ikke ut fra hva menneskene gjør kan se forskjell på lærere og elever.» Skoleorganismen skulle ha en åpen og tilpasningsdyktig skolebygning.

For å få til en moderne skolehverdag måtte arkitekturen spille på lag, og konseptutviklingen foregikk i Sverige. Utviklingsmiljøet Skola 2000 ble engasjert av handlekraftige svenske kommuner som bygget nye skoler samtidig med at de etablerte ny organisering av skolelivet. Dette arbeidet ga avgjørende impulser for gjennomføring av radikalt nye skoleanlegg i Skandinavia, og Skola 2000 fikk stor betydning for skolebygging i Norge.

I denne nye skolen er de strukturerende rammer forlatt. Man har gitt avkall på fast rytme ogstruktur for å få åpenhet og fleksibilitet. Skoleklokka ringer ikke, klassen er borte og læreren er blitt veileder. Læringsarenaen har mange ulike romformer med mulighet for varierte læringsstrategier tilpasset forskjellige arbeidsformer. Samtidig har den også en rasjonell arealutnyttelse som uttalt mål.

Det er ikke lenger noe klassedelingstall som setter absolutte grenser for elevtettheten, og funksjoner som før krevde spesialrom, er ute av programmene. I en grunnskole med 750 elever plasseres 8 sløydbenker i et hjørne på torget i stedet for at man bygger en sløydsal.

 

Enhetsskolen spriker

I denne utbyggingstiden har det vært stor uenighet om dette veivalget har vært riktig. Med en fleksibel læringsarena er det etablert en ny form uten at vi ser hvilke metode- og innholdsendrende konsekvenser den får. I den nye skolen blir det ikke gitt plass for den gamle sammenholdte klasseundervisningen, der alle samtidig kan være i sine faste klasserom, og hvor elevene i den enkelte klasse hovedsakelig holder på med det samme. Klasserommet er forlatt uten at vi vet hvilke kvaliteter vi da har mistet.

Hva slags kår vil den fortrolige samtalen mellom en klasse og læreren få? Sangen i klassene, hvordan lar den seg ivareta? Fortellerkulturen, hvor klassen oppøver ferdighet i å lytte og hvor læreren får utviklet fortellingen som et pedagogisk verktøy, får den en beskyttende fysisk struktur?

Størsteparten av de eksisterende norske skolene er klasseromsskoler, og det er sterke begrensninger for hvor radikalt disse kan bygges om. Det er som regel ikke økonomi til å la dem gjennomgå en total transformasjon, men de kan gjøres til hybrider. Diskusjonene og erfaringene i den senere tid har ført til at noen kommuner også i sine helt nye anlegg har valgt hybride løsninger, mellom den gamle korridorskolen og den nye torgskolen. Vi har nå side om side gamle og nye læringsstrategier, gamle og nye skoleanlegg, gamle og nye organiseringsformer.

Uavklarte behov – usikker utforming

Et oppbrudd måtte komme, i skolen som i andre deler av samfunnet. Samtidig råder det nå en usikkerhet. For eksempel er mange av det siste tiårets nye videregående skoler bygget åpne, mens i de videregående skolene som nå er under oppføring og planlegging, så er lukkede klasserom tilbake.

Men det er beholdt en stor adkomstog fordelingshall, som gir dype oppholdssoner hvor deler av arealet ligger langt fra dagslyskilder. For både å imøtekomme det gjenopptatte kravet om lukkede klasserom og samtidig få en visuell åpenhet med maksimal utnyttelse av dagslyset, er det utstrakt bruk av glass i skilleveggene. Altså lukket, men åpen – eller omvendt.

Nå har vi skoler med ulike praksiser, noen med hensiktsmessige fysiske rammer, andre med uhensiktsmessige. Selv om man kan føle et ubehag ved at det er barn det her eksperimenteres med, skulle det være mulig å lære noe av at vi har denne variasjonen i det nasjonale skolelandskapet. Likevel er det ikke bevilget støtte til forskning på skolearkitekturens betydning for innhold og metodevalg i skolen.

Dette er oppsiktsvekkende, når man tenker på den enorme investeringen som gjøres i skolerehabilitering og nybygging. Verken i Utdanningsdirektoratet eller i KS vet man hvilket omfang den nye pedagogiske praksisen har i norsk skole, ei heller hvor stor del av Skole-Norge som nå har den nye skolens organisasjon og arkitektur.

Barndomslandet – et innendørsreservat

Det norske velferdssamfunnet har dramatisk utvidet arealene til andre store samfunnsinstitusjoner: helse, eldreomsorg, idrett og kultur; mens skoleelevenes romforbruk har forblitt uendret. Alle skoler, uansett organisasjonsform, har et brutto skolebyggareal på mindre enn 13 kvadratmeter per elev. Tallet stammer fra den tiden da elevene skulle sitte stille på skolebenken noen timer og ellers hadde et bevegelsesmettet hverdagsliv. Disse 13 kvm ligger fremdeles til grunn for skolenes byggebudsjetter, selv om elevene nå er dobbelt så lenge på skolen og har radikalt mye større behov for fysiske aktiviteter i skoletiden. Denne arealknappheten har to alvorlige konsekvenser.

For det første at man i programmet for skoleanlegg må velge mellom klasseromsskolen og landskapsskolen, selv om det er mye som tyder på at et godt skoleanlegg bør legge til rette for å kunne veksle mellom begge disse læringsstrategiene. Det er behov for både faste og trygge rammer rundt et klassefellesskap pluss tilstrekkelige arealer for varierte læringsformer.

Gode hybride løsninger krever større plass. For det andre har den nedarvede arealknappheten som konsekvens at det ikke er rom nok i umiddelbar nærhet for allsidig fysisk aktivitet. Skolene er organisert for stillesitting, og lokalene er tilrettelagt for et rolig inneliv i sokkelesten på flate gulv. Det fysiske skolemiljøet er ikke utformet for fysisk aktivitet og tilfredsstiller ikke den voksende barnekroppens bevegelsesbehov. Alle programmer om livslang læring blir talemåter når man ikke sikrer at barna får den kroppslige utviklingen de har behov for.

Nye kvaliteter i nye skoler

Til tross for arealknappheten har mange skolebygninger fra nittitallet høye arkitektoniske kvaliteter. Noen kommuner bygget skolebygg for første gang på årtier og ville ha en skole som samtidig kunne være et identitetsskapende kulturanlegg. Men de gode skolene fra denne perioden har arkitektonisk kvalitet først og fremst ved at de har god tilgjengelighet til beskyttede uterom i direkte tilknytning til undervisningsrommene. Dette representerte en radikal nyorientering i skolearkitekturen med det overordnete mål at det skulle gis mulighet for en trygg og enkel veksling mellom aktivitet inne og ute.

Skolene ble organisert i flere fløyer med en arkitektur som skapte muligheter for varierte uterom. Rett før århundreskiftet ble det i Norge også bygget mange oppdelte paviljongskoler, hvor en del av den daglige trafikken mellom bygningene var utendørs. I 1999 gikk Skolebyggprisen til Dyrløkkeåsen skole, Frogn kommune og Arkitektgruppen lille frøen. Skolen utmerket seg med et naturtilpasset oppdelt anlegg, hvor alle klasser har god tilgang til skjermede uterom.

I denne tradisjonen var Trekroner-skolen i Roskilde utenfor København et av de mest radikale prosjektene. Der ble det anlagt et mangfoldig og aktivitetsinnbydende utelandskap mellom undervisningsbygningene, og skolen fikk vrimleareal og alle sine «korridorer» utendørs. Selve uterommet mellom bygningene ble ansett som skolens viktigste læringsarena. Forskning på denne skolen har vist at gutter og jenter lekte mer sammen enn barn på mer tradisjonelle skoler, og de beveget seg mer.

Inaktivitetsepidemi og fysiske omgivelser

Relativt nylig er vi blitt klar over at også Norge er rammet av den voksende inaktivitetsepidemien. Den delen av befolkningen, og de barna, som i denne sammenhengen er mest utsatt, nås ikke av aktivitetsog kostholdskampanjer: Ifølge ernæringsprofessor Christian Drevon vil myndighetenes tiltaksplaner ikke hindre fortsatt fedmeutvikling:

«Antall skritt det gås i en befolkning, avgjør hvor mye fysisk aktivitet det er. Når du bygger en blokk, må du ikke lage seks heiser og en møkkete baktrapp. Heiser skal bare være for dem som faktisk trenger det. Få bort rulletrappene. Få barn til å gå til skolen. Sørg for at det overalt blir gangog sykkelstier som blir måkt om vinteren og feid om sommeren.»

Mange i helsefagmiljøene, som ikke er videre optimistiske på kampanjenes vegne, peker nå på betydningen av den fysiske samfunnsplanleggingen: Kommunene har et ansvar for å legge til rette for god helse, men dette blir svært ofte nedprioritert. Barn trenger trygge skoleveier og spennende uteområder, ikke bare i nærmiljøet, men også på skolen.

Denne erkjennelsen har ennå ikke ført til praktiske politiske tiltak i fysisk planlegging, og heller ikke til en nyorientering i skolebyggingen. Paradoksalt nok, samtidig med at vi innser at vi trenger en aktivitets- og utelivsgenererende skole, har det meldt seg nye samfunnsmessige krav til skolebyggene som kan vise seg å føre til en ytterligere svekkelse av folkehelseperspektivet.

Barndommens sted under press

Nye forskrifter i bygningsloven skal ivareta viktige og nødvendige hensyn til energiøkonomisering. Byggeindustrien, som står for 40 prosent av energiforbruket i samfunnet, må tenke ressursmessig helt nytt. Dette er både berettiget og betimelig, men kan føre til dilemmaer i skolebyggingen. Bygninger med minimum av yttervegg og med færrest mulig åpninger vil bli et nesten uunngåelig svar på de nye kravene til energiøkonomisering.

Passivhusidealet trekker i retning av sammensnurping, tiltetting og innelukking, helt forskjellig fra de åpne, lyse og forgrenede skolene fra 90-tallet. Fordi kompakte bygningsløsninger har lett for å vende ryggen til uterommene, vil det også bli vanskeligere å bruke bygningsutformingen til å skape gode uterom.

Enkelte grunnskoler som nå er under planlegging i tråd med nye forskrifter, får løsninger med en kompakt bygningskropp og med høye multifunksjonelle åpne adkomstsoner. Innelivet blir optimalt tilrettelagt, men terskelen for å ta med barna ut vil bli høyere. Tiden for de varierte skolebygningene som åpner seg mot gode uterom, kan være over.

Skolebyggeriet i en konkurranseøkonomi

Det er ikke bare nye miljøkrav som presser barndommens sted. Også endimensjonale bedriftsøkonomiske føringer truer. I Oslo ser vi tegn til at betraktningen av skole kun som et rasjonelt læringssenter, som skal bygges raskt og billig, er i ferd med å fortrenge bildet av en skole som skal ha en inviterende og særpreget arkitektur. Undervisningsbygg KF i Oslo kommune, den største skolebyggeren, har under bestilling en hypermoderne bygningsmodul, Superkuben, som skal kunne settes sammen til alt fra barnehager til videregående skoler.

De store byggeklossene skal komme 98 prosent ferdig fra fabrikk og bygges på halv tid til halv kostnad. Her er det ikke lett å få øye på arkitekturidealene fra nittitallet, man ser snarere en fascinasjon for en moderne superbrakke: «Modulene er designet for å kunne benyttes både permanent og midlertidig i trange byområder så vel som på mer landlige tomter og kan bygges i fire etasjer. De kan flyttes til nye steder, når behov melder seg eller lagres til senere bruk.» Vi får håpe at disse byggene vil være egnet til å ivareta andre hensyn enn de rent økonomiske.

Mye står på spill

I et folkehelseperspektiv vil den budsjettbarberte og miljøtilpassede skolen ha negative konsekvenser for flertallet av barna i den grad dette fører til et passiviserende inneliv i for trange lokaler.

En miljømessig bærekraftig og samtidig tidsmessig pedagogisk funksjonell skolearkitektur, må sikre flere nødvendige kvaliteter: romslighet nok til veksling mellom relevante læringsformer, store nok rom for barnas fysiske utfoldelse og god nok kontakt for alle elever til skjermede uterom.Selvfølgelig vil skolene måtte bli dyrere. Men hvorfor skal de viktigste byggene i landet være billige? Vil vi ha et billig slott eller et billig storting?