Opplæringslova sier at elever skal involveres i eget vurderingsarbeid. Det pekes på at elevenes deltakelse kan fremme både motivasjon og læring. Studier i Norge tyder imidlertid på at elevdeltakelse i vurderingen fremdeles er vanskelig å få til i praksis. En løsning kan være å knytte vurdering og selvregulert læring tettere sammen, ved at elevene i større grad får lære hvordan de skal evaluere egne prestasjoner og dermed øke sin motivasjon for skolearbeidet.

Det å planlegge, gjennomføre og overvåke egen læring, og vurdere selv i hvilken grad man må endre noe for å nå målet sitt, er sentralt innenfor det man kaller selvregulering (Pintrich, 2002). Elever som er selvregulerte, arbeider naturlig med tilbakemeldingene de får fra lærere, og motiverer seg gjennom dette til å gjennomføre og overvåke i hvilken grad de har nådd målene de har satt seg gjennom selvvurdering (Hopfenbeck, 2011a). I norsk sammenheng snakker vi ofte om autonomi, eller elever som er i stand til å ta ansvar for egen læring.

Men selvregulering er ikke noe som oppstår av seg selv. Dette krever ferdigheter som elevene trenger støtte for å utvikle – det må læres. Dette er også trukket fram i to stortingsmeldinger der lærerens rolle blir vektlagt:
«Forskning viser også at elevene er tjent med lærere som er tydelige ledere og har en
læringsorientert vurderingspraksis. […] Det er derfor viktig at lærere utvikler og kommuniserer tydelige mål for opplæringen og kjennetegn på måloppnåelse, legger til rette for elevenes egenvurdering og gir tilbakemeldinger som elevene kan lære av» (St.meld. nr. 11 (20082009) Læreren Rollen og Utdanningen, s. 13).

… og i stortingsmeldingen om ungdomsskolen, selv om det her omtales som å evaluere sin egen læring:
Når elevene får lov til å sette egen mål og observere og evaluere sin egen læring, fremmes
motivasjon. En slik elevmedvirkning er viktig for at læringsmål og aktiviteter skal oppleves av
elevene som en del av deres egen læring. (Meld. St. 22 (2010 – 2011) Motivasjon – Mestring –
Muligheter, s. 16).

Et annet viktig poeng er at dersom lærerens vurderinger skal være et grunnlag for elevens egenvurdering, må elevene forstå vurderingene som læreren gir dem. En måte å sjekke ut elevenes forståelse på, er ved aktiv bruk av egenvurdering.


Egenvurdering som en del av selvregulert læring

I den nye forskriften til opplæringslova pekes det på fire prinsipper for underveisvurdering. Lærlinger og elever lærer best når de: 1) forstår hva de skal lære og hva som forventes av dem, 2) får tilbakemeldinger som forteller dem om kvaliteten på arbeidet eller prestasjonen, 3) får råd om hvordan de kan forbedre seg og
4) er involvert i eget læringsarbeid ved blant annet å vurdere eget arbeid og utvikling (opplæringslova kap. 3).

Det er særlig det fjerde prinsippet som kan knyttes til egenvurdering og selvregulert læring. Egenvurdering kan bli sett på som et viktig verktøy for å fremme vurdering for læring, samtidig som det også er en sentral del av det å være selvregulert (Hopfenbeck, 2011b). Fra internasjonal forskning vet vi derimot at det er svært krevende å utvikle gode vurderingspraksiser med selvregulerte elever.

Som et eksempel kan nevnes erfaringene forskerteamet til James og kolleger i England gjorde da vurdering for læring ble forsøkt implementert i engelske skoler (2007). Her ble mye arbeid lagt ned for å gjøre elevene i stand til å gjennomføre egenvurdering. Forskerne argumenterte for at elevene må «lære å lære», og de må bli mer autonome. I den forbindelse fremhevet de fire viktige områder:
1. å klargjøre læringsmål og suksesskriterier
2. reflektere rundt læring gjennom dialoger og spørsmål
3. tilby formativ vurdering
4. fremme parog egenvurdering

En slik måte å arbeide på er utfordrende fordi den krever av elevene at de skal kunne ta et skritt tilbake fra læringsprosessen og reflektere over oppgaven i dialog med andre, for siden å tre tilbake i læringsprosessen. Dette er en ferdighet som kan læres, men det forutsetter at lærere aktivt støtter elevene i deres utvikling for å bli oppmerksom på egen tenkning rundt læring (metakognisjon). Stobart (2008) er blant de som har påpekt at elevene er avhengig av å lære dette for å kunne ta ansvar for egen læring.

Samtidig understreker han at det å lære å lære ikke er nok, elevene må lære de metakognitive ferdigheter i relasjon til et faglig innhold. Han advarer mot prosjekter som ikke har fokus på det som skal læres, altså innholdet i faget. Spørsmålet er i hvilken grad elever opplever at de involveres i vurderingen av de enkelte fag.

 
Utsagn/og responser i present Elevresponser Lærerresponser
B-tr. U-tr. Vid. B-tr. U-tr. Vid.
Lærer forteller hva eleven mestrer 85 72 67 97 96 94

Lærer forteller hva som kreves for ulike grader av

måloppnåelse.
82 67 69 60 97 95
Lærer forteller hva eleven skal gjøre for å bli bedre. 89 74 71 97 96 96

 

Elevdeltakelse i vurderingen

I og med at selvregulering utvikles med alder, og eldre elever vil kunne ta større ansvar for egen læring enn yngre elever, skulle man forvente at dette også gjenspeiler seg i skolens praksis. Fra evalueringen av utdanningsdirektoratets prosjekt Bedre vurderingspraksis vet vi derimot at en betydelig større andel av elevene på 7. trinn er «svært enig» eller «enig» i utsagn som går på elevdeltakelse i vurderingsarbeidet sammenlignet med elever på

10. trinn og i videregående skole. Ved spørsmål om lærere lot elever vurdere hverandres arbeid, svarte bare 30 % av elever i videregående bekreftende på dette, mens 39 % av ungdomsskoleelever svarte det samme. Tilsvarende svarte over halvparten (54 %) av barneskoleelevene at lærerne lot dem vurdere hverandres arbeid (Hopfenbeck, Throndsen, Lie, & Dale, 2009).

Med andre ord, jo eldre elevene var, jo mindre elevdeltakelse rapporterte de. På samme måte finner vi at flere elever i barneskolen oppgir at de har erfart at lærere ber dem vurdere eget arbeid med kompetansemålene. 64 % av elever på barnetrinnet svarer bekreftende på at «Lærerne ber meg vurdere eget arbeid i forhold til kompetansemålene i læreplanen», mens bare 40 % av ungdomsskoleelevene og 37 % av elever i videregående opplæring svarer det samme.

I tillegg var det hele 74 % av elevene i barneskolen som svarte bekreftende på påstanden «Lærerne spør om jeg har forslag til hvordan jeg bør arbeide for å forbedre meg i disse fagene», her var tilsvarende tall for ungdomstrinnet 47 % og 49 % for elever i videregående opplæring (Throndsen, Hopfenbeck, Lie, & Dale, 2009).1

Fotnote: 1

Totalt mottok vi data fra 406 barnetrinnselever, 158 ungdomstrinnselever og 329 elever i videregående opplæring fra 71 skoler i Norge. 

Da elevene ble bedt om å svare på i hvilken grad de opplever at lærere forteller hva de mestrer, eller hva som kreves for ulike grader av måloppnåelse og hva de skal gjøre for å bli bedre, så vi igjen at barnetrinnselever gjennomgående hadde høyere svarprosenter. I tabell 1 vises først elevenes svar på de tre skoleslagene, deretter vises læreres svar på henholdsvis barnetrinn, ungdomstrinn og videregående.

Bruk av spørreskjema har sine begrensninger, en av dem er at respondentene forteller hva de tror de gjør, ikke hva de faktisk gjør. I studien fra 2009 har vi ikke prosessdata som forteller hva som faktisk skjer i klasserommet. Vi vet med andre ord ikke hva lærere har fortalt til elevene. I dette tilfelle ber vi lærere svare på i hvilken grad de gjør det som politiske føringer sier de skal gjøre, og slik sett er det forventet at vi får høye svarprosenter.

Spriket mellom hva lærere svarer og hva elevene svarer, kan likevel ha sin naturlige forklaring: Forskerteamet pekte på at bruk av karakterer gjør at lærere i ungdomsskolen og videregående tar i bruk mindre læringsfremmende tilbakemeldinger enn det barnetrinns-lærere gjør. En annen forklaring kan være det som mange lærere har erfart i klasserom: det er ikke alltid slik at det man har undervist den ene dagen, huskes den neste dagen. Og det er ingen automatikk i at det som undervises, læres.

Det er med andre ord fullt mulig at lærere både gir tilbakemeldinger, forteller om kompetansemål og hva som skal til for å bli bedre, uten at elevene alltid får dette med seg. Samtidig er det et tankekors at de eldste elevene i denne undersøkelsen var de som rapporterte om lavest deltakelse i egenvurderingen.

Spørsmålet som reiser seg i forlengelsen av dette er i hvilken grad vi lar elever ta medansvar for egen vurdering. Det bringer oss inn i dilemmaet tilknyttet vurdering for læring: i hvilken grad er elever i stand til å ta tilbakemeldinger og forbedre egen læring? Og hva skal til for at elever kan nyttiggjøre seg av læreres tilbakemeldinger?

Tilbakemeldinger og vurderingskriterier

Da forskerteamet i 2009 intervjuet elever i videregående opplæring om hvordan de opplevde arbeid med vurdering i skolen, erfarte vi at flere elever uttrykte positive holdninger til at de fikk kunnskap om vurderingskriterier, også ofte omtalt som kjennetegn på måloppnåelse, i skolen. En elev fra yrkesfag sa det slik: «Når jeg får kjennetegn i starten av timen, blir jeg veldig motivert for å jobbe». En annen elev sa: «Jeg blir mer motivert fordi jeg vet hva jeg må jobbe med for å bli bedre. Vi er veldig fornøyd med hvordan vurderingen er hos oss» (elev, videregående/yrkesfag).

Mens en elev fra yrkesfag videregående skole sa det slik: «Læreren forklarer alltid hva de ulike karakterene settes etter. Hun sier hva som gir lav, middels eller høy måloppnåelse. Det er fint, for da vet vi grunnen til at vi får den karakteren vi får. Da ser vi bedre hva vi må jobbe mot for å forbedre oss. Kjennetegn på måloppnåelse står alltid på oppgaven vi får utdelt» (Throndsen, Hopfenbeck, Lie og Dale, 2009).

Disse elevene uttrykte at kunnskap om vurderingskriterier gjør dem i stand til å forbedre eget arbeid, fordi de vet hva som kreves av dem, og de vet hva som skal til for å gjøre noe bedre. De sier også at de blir mer motivert av å kjenne til vurderingskriterier/kjennetegn på måloppnåelse. Dette bildet var derimot noe mer sammensatt i 2009.

Ved en annen skole vi besøkte, påpekte elevene at de opplevde at vurderingssystemet ble så komplisert at de mistet motivasjonen. En elev uttrykte følgende: «Jeg blir ikke mer motivert av å vite at jeg har høy måloppnåelse på kommaregler». For elever i den videregående opplæring kan det se ut som om behovet for å vite hva som kreves for å oppnå en karakter, må balanseres mot behovet for at vurderingen ikke skal bli for detaljert og rigid.

Fra USA kjenner vi eksempler som viser at for rigide systemer kan hindre elevenes kreativitet i arbeidet med å utforske seg selv. Gordon Stobart refererer ofte til det såkalte fem avsnitts essayet i Texas, hvor elevene lærer å skrive essay i fem avsnitt, men de blir gitt så detaljerte beskrivelser av hvordan dette skal gjøres, at han hevder det ødelegger elevenes muligheter for å skrive kreativt (Stobart, 2011). Intervju med involverte lærere i prosjektet kan tyde på at lærere selv reflekterer rundt denne utfordringen. En lærer fra en videregående skole formulerte seg slik:

Det er en stor fare for at en liste av kjennetegn gjør at kvaliteten som har med helhet å gjøre mistes av syne, siden slike kjennetegn nesten uvegerlig fører til en vektlegging av detaljer framfor helheten […] Erfaring tilsier at det raskt kan oppstå en situasjon der kjennetegnene oppfattes som en oppskrift på en god tekst, noe som ikke er særlig formålstjenlig i forhold til å utvikle kreativitet, originalitet og skriveglede hos elevene.

Det blir med andre ord viktig for lærere å finne balansepunktet mellom hva elever skal vite om, uten at mengden av kjennetegn og kriterier står i veien for selve læringsprosessen. Eksempelvis kan det være grunn til å spørre: Hvor mange kriterier/kjennetegn på måloppnåelse vil en elev være i stand til å forholde seg til i den skapende prosessen? Utfordringen knytter seg med andre ord til hvordan lærere i praksis kan involvere elevene i vurderingsarbeidet, og finne balanse mellom kontroll og autonomi.

Vurdering mellom læreres kontroll og elevenes medansvar
Da Olga Dysthe (2008) i en tidligere artikkel i Bedre Skole omtalte vurdering, stilte hun også spørsmål om i hvilken grad forskere og lærere har undervurdert hvor vanskelig det er å gjennomføre elevaktive metoder. Egenvurdering er nettopp en slik metode som forutsetter at elever skal kunne ta en aktiv rolle. Det kan derfor stilles spørsmål ved om elever i tilstrekkelig grad utfordres til å gå inn i en slik rolle, og om man har en realistisk forståelse av hvor vanskelig den er å gjennomføre.

Fra forskning vet vi at mange prosjekter og intervensjoner forutsetter at elever har gode ferdigheter i for eksempel samarbeidslæring, det å kunne gi respons på tekster, eller det å lytte og gi tilbakemelding til medelever på faglig arbeid. Flere forskningsprosjekt har videre undersøkt i hvilken grad intervensjoner har blitt gjennomført, nettopp fordi man ikke vet om elever og lærere har vært i stand til å gjennomføre det arbeidet som var forutsetningen for tiltaket i klassen; se for eksempel lesestudien til Rune Andreassen, og utfordringer knyttet til samarbeid mellom elever (Andreassen, 2008; Andreassen & Strømsø, 2009).

En annen utfordring knytter seg til elevenes opplevelse av egen identitet i klassen, og i hvilken grad denne samsvarer med den ønskede autonome elevrollen. Fra England brukes av og til begrepet «lads» når man diskuterer den rollen enkelte gutter har inntatt. I denne rollen distanserer de seg fra skolens og lærerens forventninger og krav, og bygger i stedet sin egen identitet til referanser utenfor skolen (Wilis, 1977).

I mange tilfeller vil det å innta en elevrolle slik læreren forventer, bryte for sterkt med deres egen identitet, og slik blir skolens prosjekt ikke noe de ser som et mulig alternativ. Lignende problemstillinger har vært diskutert i norsk forskning, hvor blant annet Selma Therese Lyng viste gjennom sine klasseromsobservasjoner at gutter og jenter i tenårene inntok uheldige kjønnsstereotype roller, og slik kom i konflikt med læreres forventninger om skolearbeid (Lyng, 2004).

Kunnskap om identitet, kjønn og motivasjon ser derfor også ut til å kunne være nøkkelfaktorer for de lærere som aktivt vil jobbe for å fremme trygge læringsmiljø, hvor det i det hele tatt skal kunne være mulig å utvikle egenvurdering. Forskere anbefaler derfor å utvikle elevenes kunnskap om vurdering gjennom aktivt lærerstyrte klasserom, i spenningsfeltet mellom læreres kontroll og elevenes medansvar (Bransford, Brown, & Cocking, 2000).

I en nyere undersøkelse hvor elevenes forståelse av læreres tilbakemeldinger blir undersøkt, viser foreløpige analyser at det skapes forventninger til en vurderingspraksis som ikke alltid følges opp (Skedsmo & Hopfenbeck, 2011). Hva som ligger bak dette, krever oppfølgende analyser, men utfordringene knyttet til elevenes selvregulering og elevaktivitet i vurderingen, er sentrale elementer også her.

Litteraturhenvisninger

Andreassen, R. (2008). Eksplisitt leseforståelsesundervisning i norske femteklasser. Et felteksperiment. Universitetet i Stavanger, Stavanger.

Andreassen, R. & Strømsø, H. (2009). Lesestrategier i undervisningen. Bedre Skole, 2, 43 – 47.

Black, P. & Wiliam, D. (1998). Assessment and classroom learning Assessment in Education: Principles, policy and practice, 5(1), 7 – 75.

Bransford, J.D., Brown, A. L. & Cocking, R.R. (2000). How People Learn. Brain, Mind, Experience, and School (Sixth Printing, September 2002. utg.). Washington: National Academy Press.

Crooks, T.J. (1988). The Impact of classrooms evaluation on students. Review of Eductional Research, 5, 438 – 481.

Dysthe, O. (2008). Klasseromsvurdering og læring. Bedre Skole, 3, 16 – 23.

Hopfenbeck, T.N. (2011a). Fostering Self-regulated Learners in a Community of Quality Assessment Practices. CADMO An International Journal of Educational Research, 1, 7 – 20.

 

Hopfenbeck, T.N. (2011b). Elevinvolvering & selvregulerert læring. http://www.udir.no/PageFiles/35143/UDIR_14_09_2011_HOPFENBECK.pdf.

Hopfenbeck, T.N., Throndsen, I., Lie, S. & Dale, E.L. (2009). En bedre vurderingspraksis. Bedre Skole (4), 8 – 13.

James, M., McCormick, R., Black, P., m.fl. (Red.) (2007). Improving Learning How to Learn. Classrooms, Schools and Networks. Oxon: Routledge.

Lyng, S.T. (2004). «– men aligavel er det ikkje gildt?» Dilemmaer i ungdomsskolens prosjektarbeid. I G. Imsen (Red.), Det ustyrlige klasserommet. Om styring, samarbeid og læringsmiljø i grunnskolen. Oslo: Universitetsforlaget.

Kunnskapsdepartementet (2008-2009) Læreren – Rollen og utdanningen. St.meld. Nr. 11.

Kunnskapsdepartementet (2010 – 2011) Motivasjon – Mestring –Muligheter. Meld. St. 22.

Natriello, G. (1987). The impact of evaluation processes on students. Educational Psychologist, 22 (155 – 175).

Pintrich, P. (2002). The Role of Metacognitive Knowledge in Learning, Teaching, and Assessing. Theory into Practice, 41(4), 219 – 225.

Skedsmo, G. & Hopfenbeck, T.N. (2011). Analysing Assessment Practices from Multiple Level Perspective. Paper presentert på EERA SPRING School, Dortmund, Germany

Stobart, G. (2008). Testing Times The Uses and Abuses of Assessment. Oxon: Routledge Taylor and Francis group.

Stobart, G. (2011). Feedback in Assessment for Learning. fra http://icecube.cc/Player.aspx?player=80753a33-df43-470a-a190-1910d3b60a1a&video=4ea5f479-983f-47b9-b720-1fa8aded9c17&station=3dd09f6a-df7e-4c1c-a31f-9e1b3a060179 (lastet opp 7th of October 2011)

Hopfenbeck, T.N., Throndsen, I., Lie, S. & Dale, E.L. (2009). En bedre vurderingspraksis. Bedre Skole (4), 8 – 13.

Wilis, P. (1977). Learning to Labor: How Working Class Kids Get Working Class Jobs Saxon House.