En språkpolitikk basert på fakta

Med jevne mellomrom oppstår det debatter om sidemålsundervisningen i skolen. Debatten dreier seg da gjerne om skriftlig nynorsk i kommuner og fylker der nynorsk er sidemål. Innleggene er ofte preget av svart–hvitt-tenkning, og som oftest er det bokmålsskrivere som i sine leserinnlegg er kritiske til dagens praksis der alle elever må ha skriftlig nynorsk (bortsett fra elever med samisk som morsmål og elever fra språklige minoriteter med svake ferdigheter i norsk.) De fleste har imidlertid et langt mer positivt forhold til nynorsk i form av tekster som skal leses i skolen.

Forsvarere av skriftlig nynorsk for alle pleier på sin side å basere sine argumenter på likestilling, likeverdighet, historiske røtter, kulturforankring og lignende. Mens den førstnevnte gruppens argumentasjon hovedsakelig baserer seg på individuelle erfaringer, forsøker den sistnevnte gruppen å argumentere på et prinsipielt og ideologisk grunnlag med historiske og samfunnsmessige forhold som bakteppe.

Måten det blir argumentert på, viser at det er misnøye i begge leirer. Og misnøyen sentreres som regel rundt spørsmålet om landet skal ha skriftlig sidemål – les nynorsk – med karakter i skolen.

For god til å bli tatt på alvor

Det er ikke lenge siden stortingsmeldingen Mål og meining kom. Dette er et dokument med mange kvaliteter, og her sies og menes det mye godt. Det er kanskje derfor denne meldingen sjelden nevnes i leserinnleggene i massemedia og tidsskrifter som tar for seg utdanningsspørsmål. Det virker som om meldingen er for god til å bli tatt på alvor. Meldingen handler blant annet om at nynorskfolkets språklige utgangspunkt, repertoar, identitet og frihet til å ta vare på, beskytte og videreutvikle sitt skriftspråk i bunn og grunn dreier seg om hva slags samfunn vi ønsker å ha her i landet. Dette bør man ha som bakteppe når man reflekterer over den siste tidens sidemålsdebatt, etter at Utdanningsdirektoratet og Kunnskapsdepartementet kom med sine diffuse utspill om en utdanningspolitisk kursendring. Språkrådet var lite begeistret for utspillet, mens Riksmålsforbundet nok en gang kunne registrere at all debatt er god debatt – for bokmålet. Noregs Mållag kom som forventet med sterke kritiske innvendinger. For nynorskfolket vet at de fleste slike sentralinitierte talemåter og tiltak i de siste årtiene ikke har bidratt til bevaring, beskyttelse eller spredning av nynorsken som skriftspråk utenom nynorskens kjerneområder. Men en ting er å vite dette, noe annet er det å klare å være proaktiv og finne fram til nye premisser for sidemålspolitikken.

Noen fakta til debatten

Jeg savner mer fakta, ja, rett og slett tall i debatten om to likestilte målformer i Norge. Jeg savner et språklig skjermbilde av de språksosiologiske forholdene i Norge. Ikke fordi jeg synes de ideologiske debattene er unyttige, men rett og slett fordi de kan avlede vår oppmerksomhet fra de språksosiologiske realitetene vi står overfor.

Som de skole- og språkinteresserte forskere vi er, har min kollega professor Jon Todal ved Sami allaskuvla og jeg nylig forsøkt å systematisere noen tall som kan være et grunnlag for kunnskapsutvikling om de språksosiologiske forhold som har omgitt og som omgir den svakeste parten, nemlig nynorsken, i sidemålsdebatten i en periode der såkalt «språkleg jamlikhet» har dominert på det ideologiske planet.

Figur 1 viser den historiske utviklingen for andelen av brukere av nynorsk som skriftspråk i skolen.

Figuren viser at andelen av elever i grunnskolen som har nynorsk som sitt primære skriftspråk, har vært for nedadgående i hele landet i løpet av de siste sytti år. Sogn og Fjordane, Møre og Romsdal, Hordaland og Rogaland er å regne som kjerneområder for nynorskskriverne.

Fra å være i skriftspråklig flertall, er nynorskskriverne blitt et skriftspråklig mindretall i de tradisjonelle nynorskbastionene. Vi ser altså forfall i nynorskbruken på landsbasis blant nyere generasjoner. Lokalt sett kan situasjonen derimot se ganske annerledes ut. Et eksempel på det sistnevnte er Firda videregående skole i Sogn og Fjordane. (Se figur 2.)

Figur 2 viser at det er skriftspråkbevaring og skriftspråklig kontinuitet som dominerer blant de av skolens elever som hadde nynorsk som sitt hovedmål da de begynte på barneskolen (N=302-300). Det samme gjelder også bokmålsskrivere i skolen (N=8-24). Har eleven nynorsk på barneskolen i Sogn og Fjordane, er sannsynligheten veldig stor for at eleven bevarer nynorsk til og med videregående skole.

På samme måte: Har barnet bokmål på barneskolen i Sogn og Fjordane, er sannsynligheten veldig stor for at eleven bevarer bokmål til og med videregående skole. Samtidig gjør sidemålspolitikken i dette miljøet at elevene lærer å lese og skrive på hverandres skriftspråk. Gjensidig tospråklighet av additiv type er et faktum blant Firda-elevene.

Additiv tospråklighet innebærer i denne sammenheng følgende: Det å møte din nestes skriftspråk går ikke på bekostning av eget skriftspråk. Sidemålet legges til det man allerede her fra før, nemlig hovedmålet. Det motsatte av additiv tospråklighet er subtraktiv tospråklighet: Det å møte andres skriftspråk på skolen går på bekostning av eget skriftspråk. I Firda videregående skole forekommer ikke subtraktiv tospråklighet, men additiv tospråklighet.

Hvordan er det situasjonen i et tradisjonelt sett nynorskområde som Valdres, som ligger utenfor de fire fylkene? Figur 3 illustrerer situasjonen.

Figuren viser at subtraktiv tospråklighet preger ungdommenes skolegang da det forekommer et alvorlig skriftspråkskifte blant nynorskelevene i Valdres. Av de 267 elevene som hadde nynorsk som hovedmål på barneskolen, beholdt bare 168, det vil si 63 prosent av dem, nynorsken som hovedmål på ungdomsskolen. 99 av dem, det vil si omtrent 37 prosent av dem, gikk over til bokmål da de begynte på ungdomsskolen. Da de gikk på Valdres videregående, fortsatte skiftet av skriftspråk. Da var det bare 67 elever som brukte nynorsk som sitt hovedmål.

Resultatet er ganske tydelig: Syv av ti elever skiftet skriftspråk fra nynorsk til bokmål. Skolen i dette språksamfunnet fungerer her som en skriftspråkskifte-fabrikk. Gjennom en subtraktiv prosess omskapes nynorskbarn til bokmålsungdommer, selv om dialekten de snakker, fortsatt ligger nærmest nynorsk.

En sidemålspolitikk basert på tall

Jeg er klar over at dette tallmaterialet har en del svakheter, men det bør ikke forhindre oss i å reise spørsmålet om ikke det er nødvendig å revurdere dagens sidemålspolitikk. I dag brukes mye ressurser på å gi skriftlig sidemålsundervisning til bokmålsskrivere utenfor de tradisjonelle nynorskområdene.

Samtidig ser vi at nynorskelever mangler bøker: både lærebøker, referansebøker, nettbaserte ressurser, med mer. De mangler også lærere med tilstrekkelig kompetanse og positive holdninger til nynorsken. Jeg synes dagens situasjon inviterer alle som er genuint interesserte i nynorskens fremtid – politikere, fagfolk, skolefolk og interesseorganisasjoner – til å tenke over flere spørsmål. Jeg skal nevne noen:

• Er det slik å forstå at nynorskens framtid i dette landet er avhengig av at alle bokmålsskrivere gis obligatorisk skriftlig sidemål?
• Finnes det noen seriøse pedagogiske og politiske argumenter mot å la alle bokmålselever møte nynorsktekster i sine lærebøker slik at de kan bli gode innholdslesere av nynorsktekster uten obligatorisk undervisning i skriftlig nynorsk?
• Hvor mange millioner kroner bruker landet på skriftlig nynorskundervisning i bokmålsområder, og hvor mange av elevene blir nynorskskrivere som et resultat av dette?
• Kan man tenke seg å gjøre nynorsk som valgfag med karakter og fordypningspoeng i videregående skoler i bokmålsområder på lik linje med 2. fremmedspråk, slik at de som tar faget blir både innholdslesere og nynorskskrivere med positive holdninger?
• Er det ikke urettferdig overfor nynorskskrivere som også blir gode innholdslesere og gode skrivere av bokmål, at de ikke får uttelling for det, i motsetning til de som velger spansk, fransk og tysk?

Spørsmålene kunne vært flere. Hvis vi er fornøyd med dagens situasjon, behøver vi ikke å bry oss med disse eller andre spørsmål. Men hvis man er interessert i å forbedre vilkårene for bevaring og videreutvikling av nynorsk, så bør en ny og faktabasert utdannings- og språkpolitikk bli initiert. Jeg regner med at siste ord ikke er sagt i denne saken.