Tidlig intervensjon i arbeid med skolevegring

De fleste barn og unge trives på skolen og går dit med glede. Samtidig kan nok flere av oss huske en gang vi helst ikke ville gå på skolen. Noen barn og unge strever mer enn andre med å gå på skolen, og denne artikkelen omhandler disse. Hvordan kan vi som jobber i førstelinjen være til hjelp for barn og unge som strever med å gå på skolen?

Det har tidligere vært utført lite forskning omkring skolevegring i Norge (Ingul, 2005). De siste årene har det imidlertid blitt publisert mer rundt dette temaet. Det har kommet masteroppgaver med fokus på elevenes egne meninger om årsaker til skolevegring (Rudjord, 2009), og på hvilke tiltak som igangsettes i skolen (Østevik, 2009). Det er også publisert en artikkel som fokuserer på foresattes perspektiv (Berg, Kvitvik, Træen og Sundby, 2010), samt veiledere for faglig og praktisk hjelp ved skolevegring (Solheim, Due-Tønnessen, Andersen og Grønvold, 2010; Bjønness og Due-Tønnessen og Andersen, 2010). Dette er en vid definisjon som tar høyde for at fraværet kan skyldes både vegring, skulk og en blanding av begge deler.

Videre er det viktig å ta hensyn til at vanskene ikke kun omfatter eleven, men at faktorer ved elev, skole og hjem virker sammen over tid og skaper en fraværssituasjon. Slik kan skolevegring ses som et uttrykk for at eleven blir utfordret ut over sine evner på en eller flere arenaer, som skole, blant venner eller innen familien (Knollmann, Knoll, Reissner, Metzelaars og Hebebrand, 2010). Man bør derfor alltid vurdere hvilken funksjon skolevegring kan ha både for hvert enkelt barn og i familiesystemet. På bakgrunn av vurderingen kan man så sette inn tiltak som reduserer effekten ved å utebli fra skolen, samt øker belønningen ved skoledeltakelse.

Det finnes mange grunner til at barn og unge ikke klarer å gå på skolen. Det kan skyldes sosiale eller faglige problemer på skolen som mobbing, bråk i klassen, stadig skifte av lærere eller manglende tilrettelegging. Det kan også skyldes individuelle faktorer som angst, depresjon og søvnvansker, samt vansker i samspillet mellom barn og foreldre, eller i hjemmet generelt. Stress og traumatiske opplevelser kan også spille en rolle. En rapport peker på at ungdomsskoleelever opplever skolearbeidet som stadig mer stressende (Samdal, 2009). Sterkest økning fra 1990-tallet er det for elever på 10. trinn. Faglig svake elever opplever skolen som mer stressende enn andre.

Det er vanskelig å si noe sikkert om omfang av skolevegring, delvis grunnet bruk av ulike definisjoner, og delvis fordi problemet antas å være underrapportert. Videre poengterer Østevik (2009) at skolevegring ofte ikke ses som et fenomen i seg selv, men mer som et symptom på andre psykiske vansker. Myhrvold-Hansen (2007) anslår at forekomsten ligger på ca. 1 % av barnebefolkningen. Han mener at det også er grunn til å anta at problemet er økende. Kearney (2001) estimerer at skolevegringsatferd forekommer hos mellom 5 % og 28 % av elevpopulasjonen. Tallene er sprikende og viser at omfanget av skolevegring kan antas å ligge mellom 1 % og 28 %.

Modell for tidlig intervensjon ved skolevegring

I PPT Stavanger startet arbeidet med skolevegring forsiktig opp i 2005. Parallelt dukket det da opp flere kompliserte enkeltsaker hvor skolevegringen hadde blitt så alvorlig at det var vanskelig å finne gode løsninger. En psykolog og en sosionom ved kontoret så behovet for tidlig intervensjon uten å gå veien om henvisning til PPT, og ideen om et konsultasjonsteam var skapt. Det ble gitt informasjon til rektorer, holdt kurs og gitt konsultasjoner til enkelte skoler. Etter hvert som tilbudet ble kjent, økte etterspørselen etter konsultasjoner. Fra 2008 ble det avsatt faste tider ukentlig, og de to siste årene har PPT hatt ca. 30–35 individuelle saker pr. år til konsultasjon. I forbindelse med Opptrappingsplanen i Psykiatri ble PPT Stavanger tilført midler tilsvarende en stilling i forhold til arbeid med skolevegring. Stillingen ble videreført som fast fordi en så at det var behov for både systemisk og individuelt arbeid med denne problematikken.

Konsultasjon ved skolevegring er et tilbud for elever i grunnskolen i Stavanger. Skole eller foresatte tar kontakt ved saker der det er mistanke om skolevegring, og får tildelt tidspunkt for konsultasjon så raskt som mulig, dvs. i løpet av 1–4 uker. Dersom teamet får henvendelser som gir indikasjoner på vansker forenlige med f eks Aspergers syndrom eller ME (myalgisk encefalomyelitt), ber vi brukerne henvise saken til PPT på vanlig måte. Erfaring tilsier at slike saker trenger mer omfattende utredning og oppfølging enn det konsultasjonsteamet kan gi.

Konsultasjonene gis i hovedsak til elever som ikke er henvist til PPT og som har et tiltakende ugyldig fravær, som helst ikke overskrider syv skoledager. Hensikten med å sette en grense for fraværet er å forhindre at skole/hjem venter for lenge med å ta kontakt. Det tilbys to konsultasjoner hos PPT med to til tre ukers mellomrom. Ved begge konsultasjoner møter foresatte, kontaktlærer og en fra skolens administrasjon. Dersom helsesøster eller andre har vært involvert i saken, inviteres også disse til å delta. I løpet av det siste året har konsultasjonsteamet åpnet for at ungdomsskoleelever kan delta på deler av første konsultasjon, hvis foreldre og eleven ønsker dette. PPT stiller med to rådgivere, hvorav fortrinnsvis en er psykolog. I første konsultasjon innhenter PPT informasjon om eleven og skolevegringen. PPT gir også generell informasjon om skolevegring og hvordan vegringen kan forstås ut fra informasjonen som framkommer i det enkelte tilfellet.

Illustrasjonscase

Den følgende beskrivelsen gjelder ikke en reell sak, men er sammensatt av komponenter fra ulike saker som er representative for den typen saker som kommer til konsultasjonsteamet.

Til konsultasjon møter mor og far, kontaktlærer og rektor, samt PPT. Saken gjelder en gutt på 14 år som i stadig større grad strever med å gå på skolen. Han klager over vondt i magen og kvalme. Både hjem og skole synes det er vanskelig å tallfeste fraværet. Foreldrene mener det begynte på slutten av barneskolen, med en gradvis økning i løpet av ungdomsskoleperioden.

PPT gir både foresatte og skole anledning til å utdype problematikken. Ifølge foreldrene sover gutten mye når han ikke er på skolen, og han spiller data. De beskriver ham som litt nedstemt, og de har registrert en begynnende tilbaketrekning sosialt. Foreldrene strever med å stille de samme kravene til gutten som til de to andre søsknene. Far går tidlig på jobb, og mor står igjen med ansvaret. Foreldrene synes ikke skolen følger godt nok opp. De opplyser at gutten har sagt at han ikke har så godt forhold til kontaktlærer. Skolen sier at foreldrene gjør så godt de kan, men at det ikke er godt nok, og at gutten har for mye makt hjemme. Skolen observerer at gutten har det greit på skolen, også sosialt, når han bare kommer. De ser et mønster i fraværet, som oftest opptrer ved prøver, kroppsøving og matog helsefaget.

PPT gir ut fra innhentet informasjon en tilbakemelding om sin oppfatning av saken og forsøker å skape en felles forståelse som utgangspunkt for videre arbeid. PPT ser at skolevegringen i dette tilfellet har flere funksjoner, bla. unngåelse av sosiale situasjoner og faglige evalueringssituasjoner og tilgang til lystbetonte aktiviteter hjemme, samt at foreldrefunksjonen er satt ut av spill. PPT anbefaler tiltak ut fra den informasjonen som har kommet frem. En oppfølgingskonsultasjon avtales etter to til tre uker der tiltakene evalueres.

Beskrivelse av tiltakene som foreslås for hjem og skole

PPT anbefaler tiltak ut fra de funksjoner skolevegringen ser ut til å ha. Tiltakene er i tråd med forskning på området, som anbefaler å få eleven tilbake til skolen så raskt som mulig (Solheim et al., 2010; Bjønness og Langeland, 2007).

Veiledning til foreldre

Skolevegring er en belastning for alle parter, ikke minst for foreldre. Konsultasjonene avdekker ofte at foreldrene i ulik grad føler at de har mistet sin autoritet i forhold til barnet, og at maktbalansen i familien er forskjøvet i for stor grad over til barnet. Problemet blir i hovedsak foreldrenes utfordring, i den forstand at skolen kan ha mange gode tiltak som ikke kan prøves ut fordi foreldrene ikke makter å få barnet til å møte opp. Foreldre kan oppleve dette som en stor belastning, og det er derfor viktig å bruke konsultasjonstid på å veilede dem til å bli tydelige voksenpersoner igjen. En studie tyder på at barn og unge med skolevegring ofte har familier som er preget av inadekvat og utydelig kommunikasjon, samt til dels diffuse roller (Ingul, 2005). En kan imidlertid stille spørsmål ved årsaksrekken, fordi erfaring tilsier at foreldrefunksjoner blir svekket og satt ut av spill når et barn strever med skolevegring.

Et viktig fokus er å gi foreldrene støtte til å takle barnets angst og smerte, og til å håndtere vanskelige situasjoner som kan oppstå når barnet ikke vil gå på skolen. Når det er relevant, får foreldrene informasjon om angst, gradvis eksponering og viktigheten av å ikke la barnet unngå situasjoner det frykter. Herunder får foreldrene praktiske råd for morgensituasjonen: kan man ordne seg fleksitid slik at man ikke har dårlig tid om morgenen; helst være til stede både mor og far; ikke gå inn i diskusjoner, men rolig forklare at barnet ikke kan velge å være hjemme. Man bør ha fokus på de tiltak som det har blitt enighet om og som skal gjøre det lettere å være på skolen. Foreldrene får også innspill om å fjerne de goder barnet oppnår ved å være hjemme på dagtid. Dersom barnet ser på tv eller bruker data, bør dette ikke være mulig lenger. Det bør forventes at barnet jobber med skolearbeid dersom det ikke går på skolen.

Veiledning til skolen

Foreldrene skal kontakte skolen dersom de ikke får barnet av gårde. PPT oppfordrer skolen til å lage en avtale om at de går hjem til eleven i slike tilfeller. Skolens jobb er ikke å hente eleven med makt, men å snakke med eleven, vise at de bryr seg, at de har tro på at eleven kan klare det og at de ønsker at eleven skal komme på skolen. Det er vanligvis et positivt signal til eleven om noen fra skolen kommer hjem. En annen observert effekt er at enkelte elever synes det er flaut om lærer kommer hjem, og for å unngå at dette skjer, møter de heller opp på skolen.

Når eleven kommer på skolen, må skolen ha klart et individuelt tilrettelagt opplegg som tar hensyn til elevens vansker. Noen trenger et eget rom å være i til å begynne med, eller et rom de kan gå til om de trenger en pause eller får symptomer som hodepine eller magesmerter. De fleste har behov for tilpasninger av fagstoff, enten i mengde, nivå eller med hensyn til prøver og andre former for evaluering. PPT anbefaler jevnlige samtaler mellom eleven og kontaktlærer, noe som fremmer kontakt og forståelse. Det er viktig at eleven opplever at kontaktlærer bryr seg, ser eleven, har tro på eleven og ønsker å hjelpe. Samtalene kan også fokusere på evaluering av tiltakene og planlegging av veien videre. Tilpasningene skal være i form av en gradvis opptrapping, både når det gjelder tilstedeværelse og faglige krav, med full skolegang som mål.

Avtale mellom elev, skole og hjem

PPT anbefaler et møte kort tid etter første konsultasjon mellom foresatte, eleven og skolen. Her utarbeides en avtale om tiltak som skal prøves ut over de neste ukene, som gjerne kan bli skriftliggjort. Hovedvekt legges på at man forventer at eleven skal komme på skolen, men det poengteres også at både foresatte og skole vil gjøre tilpasninger for å gjøre dette lettere. Eleven må gis mulighet til å uttale seg og bør kunne være med og utforme avtalen. Det er viktig å formidle at målet med den gradvise opptrappingen er full skolegang.

Konsultasjonsteamet har erfart at det er viktig at elever som strever med skolevegring, ikke får sykemelding fra fastlegen. Et barn kan derfor ikke sykemeldes fra sin opplæringsrett og -plikt. Det er kun PPT som kan foreta en sakkyndig vurdering om et barn bør fritas fra opplæring for en periode på grunn av sin helsetilstand. Man mener også at hjemmeundervisning ikke bør benyttes annet enn i svært alvorlige tilfeller og da som et ledd i tilbakeføring til skolen. Både sykemelding og hjemmeundervisning antas å bidra til opprettholdelse av vanskene ved at dette forsterker elevens unngåelsesstrategi.

Oppfølgingskonsultasjon

I den andre konsultasjonen evalueres de foreslåtte tiltakene. Hva har vært gjennomført, og hva fungerte eller fungerte ikke? En vurderer også videre saksgang. Hvis saken håndteres adekvat i samarbeid mellom skole og hjem, avsluttes den fra PPTs side. I de tilfeller der en ser at det er behov for utredning og faglig tilrettelegging over tid, anbefaler vi at saken henvises til PPT.

Andre instanser som Barneverntjenesten, Helsestasjonens familiesenter, psykologtjenesten i kommunen, samt Barne- og ungdomspsykiatrisk avdeling (BUPA) kan bli koblet inn i samråd med hjem og skole, alt etter hvilke tjenester barnet og familien ser ut til å ha behov for. Det henvises i noen tilfeller til BUPA eller Barneverntjenesten etter første konsultasjon hvis alvorsgraden i saken vurderes som stor.

Evaluering av konsultasjonsmodellen

Artikkelen har presentert noen av de vanligste tiltakene som anbefales i skolevegringskonsultasjon. PPT opplever i stor grad at skoler og foresatte er positive til å prøve ut relativt ressurskrevende tiltak, når de får konkret veiledning i forhold til sine oppgaver og det presiseres at dette skal gjelde for en tidsavgrenset periode med påfølgende evaluering av utførelse og effekt. Det blir viktig i oppfølgingskonsultasjonen å oppmuntre til videre gradvis tilnærming til målet om full skolegang. Dette må være den eksplisitte planen som kan justeres underveis etter elevens fremgang.

Generelt er tilbakemeldingene fra både foresatte og skoler gode etter kontakt med konsultasjonsteamet. Likevel har en del sagt seg kritiske til konsultasjonstilbudet og blant annet hevdet at teamet gjør for få konkrete intervensjoner. Da forestiller vi oss at de ikke har nok kjennskap til hva tilbudet fra konsultasjonsteamet innebærer og at kritikken kan bunne i en frustrasjon over at for lite gjøres etter at saken har vært i konsultasjonsteamet.

Tallfestet evaluering

Det har vist seg vanskelig å tallfeste utfall i saker som har vært til konsultasjon, særlig grunnet sakenes komplekse natur. Det er også vanskelig å forutse videre utvikling i saken ut fra status ved oppfølgingskonsultasjonen. Hensikten med konsultasjon er ikke nødvendigvis at saken skal være løst i løpet av to uker, men at skole og hjem skal få innspill til å håndtere saken, samt bli sikret riktig hjelp videre. I løpet av de siste tre årene har PPT hatt ca. 30–35 saker til konsultasjonsteamet. En grovtelling viser at i ca. 1/3 av sakene blir det opplevd så stor fremgang fra 1. til 2. konsultasjon at sakene anses som håndterbare for skole og hjem. I de resterende sakene blir det ofte sett bedring i skolevegringsproblematikken, men det er likevel behov for henvisning til hjelpeapparatet, særlig PPT. Dette kan tyde på at fagvansker, behov for tilrettelegging på skolen over tid eller vansker som krever systematisk utredning, ofte er en del av bildet ved skolevegring. Årlig blir noen få av sakene ansett å være så alvorlige at de blir henvist direkte til BUPA. I enkelte av sakene ser konsultasjonsteamet at behovet for foreldreveiledning er stort. Det gjøres da en henvendelse til Helsestasjonens Familiesenter, som er et lavterskeltilbud i kommunen, eller en ber om at skolen og foreldre i samarbeid kontakter Barneverntjenesten hvis familien anses å trenge oppfølging over tid.

Tidlig intervensjon har effekt

Modellen som er utviklet ved PPT Stavanger, er i tråd med både forskning og føringer på området. Politiske føringer vektlegger tidlig intervensjon. Opptrappingsplanen for psykisk helse 1999–2008 hadde blant annet et mål om å forebygge psykiske vansker hos barn og unge (St.prp. nr. 63). Erfaring viser at de sakene som kommer til konsultasjon tidlig i forløpet, har høyere sannsynlighet for å bli løst uten større intervensjoner. Det er naturlig å tenke at tidlig hjelp til barn og unge som strever med skolevegring, kan forebygge mer spesifikke psykiske vansker. Det er også en tendens til at saker fra barnetrinnet løser seg lettere, da situasjonen i mindre grad har blitt fastlåst og skolefraværet ofte er av mer begrenset omfang. Løvereide (2011) har skrevet en artikkel som oppsummerer resultater fra nyere internasjonal forskning, og konkluderer med at god behandling til rett tid er svært viktig for både familiene og elevene selv.

PPT tilstreber at ventetid ved konsultasjon ikke skal overskride en måned. Kravet om at fraværet ikke skal være mer enn syv dager, er satt for å understreke at skolene ikke skal vente lenge før de kontakter konsultasjonsteamet. Erfaring viser likevel at elevene ofte har mer fravær enn ønskelig når de møter til konsultasjon, og at problematikken kan ha vedvart en tid. En årsak kan være at det er vanskelig for skolene å registrere at fraværet er økende dersom det begynner med timer eller enkeltdager. En erfarer også at eleven kan ha hatt problemer med å komme til skolen lenge før skolen merker økende fravær.

Direkte tilbakemeldinger fra brukerne

Konsultasjonsteamet har utarbeidet et evalueringsskjema som leveres ut til brukerne etter oppfølgingskonsultasjonen. De anonyme tilbakemeldingene viser at de fleste skoler og foreldre er fornøyde med oppfølgingen fra konsultasjonsteamet. De fremhever at innspillene har vært praktisk anvendbare og at de har fått større forståelse for skolevegringsproblematikk generelt.

Sårbare barn

PPTs arbeid med skolevegringskonsultasjoner har vist at det er vanskelig å sammenfatte hva som er typisk for en elev med skolevegring og hvilke tiltak som har effekt. Hver sak er unik og sammensatt, og det er viktig å innhente informasjon om hvordan vegringen påvirker eleven, familien, samt faglig og sosial fungering. Et felles trekk ved sakene som kommer til konsultasjon, er at elevene svært ofte beskrives som sårbare. De karakteriseres som sarte, ofte med angstlignende problematikk. De har lav selvfølelse og viser gjerne et negativt tolkningsmønster i sitt møte med omverdenen, noe som gjør dem utsatt i vennerelasjoner fordi de kan tolke hendelser og utsagn på en annen måte enn det som var ment. I noen saker ser man at opplevd mobbing eller utestengning kan være blant årsakene til skolevegring. Når dette avdekkes, bør det følges opp med prosedyrer som skolene har for å håndtere mobbing. Erfaring fra konsultasjonsteamet er at opplevd mobbing eller utestengning kan være en del av bildet, men sjelden er den eneste faktoren i slike saker.

Felles forståelse viktig

Konsultasjonsteamet tilbyr et nøytralt møtested for foresatte og skole. Erfaring viser at skolevegringsproblematikk kan føre til ulike grader av mistillit mellom skole og hjem. Sakene medfører ofte avmaktsfølelse for alle parter. Både skole og hjem opplever at de gjør alt de kan for å hjelpe, og kommer lett i partskonflikt der begge parter devaluerer hverandre. Problematikken kan bli så alvorlig og situasjoner så fastlåste at det blir vanskelig å se mulige løsninger. Når man kommer til konsultasjon, gis begge parter mulighet til å bli hørt i forhold til sin opplevelse av vanskene og sine forsøk på løsning. PPT tilbyr sin forståelse av saken ut fra fremkommet informasjon, og oppmuntrer partene til å være løsningsorienterte. Begge parter får oppgaver å jobbe med, slik at de kan bli likeverdige. Holdningen skole og hjem har overfor den som strever, vil påvirke hvordan saken utvikler seg videre.

Det vil utgjøre stor forskjell om skolens holdning er at eleven er lat og unndrar seg vanskelige oppgaver, kontra at de viser en holdning med forståelse for at oppmøte på skolen er vanskelig, men ønskelig fra elevens side. Det samme gjelder i hjemmet, og det er viktig at begge sider deler dette perspektivet.

Samarbeid med andre instanser

Stavanger kommune har jevnlige samarbeidsmøter med Barne- og ungdomspsykiatrisk avdeling. I 2007 ble det besluttet at en ønsket et mer formelt samarbeid knyttet til barn og unge med skolevegring fordi problematikken var økende, og det var behov for et felles løft i forhold til denne gruppen barn og unge. Det ble laget en brosjyre som distribueres jevnlig til skoler. Brosjyren beskriver skolevegring, prosedyrer for registrering og oppfølging av elevfravær, samt hjelpetiltak. Videre har samarbeidet om skolevegring munnet ut i en konkret oversikt over hvor man kan henvende seg for å få hjelp i slike saker i Stavanger. Denne ble utarbeidet i etterkant av en samarbeidskonferanse og presentert for alle aktuelle parter.

Det er utarbeidet en samarbeidsavtale mellom Stavanger kommune og BUPA. Hensikten med avtalen er å unngå unødig venting i saker med skolevegring, slik at sakene kan komme raskt til rett instans så eleven får hjelp. PPT kan henvise til BUPA via fastlegen i vanlige henviste saker, eller i saker som kommer til konsultasjon. Fastlegene har en viktig rolle i å viderehenvise de saker der PPT anser det som nødvendig. I avtalen inngår at BUPA starter opp saken innen ti virkedager. Avtalen trådte i kraft våren 2009 og ble evaluert etter et år. Erfaringene var da at antall saker henvist til BUPA var mindre enn forventet, og at flere av dem lot seg løse på relativt kort tid på grunn av raskere intervensjon.

Utfordringer for fremtiden

Skolevegring er et sammensatt fenomen. Det er som regel ikke én enkelt årsak til at skolevegring oppstår, men et mangfoldig bilde, der elevens sårbarhet ofte er en viktig faktor. Ved PPT Stavanger er det utviklet en modell for tidlig intervensjon ved skolevegring. Tilbudet gjelder primært elever som ikke er henvist til PPT. En har beskrevet innholdet i konsultasjonstilbudet, og evaluert tiltaket. En del av sakene som kommer til konsultasjon, lar seg løse relativt raskt, mens andre saker krever oppfølging over tid. Da er det konsultasjonsteamets jobb å henvise saken videre til riktig instans.

Samarbeidet med andre instanser i kommunen og BUPA har gitt en god oversikt over hvor man kan henvende seg for å få hjelp. Likevel oppleves det som om noe mangler. Det er mange instanser en kan kontakte, men lite klarhet med hensyn til hvem som har kompetanse, lovhjemmel og anledning til å gå hjem og hjelpe foreldrene om morgenen. Det poengteres at det i hovedsak ikke er behov for noen som kommer hjem og får eleven av gårde på skolen. Vår erfaring er at det som ofte behøves, er noen som veileder foreldrene direkte i situasjonen, slik at foreldrene opparbeider seg kompetanse og etter hvert klarer å få eleven av gårde på egen hånd. Slik vi ser det, er det derfor behov for en gruppe som arbeider med foreldreveiledning direkte i hjemmet, spisset til skolevegringsproblematikk.

Artikkelen har tatt for seg skolevegring og tiltak i grunnskolen. Det har de siste årene vært økende fokus på elever som slutter i videregående skole. Dette er et alvorlig problem, og det har over flere år vært et stabilt frafall på ca. 18 % av elevene. (Samfunnsspeilet/Statistisk sentralbyrå, 2011). Det er viktig å presisere at såkalt «drop out» i videregående skole ikke kan sidestilles med skolevegring og at det impliserer andre mekanismer i tillegg. Det hadde likevel vært interessant å undersøke om de elevene som strever med oppmøtet i videregående utdanning, har hatt perioder med skolevegring tidligere i skoleløpet. Like fullt hadde det vært ønskelig å undersøke om et tiltak på linje med modellen i PPT Stavanger kunne fungert i saker på videregående skoler.

Det ser ut til at saker der skolevegringen ikke har fått sementere seg, er lettere å løse enn andre saker. Dette synes selvsagt, men har viktige implikasjoner. Skoler bør ha klart for seg hvor mye fravær som skal føre til bekymring i forhold til skolevegring, og hvordan dette skal følges opp videre. Dersom sakene oppdages tidlig, kan hjelpen også settes inn tidlig i forløpet, og på lavest mulig nivå. Modellen utviklet ved PPT Stavanger er et eksempel på tidlig intervensjon. PPT Stavanger jobber i tillegg på enda tidligere nivå i form av forebygging. En viktig del av jobben i konsultasjonsteamet er å holde kurs for skoler, veilede personale og besvare ulike forespørsler omkring skolevegring. Området prioriteres fordi vi ser forebygging som en svært god måte å møte skolevegringsproblematikken på. Vi vurderer det slik at konsultasjonstilbudet også vil være etterspurt videre. Vi håper at forebyggende arbeid i form av spredning av informasjon og kunnskap vil føre til at sakene som kommer til konsultasjon bli mindre alvorlige, og dermed lettere å løse.